Hallo dødsriket!

"Norge 2010: Bør vi kontakte de døde, eller kan det være farlig?"
Ikke for å være vanskelig, men før vi tar den diskusjonen... Ligger det ikke et premiss her som fortjener litt mer oppmerksomhet?
Jada, jeg veit at vi er lei av å høre om dette. Men dere er så overtroiske! (Som tidligere overtroiker er jeg like foraktfull overfor dette trekket hos andre som en eks-røyker er overfor røykere) Jeg ser meg nødt til å gå gjennom et par punkter, til deres eget beste.

1. Man kan ikke snakke med døde.
2. Det finnes ikke spøkelser.

Dette vet jeg fordi HVIS det hadde vært mulig, så hadde det vært VITENSKAPELIG BEVIST.
Aha!
Jo, vitenskapen har både interesse av og måleinstrumenter til å bevise dette, jeg godtar ikke konspirasjonsteorier som motargumenter. All overnaturlig kontakt er psykologiske fenomener. It’s in your head.
Det gjør ikke opplevelsen mindre verdt, forresten, bare ørlitt mindre skremmende for andre mennesker.

Kan ikke noen komme hit med en pakke mariekjeks og motsi meg? Jeg lager kaffe, og så kan vi kose oss mens jeg sabler ned. Jeg er i humør til å sable ned.

Penis envy #2

Han: Hei, åssen går det?
Hun: Åssen det går? Hva er det for slags spørsmål? Åssen trur du det går? Jeg er et rasjonelt og intelligent vesen fanget i et grusomt fengsel: En kvinnekropp, konstant overveldet av følelser som er upåvirkelige av saklig tankegang. På grunn av dette er jeg ute av stand til å tolke mine egne motiver og hensikter og dermed ute av stand til å ta kvalifiserte avgjørelser. Jeg er omtrent like stabil som nobelium. Det har ingen hensikt å spørre meg hvordan jeg har det, for jeg har ingen anelse. Jeg er enten overlykkelig eller miserabel. Du kan heller spørre meg hvordan du har det.
Han: Eh… Hvordan har jeg det?
Hun: I ditt følelsesregister finnes det tre følelser: Sult, begjær og den generelle følelsen av at alt er ok. Du har akkurat spist lunsj. Det vil si at du har det bra.
Han: Okay… Vel, det var hyggelig å treffe på deg.
Hun: Ha! Særlig! SÆRLIG!

Så mye snåsing

Endelig har 'Snåsa' gått fra å være stedsnavn til å bli et prefiks som beskriver magiske, helbredende evner. "Jeg tok et snåsamiddel" kommer folk til å si. Da er veien kort til adjektiv: "Disse hodepinetablettene er skikkelig snåsa" sier de. Så vannes det ut: "Tusen takk, det var megasnåsa gjort av deg." Om 10 år kommer ungene til å le og lure på om det heter Snåsa fordi alle som bor der er så snåsa. Sann mine ord.

En dag i nærmeste framtid

Det begynner å regne.
-Tyyypisk, klager dusten. -Det er så tyyypisk at det begynner å regne akkurat når vi har gått ut, liksom. Men bare vent til jeg får tatt på meg regnjakka, da slutter det nok igjen!
Viktigperinnen gir dusten en varm ørevaffel. Veldig varm. -Nå klapper du igjen, sier hun.
-Jeg er så lei av det drittpratet ditt. For det første er jeg lei av at du klager på været. Det er smålig og fantasiløst, i tillegg til fullstendig nytteløst, å klage på været.
Dusten ser fornærmet og vantro på henne og skal til å si noe til sitt forsvar. Hun bæpper ham umiddelbart.
-Og forresten, fortsetter hun, akkurat litt for høyt så den sinte stemmen hennes blir en smule skingrende, -så er det latterlig å anta at din selvoppfattede ulykke her i verden styrer været. Det blir ikke regn bare fordi du har ferie. Du skjønner det, ikke sant? Du skjønner at det ikke blir regn bare fordi du har tatt på deg sandaler, og at det ikke blir sol bare fordi du er forkjøla og ikke kan gå ut? Sånn EGENTLIG?
Dusten henger med geipen. -Jada, sier han mutt.
Hun eksploderer.
-JA, SÅ DU SKJØNNER DET?! roper hun rasende.
-HVORFOR GÅR DU RUNDT OG PLAGER ALLE MED DET DRITTPRATET DA? DET VIRKER IKKE SOM DU SKJØNNER NOEN TING!
Hun gestikulerer opprørt, og klarer ikke motstå fristelsen å knipse dusten hardt på nesa. Hun treffer perfekt, og øynene hans fylles av tårer.
-Det er ikke morsomt eller selvironisk, skjønner du, sier hun nedlatende, med rolig stemme nå, og hun klarer så vidt å ikke sette fast sine siste ord i halsen, men uttale dem med et utsøkt skinn av falsk omsorg: –Lille venn.
Så snur hun på hælen og går.
Tilbake står dusten med et fårete blikk.
-Tyyypisk, tenker han. –Så jævlig tyyypisk at jeg alltid skal møte på de gale psykopatene.

