Fordi ikke alle følger meg på Twitter, og fordi noen som gjør det har uttrykt ønske om å lese den igjen, legger jeg herved ut twitternovellen min fra 13.11 om den onde hanefar Mustafa. (For de av dere som ikke kjenner reglene: En tweet kan være max 140 tegn, derfor så korte avsnitt.)
Her kommer historien om den onde hanefar. Sarte folk som i stor grad besjeler dyr advares mot sterke scener - vi prøvde aldri med terapi.
Mustafa - en historie fra virkeligheten. Det var en gang en hane. Ven og vakker var han, og hans navn var Mustafa.
Navnet sitt hadde han fått av Den Harry Naboen, som syns han lignet et palestinaskjerf. Og det gjorde han også.
Men om Mustafa var aldri så prektig, var han like fullt gal. Han hakket alle som kom for nær, og ville stadig utvide sitt territorium.
Han kaklet og brisket seg og bruste med fjøra, og prøvde stadig å jage oss av tunet. Særlig følte han seieren stor når noen gikk med søpla.
En dag var jeg ute og plukket rips til rørte rips på krukke, da Mustafa gikk skamløst til angrep på min melkehvite legg. Jeg ble sur.
Jeg tok hanehælvete i beina og ristet ham opp-ned en god stund, før jeg kylte ham i bakken og ropte kykeliky! så høyt jeg kunne.
Jeg følte meg kul og han tok det tungt. I to samfulle dager gjemte han seg innerst i hønsehuset og dyrket skammen.
Men bitterheten over krenket manndom var bensin på bålet for Mustafas menneskehat, og han ble verre enn noensinne.
Det eneste som nå kunne hindre ham i å angripe, var en spruteflaske med vann. Vi besøkte aldri hønsehuset uten den.
Men så skjedde det som senere er blitt omtalt som "det dumme" og som ikke skulle skjedd: 3-åringen og hanefar var ute samtidig.
Da hun snublet, så hanefar sitt snitt til å vise henne akkurat hva han syns om at hun gikk rundt på hans fordømte plen.
Det er ikke hyggelig når haner hakker barn i ansiktet. Det var hyl. Det var blod. Det var kykeliky. Det var stor oppstandelse.
Men til alt hell hadde vi denne dagen besøk av en mann med utstrakt erfaring i henrettelse av hønsefugl.
Han hentet en øks, og vi stilte opp barna i en ring så de skulle få se rettferdigheten skje fyllest. Det ville de gjerne.
I møte med en alfahann av slike dimensjoner ble Mustafa redusert til sin opprinnelige tilstand: Et ynkelig fjærkre. Og så ble han død.
Vi lot ham mørne i kjøleskapet i en uke mens vi var på ferie, og så kokte vi suppe på ham, med løk og gulrøtter.
3-åringen fikk spise første biten, og hun syns han smakte bedre enn han hadde oppført seg. Selv oppsummerte hun det hele slik:
"Hanefar var sint og hakka meg, men da tok Torger en stor kniv og skjærte hodet av ham, og da kom det en sørgelig lyd." The end
(Hvis noen vil følge meg, heter jeg @SvenbalDrew. Eller, jeg heter det uansett, da. Ikke vær skittviktig.)
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Jeg ler og ler. Noen burde lage kortfilm til barne-TV av dette. Denne historien er så jordnær, og har en naturlig tilnærming til dyrelivet på en gård. Dette går mange bybarn glipp av. Det at hønsesuppa faktisk har spankulert stolt rundt på tunet, er noe mange barn ikke vet, eller i hvertfall ikke har noe forhold til. Mustafa blir nådeløst avlivet av Torger, han blir ikke satt på antidepressiva eller beroligende! Gudene veit om det finnes for haner, men det skulle ikke forundre meg.
SvarSlettSom barn hadde jeg to kjøttkaniner. Smak på det ordet. Det er få barn og for så vidt voksne som kjenner ordet, kjøttkanin, hvis en ikke er søreuropeer vel og merke. Jeg er ikke vokst opp på gård, men min søster og jeg hadde kaninene i utebur i hagen. Selv om kaninene våre var "døpt" Trine og Ramona, og på mange måter var våre kjæredyr, var vi hele tiden inneforstått at vi en dag skulle grille kaninene. Dagen kom, kaninene slaktet. Vi fikk ikke lov til å se på selve slaktingen, selv om vi hadde fryktelig lyst fordi det var så spennende. Etterpå lå kaninkroppene med etterrykninger på kjøkkenbenken. Vi lurte fælt på hvem som var Trine og hvem som var Ramona. Jeg ville gjerne spise min kanin, Ramona. Og jeg kan huske hvor rasende jeg var på min far, fordi jeg ikke kunne få skinnet. Jeg ville jo så gjerne ha en muffe!
Hver gang jeg forteller min historie, får jeg alltid store reaksjoner fra voksne om hvor grusomme mine foreldre var som kunne utsette barna sine for dette. Men jeg tok ingen skade av det, tror jeg da! Vel, foreløpig kan jeg vise til plettfri vandel, og psyken er da fremdeles sånn nogelunde på plass.
Vel, historien om Mustafa er så herlig fortalt, så naturlig, og treåringens avslutningsreplikk,
"Hanefar var sint og hakka meg, men da tok Torger en stor kniv og skjærte hodet av ham, og da kom det en sørgelig lyd.", er prikken over ien.
Tusen takk for fantastisk twitring, jeg følger i tykt og tynt!
Fantastisk!! :D Og det sier jeg med en viss bismak, fordi jeg også tenkte på det med reaksjonene. Jeg har selv vært et beskyttet barn, som vokste opp i troen på at alle kyr var Dagros og alle rådyr var Bambi. Jeg hatet tanken på at dyr måtte dø, selv om jeg like fullt spiste både fjørfe og ku.
SvarSlettTakk og lov giftet jeg meg, og fikk barn med, en bondesønn. En bondesønn som jakter. Jeg måtte faktisk bli godt voksen før jeg klarte å innse at dyr i stor grad er mat, uten å lide kvaler ved tanken. Jeg er glad for at mine barn vet hvor kjøtt og egg kommer fra, og at de får et realistisk forhold til det.
Bra blogg, Mari!
SvarSlettDet er Magne fra VG her. I dag har jeg valgt innlegget ditt som dagens anbefaling på Lesernes VG, du finner det nederst på forsiden til VG Nett!
Er det noen som har tips om gode blogger jeg bør anbefale så send meg en link på magne.antonsen [@] vg.no Vil du ha flere tips om gode blogger kan du følge Lesernes VG på http://www.facebook.com/lesernesvg og http://twitter.com/lesernesvg
Siden dette opprinnelig er en fortelling om en Hane, saa har ogsaa jeg en gammel erfaring med samme fjerkre (Mangler norske bokstaver). Denne som jeg opplevde var ogsaa ganske mannevond, og var endel av honeflokken til mine besteforeldre. Jeg tipper jeg var i 7aars alderen da vi flyttet fra min fars gaard, til mine besteforeldres, og det var jo en god opplevelse for meg etter et noe kjedelig liv paa den gamle gaarden til mine foreldre. Vi var 6 sosken, 3 + 3 saa det var ganske jevnt fordelt. Uansett saa var jeg yngstemann, og resten av gjengen var ute av redet forlegst.
SvarSlettDenne Hanen ja. Da vi flyttet ble jeg stadig forfulgt av dette mannevonde kreket, og ikke bare jeg, men alle andre som var i nereten ogsaa. I begynnelsen saa oversaa jeg dette, for jeg tenkte at det nok gikk over naar vi ble bedre kjent med hverandre, og i tillegg var jeg ogsaa ganske glad i alle dyr. Men det skjedde jo aldri, og en dag jeg kom hjem fra skolen, floy den rett i trynet paa meg med nebb og klor forst. Da sprakk det for meg ganske betraktelig, og jeg grep den i halsen og bar den over til et lite ute-do som mine besteforeldre hadde paa den tiden. Der tok jeg kreket og dyppet den til halsen i morja. Bare de som har kjennskap til ute-do kan vel forestille seg hva dette innebar, og dette doet var flittig brukt, saa det var en temmelig guffen opplevelse kan jeg garantere. Etter noen minutter i "SKITTHENGET" begynte den stolte hanen aa henge med nebbet, og det kom ikke ut en lyd mere. da trakk jeg den opp etter kammen og kastet den inn blant honsene i gaarden. Etter denne opplevelsen kom det aldri mere en lyd fra den ellers saa spreke hanen, og den holdt seg ogsaa langt vekk fra baade mennesker og dyr, inkludet honene paa gaarden. Siden dette blke et problem, og hanen var ubrukelig, maattte den til slutt bote med livet. Men ingen andre enn undertegnende forst hvorfor.
Jasså hanen het Mustafa,og som i følge den harry naboen så ut som et Palestiniaskjerf.vel det mangler såvist ikke på sinte haner eller høner for den slags skyld,i både bloggossfæren og ikke minst i nettavisenes forum.Når DB feks har tatt mål av seg til å gjøre rasehygiene spiselig for "folk Flest".Er det ikke uderlig at hele hønseflokken kakler om kapp for å komme med de mest svulstige karaterestikker av folk som de anser for å ha mindre IQ pga av at de er svarte.Kansje er det fjøra som blev til en høsegård som gjør seg gjeldene?
SvarSlettHahahaha! Jeg bare: så glad jeg fant denne bloggen nå. Finnes du på Twitter også?
SvarSlettIkke bare er jeg på Twitter, vi følger hverandre allerede. @SvenbalDrew
Slett