Noen ganger friker jeg ut. Akkurat nå, for eksempel, så jeg for meg at det hang plakater av meg på trikken, med påskriften ”Dust”. Med et bilde der jeg smiler så pent jeg kan, og det synes at jeg har en gul tann og litt flisete hår.
Nå kommer jeg aldri til å få sove, så lenge de plakatene henger der på den imaginære trikken. Når alle vennene mine i Oslo tar den trikken, for det gjør de alle sammen, kommer de til å nikke litt gjenkjennende og megetsigende når de ser plakatene. Og kanskje sende hverandre noen blikk og le litt, når de tenker på hvorfor jeg er så dust. Selv kan jeg bare gjette hvorfor de syns at jeg er så dust at noen til og med har laget plakater. Har noen funnet ut Det Hemmelige? Hva er egentlig Det Hemmelige? Eller uendelig mer skremmende, hva tror de at det er?
Det er ikke så rart at jeg friker ut. Nå mister jeg alle mine imaginære venner i Oslo. De er enda kulere enn de shabby vennene jeg faktisk har der. Dessuten er det imaginære Oslo mye kulere enn den lurve-byen med samme navn som faktisk finnes. Med hva hjelper det, når alle der ler av meg og syns jeg er dust. Og nå har jeg kalt de vennene mine som faktisk finnes for shabby. De er så hårsåre, nå er de sikkert sure på meg de også.
Det er tydelig at alle hater meg i kveld. Noen ganger er livet dritvanskelig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar