Kjære blogglesere.

I forrige innlegg skrev jeg at jeg ’ikke ville framstå som en ignorant'. I ettertid har dette plaget meg. For er ignorant i det hele tatt et substantiv? Er det ikke bare et adjektiv? Såfall blir det litt som å skrive at man er 'inntelektuell' – en åpenbar selvmotsigelse. Og hva bør jeg såfall gjøre? Er det etisk riktig å rette opp feil i tidligere innlegg for å stille seg selv i et bedre lys? Vil ikke det åpne for langt større svindler, for eksempel at man later som man har forutsett ting som kommer til å skje, mens man i virkeligheten bare har forandret spådommene til å stemme overens med virkeligheten i etterkant? For et dilemma!

-Bekymret og tankefull Vannmann-80.

Om betydningen av forskjell i ørestørrelse og andre vesentligheter i mellommenneskelige relasjoner

Det jeg liker best med russiske forfattere (og dette er en generalisering gjort ut fra de 15 første sidene i Anna Karenina og muligens de 15 første sidene av et par andre bøker jeg har begynt på men aldri fullført) er personbeskrivelsene. ”Han var sur, tverr og vanskelig, men han var rettferdig og hadde en nydelig håndskrift og hun var glad i ham for hans egen skyld”. Sånne ting står det. Det er behagelig. Etter Seinfeld og Sex og Singelliv er det blitt akseptert å hate folk fordi de smatter eller har forskjellig størrelse på ørene, eller om ikke hate så i alle fall slå opp med dem. Russiske forfattere er mye mer storsinnede – ja, de ser forskjellen i ørestørrelse og beskriver den grundig, men gir fortsatt personen en mulighet til både vennskap og ekteskap.
På den annen side syns jeg folk er flinke til å overse hverandres feil og mangler. Jeg har vært tjukk. Det er ingen som bryr seg. Ingen liker deg dårligere fordi om du er tjukk. Det ironiske er bare at de liker deg bedre når du er slank, fordi det er en kvalitet folk beundrer. Ingen liker deg dårligere fordi om du ikke løper kjempefort eller spiller nydelig på piano, men de ville likt deg litt bedre hvis du gjorde det.

Oj, nå besvimte jeg visst litt et øyeblikk av min egen hobbyfilosofsuksess fordi jeg begynte å tenke på om det var noen kjerne i oss eller om vi bare består av masse forskjellige kvaliteter, det var like før jeg refererte til Peer Gynt og løken, men så kom jeg på at jeg ikke er skråsikker på hva Ibsen mente med akkurat det fordi min kjenneskap til Peer Gynt er særdeles overfladisk, og jeg ville ikke ødelegge alt ved å framstå som en ignorant. Også gidder jeg ikke google det. Jeg avslutter heller uten noe poeng. Farvel.

[insert fiffig Twitterordspill]

Æsj. Jeg hater Twitter. Akkurat nå, feks, turde jeg ikke foreslå for Bjørn Eidsvåg at den nye app'en hans, RunKeeper, egentlig heter RunkePeer. Generøst gir Twitter meg muligheten til å stalke og plage norske kjendiser og tilfeldige mennesker jeg ikke kjenner, og overlater til meg selv å motstå fristelsen gang på gang, som om det var et ansvar jeg er gammel nok til å ta. Det er vanskelig for meg å bedømme om riksrockepresten (i den grad han i det hele tatt ville fått det med seg) ville satt pris på min harselas med denne friskusgutt-app’en, eller om han ville tatt det som et frekt hint om at han følger i Onans DNA-spor. Kanskje han slett ikke ville oppfatte meg som morsom og ufarlig, men som en gal gris. Her i ligger mitt hovedproblem: Hvordan kan jeg unngå å framstille meg selv som en gal gris, med bare 160 tegn til rådighet? Det er en umulig oppgave.

