Mari du bedåre, har du fått deg nye sko?

Selvfølgelig har jeg ikke nye sko, eller nye klær eller noe sånt. Men det jeg har, som er nytt i dag, er en filmsnutt av årets mest fantastiske hendelse som jeg spiller av inni hodet mitt igjen og igjen:

En syklende Fabian Stang som møter en horde hylende småjenter som skal på Justin Bieber-konsert, og som blir så redd for å bli trampet ihjel at han gjemmer seg bak et tre.

(NB! Det er bare fordi det gikk bra at dette er morsomt. Hadde det endt ulykksalig med ordførermos og brutal død hadde jeg ikke ledd, og jeg anerkjenner at ihjeltrampningsdøden er like ille uansett om det er småjenter eller ville bisonokser som står bak.)

Hvordan nekte å ta innover seg endret temperatur, del 1:

Saltøye: Jeg vil ikke ha på genser.
Jeg: Jo, det må du, det er kaldere i dag.
Saltøye: Da vil jeg ikke ha på bukse.
Jeg: Men du, det er kaldt!
Saltøye: Har Pepperbrille på seg bukse?
Jeg: Ja.
Saltøye: Hvorfor det?
Jeg: Fordi det er KALDT!
Saltøye: Må jeg ha på sokker?
Jeg: Ja, det må du.
Saltøye: Hvorfor det?
Jeg: Jenta mi, hvorfor tror du at du må ha på sokker?
Saltøye: Fordi det føles mykere når man går?

En ganske vanlig dag hvis naturen var litt mer viselig innrettet

Plutselig hører jeg en høy ulelyd fra stua. Det er bonzaielefanten Greta. Hun er omtrent like stor som en rottweiler. Hun står  ved sofaen og tuter høyt og ulykkelig i snabelen. Elefanter kan ikke hoppe.

-Vil du så veldig gjerne ligge i sofaen? spør jeg.

Hun ser på meg og tuter enda litt høyere og mer hjerteskjærende.

-Det er greit, sier jeg og løfter henne opp. Eller, dytter, da.

–Det er ikke som om du er den uhensiktsmessige typen kjæledyr som røyter eller jager andre dyr. Da får du ligge i sofaen når du vil.

Greta legger seg godt til rette i sofahjørnet og smiler, og jeg klapper henne på ryggen.

-Etterpå skal vi gå og handle, sier jeg.

Vi skal lage en grillfest, Greta og jeg. Vi kjøper en kjempereke som vi skal grille på spidd. Kjempereka er på størrelse med en sel, og er nok mat til en mye større fest enn vi skal ha. Men vi kan alltids fryse restene. Til dessert kjøper jeg tre kjempejordbær, som er på størrelse med vannmeloner, og en pose minivannmeloner. Minivannmeloner er like store som appelsiner, og de er fine å bruke til boccia før man spiser dem. Greta går med trallen sin, så jeg legger bare alle varene der. Hun er stolt og går pent etter meg, og vi leier hånd i snabel når det kjører forbi store biler. Jeg angrer på at vi ikke kjøpte et par ekstra kjempejordbær som vi kunne kaste ned fra brua i natt når vi blir brisne av hvitvinen vi tapper rett fra hvitvinstreet. (Jeg har vannet hvitvinstreet med farris den siste uka for å få musserende vin, et triks jeg har lært av onkel Fred.)

–Splatt! sier jeg halvhøyt for meg selv og fniser. Ingenting splatter bedre enn kjempejordbær.

Når vi kommer hjem, rydder vi litt sammen, og jeg løper rundt i stua med kjempereka og skremmer Greta med en skummel rekelyd. Hun tuter frydefullt i snabelen og stamper omkring. Så legger jeg fra meg reka på kjøkkenbenken og tenker på det deilige, salte rekekjøttet med sprøstekt skorpe som vi skal spise etterpå når gjestene kommer. Greta vanner blomstene i hagen mens jeg fyrer opp grillen og heller konditorfarge i fontenen. Den regnbuefargede typen. Mens jeg holder på med dette, ringer moren min. Hun maser som vanlig om at jeg må finne en mann.

-Når skal du egentlig bli voksen og legge egg, gnåler mamma. –Jeg gleder meg til å bli bestemor.

-Je je, sier jeg. Jeg må legge på. Jeg skal fange ildfluer på glass og henge opp i trærne.

GIRL VS. SUPEREGO: Offentlig transport

-Flytt veska di!

-Jeg skal flytte den hvis det kommer noen, sier jeg.

Jeg og Superego er enige om at alle skal få sitte på toget, og at ingen har rett til å okkupere tomme seter med pikkpakket sitt. Det er bare kødne folk som gjør det.

-Flytt den nå. Ellers kanskje noen som egentlig vil sitte ikke tør å sette seg, fordi de ikke vil lage oppstyr med å si fra.

-Da kan de stå. Hvis de er så redde for oppstyr at det trumfer latskapen deres. Det pleier jeg å gjøre; stå istedenfor å lage oppstyr. Så står jeg der og er bitter og sender onde tanker for å ødelegge karmaen til de dustene som ikke vil flytte sakene sine.

-Men det er jo idiotisk.

-Ja, det er for så vidt verst for meg, ikke for dem, det innrømmer jeg.

-Flytt veska!

-Nei.

-Jo. For hvis de andre er like dumme som deg, betyr det at du tvinger dem til å stå og tenke bitre tanker, og det er verst for dem og dermed umoralsk av deg.

-Men jeg vil sitte alene. Jeg liker å sitte alene.

-Du veit hva som er det riktige å gjøre – flytt veska.

-Men hvis ingen setter seg der, da? Enda setet er tomt! Da kommer jeg til å føle meg dødsupopulær!

-Det må du nesten ta sjansen på å oppleve, hvis du vil være et godt menneske.

-Bah!

-Du skjønner at du reduserer sjansen for at noen vil sette seg ved siden av deg når du sitter sånn og himler med øynene helt for deg selv?

-Men jeg VIL JO SITTE ALENE, sier jeg.

-Du vil sitte alene, men du er redd for at ingen vil sitte ved siden av deg?

-Ja.

Hvorfor det ble en fin 17.mai (selv om jeg var sur først fordi vi hadde det altfor travelt):

• Jeg fikk gå i flaggborgen, helt foran i toget. Alle vet at det er et ærefullt oppdrag som bare de aller kuleste får. Også går det ingen hylende barn akkurat der.

• Jeg begynte ikke å gråte da vi sang ”Ja vi elsker”, hvilket betyr at hardhudethetsprosjektet mitt virker. 

• Jeg har fått to is, tre pølser og enda har vi potetgull til i kveld.

• Det var to løpske hester som hatet korpsmusikk, som benyttet dagen til å leve ut nettopp den siden av seg selv.

• Jeg så en ung mann med plaget uttrykk, skjerf, frakk og vannkjemmet hår, som så ut som han var omtrent halvferdig med sin første roman, som han drev og skrev på skrivemaskin på rommet han leide i annen etasje hos et gammelt, barnløst ektepar.

• Når vi stod på skolen regna det så mye at det ble skikkelig ukoselig, og det er alltid så hyggelig når mange mennesker samles og har det litt i-landsfælt sammen.

• Onkelen min påstod at han hadde bitt en hund, og at nå var den hunden blitt livredd ham.

• Jeg har brukt all tiden innimellom dette på å planlegge hvor stort, lurvete og bråkete 17.maitog vi kan lage om to år, når grunnloven har 200-årsjubileum og jeg er ferdig med opprørsbunaden.

Håper alle dere andre også har hatt det fint!

GIRL VS. SUPEREGO: Ekkel latte

FNIS!

Det er jeg som fniser. Litt for høyt. Det synes i alle fall Superego.

-Kutt ut fnisinga. Det tar seg ikke ut å fnise når man står i en kø helt alene.

-Men mannen sa: En ekkel latte, takk.

-Han sa enkel. Du veit at han sa enkel. Ingen bestiller ekkel latte, det er absurd.

-Kanskje han ville ha masse, masse hasselnøtt-sirup i? Eller kaffe fra gammel grut og sur melk? Eller han ville ha spytt eller sæd i latten sin?

-Æsj, kutt ut, da.

-Tenk om de har en kopp med sæd stående, tilfelle noen bestiller ekkel latte. Det blir sikkert utrolig ekkel latte! Blander seg sikkert ikke ordentlig ut engang, fordi det er altfor slimete. Kanskje jeg skal bestille en for å se? Tror du det er han som jobber her sin sæd? Det er jo enda eklere hvis det er noen andre sin, for eksempel en skikkelig ekkel fyr, som har onanert på et ekkelt sted. Uten å vaske hendene først.