Apokalypse... NÅH!

Det er mulig jeg glorifiserer det en smule, men jeg har begynt å glede meg og gjøre forberedelser til sivilisasjonens fall, eller dei valdelege endetidsdagane som det mer poetisk kalles. I følge de som har greie på det, trur alle mennesker som til enhver tid lever at nettopp deres tidsalder er spesiell og at ting er i ferd med å ta en skummel vendning, men jeg mener hallo, det sier seg selv at vi lever på randen av en signifikant krise. Man trenger ikke være dommedagsprofet for se at vi har malt oss inn i et hjørne: Vi er på ingen måte selvforsynt med mat, vi har ikke spesielt mye industri å skryte av, alle går til psykolog fordi de er ensomme, redde og lei seg og det eneste folk kan er å flytte papirer, lage nye papirer og blogge om sine usle gjøremål i hverdagen. Vi er unyttige og hjelpesløse. Men jeg har en fredelig plett på landet godt beskyttet mot flomkatastrofe, jeg har jord, skog, en big ass hund og ei gammal hagle i skapet. Med et drivhus, brønnvann, noen høner, en liten frøbank og litt for mye feilplassert empati har jeg tenkt å spille en nøkkelrolle i menneskehetens overlevelse lokalt. Selvfølgelig er det et problem at jeg mangler vindmølle, kaffeplantasje og et romskip, men noen ting må vi antagelig lære oss å leve uten når endetiden kommer. Men når kaffeabstinensene har lagt seg, sikkert i løpet av et par års tid, og jeg blir folk igjen, da skal jeg endelig blomstre. Det er ingenting som en god, gammaldags katastrofe.

Sa jeg hagle i skapet? Jeg mente selvfølgelig våpenskapet. Det skal jeg forresten bruke til blomsterkasse når sivilisasjonen har falt, og på det skal det stå malt ”From my cold dead ass” med runeskrift. Hvis jeg er heldig får jeg stilt det ut på Høstutstillingen. Kanskje hvis jeg maler det i mensblod med kusehårspensel? Og understreker dette poenget tydelig nok for dere hvor viktig og uunngåelig sivilisasjonens fall er?

Fredag 13.

Da jeg våknet denne ulykksalige dagen var jeg plutselig blitt en lubben tobarnsmor med hengepupper og kaffeabstinenser. Uten noen strålende karriere og blomstrende framtidsutsikter, og det jeg gledet meg mest til i overskuelig framtid var å få se et bilde av en strikket kransekake jeg hadde hørt om at en velforening hadde pyntet et bord på en rasteplass med til 17. mai.

Va t'en Kitty!

Noen ord om Hello Kitty og alle dens djevelskapsbaserte effekter, enda jeg veit jeg ikke burde. Man skal ikke oppmuntre uønsket adferd ved å gi oppmerksomhet, ikke engang av det negative slaget. En kjapp runde på google viser at det ikke finnes én eneste ubrukelig dings som ikke finnes i Hello Kitty-versjon. La meg illustrere: Min mor har kjøpt Hello Kitty håndvifter(!) som også er et slags sukkertøy til mine barn. De ser ut som små vindmøller, går på batteri og blir ødelagt når de setter seg fast i småjentehår. Jentene elsker dem, selvfølgelig, men det gjør ikke jeg. Ting som er rosa, inneholder sukker, e-stoffer og elektronisk søppel, og bærer bildet av den idiotiske, uttrykksløse, dåsete og markedskapitalistsymolistiske møkkakatta gjør at jeg ikke får puste. Heldigvis kommer det straks en unge ilende til med en vifte hver gang jeg begynner å hyperventilere og spør "Trenger du litt luft, mamma?", så jeg kan ikke nekte for nytteverdien av svineriet. Å gjøre seg selv uunnværlig på den måten er min drøm. Så det er mulig jeg bare er sjalu. På en japansk lekekatt. Og veit dere hva det verste er? Det er ikke den dummeste jenta jeg har vært sjalu på i løpet av livet, og iallefall ikke den dårligste grunnen for sjalusi jeg har hatt.