Samtidig, i et parallelt univers

Legen så alvorlig på meg. Hun sørget for å ha øyekontakt, og hun snakket sakte og tydelig, for å være sikker på at jeg fikk med meg det hun sa. Jeg hadde en sterk følelse av at hun ikke syns jeg var spesielt oppvakt.
-Det er nesten åpenbart ut fra bildene og blodprøvene vi har tatt hva som har skjedd, sa hun.
Vi hadde tatt mange bilder. Nå helt til slutt med et slags polaroidkamera, som spyttet bildene ut umiddelbart og det uklare ansiktet mitt kom sakte fram mens legen ristet skjødesløst på papiret og snakket om noe helt annet. Etter noen få minutter kastet hun et kort blikk på bildet før hun rakte det til meg. Det var umulig å se at det var meg, men det var jo en god stund siden jeg hadde gjenkjent meg selv, både i speil og på bilder. Ansiktet mitt var som et maleri med vannfarger hvor noen hadde brukt innsiden av en våt hånd til å gni fargene i hverandre. I utgangspunktet hadde jeg gått ut fra at jeg begynte å se dårlig, men legen mente det var en usannsynlig forklaring.
-Hvis du ser nøye på dette bildet, ser du at du har en blågrønn farge over hodet, forklarte hun meg. Jeg så det.
-Det er auraen din som er i ulage, fortsatte hun. Jeg blunket forvirret.
-Bruker du aurafotografering når du skal stille diagnoser? spurte jeg forsiktig
-Er ikke det litt… uvanlig? For leger, mener jeg?
Hun så på meg. Ikke egentlig foraktfullt, men ikke vennlig heller. Strengt, var kanskje ordet.
-Dette er et parallelt univers, sa hun tålmodig. –Vi gjør det på vår måte, og det syns jeg du skal respektere. Hvis du ikke vil gå rundt med ansiktet som et eneste, rotete blurr, da?
Jeg ristet på hodet. Selvfølgelig ville jeg ikke det. Det var jo derfor jeg hadde kommet hit.
-Altså, auraen din er i ulage. Og bildene både fra røntgen og MR bekrefter dette. Sammen med blodprøveresultatene dine levner det liten tvil om hva som har skjedd. Hun tok en kunstpause, mens jeg kikket forventningsfullt opp på henne. Det plaget meg at hjørnetennene hennes var så spisse, og kjeven så grov. Hun så ut som hun kunne bite kjempehardt.
-Jeg føler meg temmelig sikker på at du har en buse i hjernen, sa hun.
Jeg sa ingenting.
-Noen mennesker har lett for å få det, forklarte hun. –Det kan være fordi de er late eller fordi de har lett for å få sår hud under nesen. Problemet er at de snufser og drar snørr istedenfor å snyte seg. Da har det lett for å skje at en buse kan følge med opp, og hvis man trekker virkelig hardt går den opp i hjernen. Der kan den gjøre all verdens ugang. Det er sjelden noe farlig, men det kan altså føre til, som i ditt tilfelle, at man får et utydelig og utflytende ansikt.
Jeg nikket som om jeg forstod – og det gjorde jeg selvfølgelig også. Jeg dro ofte snørra. Jeg glemte stadig å ta med meg papir, og på mine svarte, glatte genserermer var det altfor tydelig hvis jeg snek meg til å tørke nesen min på dem. Noen ganger snek jeg meg til å tørke den på bukseknærne eller nederst på buksebeinet, men bevegelsene involvert var såpass omfattende at de kunne tiltrekke seg unødig oppmerksomhet, noe som ofte var nettopp det jeg ville unngå.
Dette var altså straffen.
-Er det noe jeg kan gjøre med det? spurte jeg lavt og skamfullt.
-Selvfølgelig! smilte legen og slo ut med armene. –Det er den gode nyheten – det er masse du kan gjøre. Jeg anbefaler at du begynner å jogge. Det kan riste busen ned igjen.
Jeg hatet å jogge.
-Hoppe på trampoline? foreslo jeg
-Utelukket. Luftmotstanden når du faller ned igjen vil bare presse den lenger opp. Men det du kan gjøre er å ta munnen full med Farris og stå på hodet, sånn at det renner ned i nesa. Det er ganske ubehagelig, men det renser godt opp, og er et eksempel på flott utnyttelse av både tyngekraften og en naturlig, lokal drikkevannskilde.
-Må det være Farris?
-Ja, det må være Farris. Selvfølgelig. Det er den eneste drikkevannskilden med naturlig kullsyre.
-Eh… Kullsyren i Farris er vel tilsatt? Jeg angret i samme øyeblikk som jeg sa det. Hun himlet med øynene og de imponerende kjevemusklene hennes strammet seg.
-Som sagt, sa hun gjennom tennene, -dette er et parallelt univers. Hvis jeg var deg ville jeg ikke stilt spørsmålstegn ved hvordan ting fungerer, for det vet du ingenting om.
Jeg nikket slukøret. Ansiktet mitt var altfor utydelig til at jeg turde å være påståelig.