-Jeg forbyr deg å bestille en ekkel latte. Da gir jeg deg dårlig samvittighet for hun jenta du pleide å klype i barnehagen igjen.

-Hei! Ehm… en stor dagens kaffe, takk.

En kort pamflett* om narkohund

*Denne pamfletten oppfyller ikke UNESCOs krav til å kunne kalles en pamflett.

I dag skal Stortinget vedta at tilfeldige skoleelever når som helst skal kunne ransakes av narkohund. Det er det mange som syns er blodig urettferdig, og det murres på norske arbeidsplasser over hele landet: ”Hvorfor får ikke VI også besøk av narkohund?!”

Men hva slags samfunn hadde vi vært hvis vi lot folk ha samme rettigheter på tvers av alder?

Derfor tar jeg meg tid til sånn helt kjapt å knuse et par myter om narkohund, for kanskje å roe gemyttene litt:

• Det er ikke lov å kose med narkohund.
• Narkohund deler ikke ut narkotika. Den tar andres narkotika.
• Narkohund lukter ikke narkotika. Den lukter hund. Våt hund hvis det regner.
• Narkohund bruker ikke narkotika for å dempe den iboende energien og slitsomheten som kommer med det å være hund. 

Smalltalk smallpox. Potato potato.

-…at jeg kunne fange en due med bare hendene, kanskje. Eller hadde mad kampsportskills og plutselig bare kunne banke en som prøvde å ta meg. Sånne ting, sier jeg.

-Mhm, sier samtalepartneren min. Jeg ser på ham at han heller vil snakke om jobben sin. Eller kanskje at han pusser opp på badet.

-Men hvis jeg kunne valgt mellom ting som ikke går an også, ville jeg nok valgt  teleportering, fortsetter jeg, eller evnen til å være et sted og plutselig få folk til å være en flash mob. Hvis det regnes som en evne, da.

Jeg skulle ønske jeg hadde lært meg å følge med på om folk faktisk pussa opp badet sitt eller bygde på hytta. Da kunne jeg spørre hvordan det gikk med det, og så kunne han snakke masse om det og jeg trengte ikke å si alle disse tingene, jeg kunne bare nikke og si at ja, materialer er jammen dyrt. Men jeg veit ikke om han har hytte engang. Eller bad, selv om det er ganske sannsynlig at han har bad.

-Har du bad? kan jeg jo spørre, og hvordan går det med det, har du tenkt å pusse det opp? Men egentlig er det ingenting med hverdagslivet hans som oppriktig interesserer meg. Det vil si, jeg lurer litt på hva han jobber med, men så har jeg en følelse av at jeg burde visst det, og derfor tør jeg ikke spørre. Også lurer jeg litt på om han har noen helseplager og sånn, som jeg alltid lurer på når jeg ser folk, men det er ikke høflig å spørre om. Så istedenfor bare sier jeg ikke noe mer, og lar det oppstå en ubehagelig taushet.

                      

.  .  .  .  .  .  .  .

Den er skikkelig ubehagelig, faktisk.

                                               .  .  .  .  .  .  .  .

Nå tar jeg opp telefonen min og later som jeg sjekker noe, for eksempel en viktig melding jeg har fått, og skriver litt. Håper han tror det er viktig. Jeg sa litt sånn "oi!" da jeg så på telefonen for å gi inntrykk av at det hadde skjedd noe der. Jeg vil ikke virke uhøflig. Der er også hovedgrunnen til at jeg ikke sier til ham at hvis han først skal komme bort å småprate med meg, som han ikke kjenner særlig godt og som står og aktivt prøver å late som jeg ikke ser noen nettopp for å unngå denne typen situasjoner, så må han ta hovedansvar for samtalen.

-Jeg er ikke automatisk god til å småprate bare fordi jeg er kvinne, din kjønnsfacist! kunne jeg ropt hvis jeg var uhøflig.

Istedenfor tar jeg opp telefonen og smiler unnskyldende til ham. Jeg går litt lenger bort på perrongen og ringer hjem.

-Hei! sier jeg.

-Ehm… jeg ringer bare for å småprate litt. Åssen går'e a?