Elefant

Ingen av dem nevnte noensinne elefanten. Han var altfor høflig til å påpeke dens tilstedeværelse, samtidig som han holdt åpen en 10% sjanse for at den var et synsbedrag. Hun unnlot å snakke om den fordi hun ikke ville tiltrekke den oppmerksomhet, i tilfelle han mot all formodning ikke skulle ha lagt merke til den. Nå stod den bare der og så uendelig trist ut. De gikk omveier rundt den mens de ventet på at den skulle forsvinne av seg selv, og prøvde å ikke tenke på at elefanter kan bli over 75 år.

Mykofilia

I landets dype, urgamle skoger bugner det nå av disse soppene: Cantharellus infundibuliformis. Under de tusen år gamle grantrærne blant bompibærlyng og lav står de skjult av sin egen unnselighet og klynger seg sammen. Lokale kjettere sniker seg ut i ly av høstmørket hver eneste kveld i september og oktober for å sikre seg mest mulig av en av moder jords mest fantastiske vekster. For med rett preparering er denne soppen ikke bare et mildt hallusinogen, men også et beroligende middel som gir en lett og langvarig lykkefølelse som bare kan sammenlignes med vaniljepudding og en god klem. Ved å forsterke opplevelsen av farger, berøring, latter og smak samtidig som den tar brodden av irritasjon, smerte og angst, er den et populært kosttilskudd vinterstid hos både folk og fe. Tilberedelsesmetoden er imidlertid kjent kun av et fåtall mennesker, anslagsvis 46 i hele kongeriket. Ved vanlig steking, forvelling eller tørking vil inntak av soppen ikke gi noen berusende effekt utover den et velsmakende måltid alltid fører med seg.

Hallo dødsriket!

"Norge 2010: Bør vi kontakte de døde, eller kan det være farlig?"
Ikke for å være vanskelig, men før vi tar den diskusjonen... Ligger det ikke et premiss her som fortjener litt mer oppmerksomhet?
Jada, jeg veit at vi er lei av å høre om dette. Men dere er så overtroiske! (Som tidligere overtroiker er jeg like foraktfull overfor dette trekket hos andre som en eks-røyker er overfor røykere) Jeg ser meg nødt til å gå gjennom et par punkter, til deres eget beste.

1. Man kan ikke snakke med døde.
2. Det finnes ikke spøkelser.

Dette vet jeg fordi HVIS det hadde vært mulig, så hadde det vært VITENSKAPELIG BEVIST.
Aha!
Jo, vitenskapen har både interesse av og måleinstrumenter til å bevise dette, jeg godtar ikke konspirasjonsteorier som motargumenter. All overnaturlig kontakt er psykologiske fenomener. It’s in your head.
Det gjør ikke opplevelsen mindre verdt, forresten, bare ørlitt mindre skremmende for andre mennesker.

Kan ikke noen komme hit med en pakke mariekjeks og motsi meg? Jeg lager kaffe, og så kan vi kose oss mens jeg sabler ned. Jeg er i humør til å sable ned.

Penis envy #2

Han: Hei, åssen går det?
Hun: Åssen det går? Hva er det for slags spørsmål? Åssen trur du det går? Jeg er et rasjonelt og intelligent vesen fanget i et grusomt fengsel: En kvinnekropp, konstant overveldet av følelser som er upåvirkelige av saklig tankegang. På grunn av dette er jeg ute av stand til å tolke mine egne motiver og hensikter og dermed ute av stand til å ta kvalifiserte avgjørelser. Jeg er omtrent like stabil som nobelium. Det har ingen hensikt å spørre meg hvordan jeg har det, for jeg har ingen anelse. Jeg er enten overlykkelig eller miserabel. Du kan heller spørre meg hvordan du har det.
Han: Eh… Hvordan har jeg det?
Hun: I ditt følelsesregister finnes det tre følelser: Sult, begjær og den generelle følelsen av at alt er ok. Du har akkurat spist lunsj. Det vil si at du har det bra.
Han: Okay… Vel, det var hyggelig å treffe på deg.
Hun: Ha! Særlig! SÆRLIG!