Bare enda en av livets valgfrie utfordringer

Min ektefølte beklagelse for at denne historien begynner med en ektefølt beklagelse, men alternativet er at jeg går rett på denne setningen:

I går rydda jeg på kjøkkenet.

Det er kanskje ikke så oppsiktsvekkende for dere som ikke kjenner meg.

Men det stopper ikke der, for i dag tidlig holdt jeg det også ryddig på kjøkkenet. Ikke bare ryddet jeg av bordet, jeg tørket av det OG jeg skylte kluten etterpå OG jeg brettet den i fire OG jeg hang den over krana. En konsekvens av dette er at det er hyggelig på kjøkkenet mitt nå, men det er bare en bieffekt. Det var ikke derfor jeg gjorde det. Jeg gjorde det fordi jeg håper at jeg skal bli en sånn som alltid har det ryddig på kjøkkenet. Jeg vil at det skal stå i historiebøkene:

”Hun fant en nesten pervers glede i å ha det ryddig på kjøkkenet”.

Ikke at gleden min er nesten pervers. Men jeg håper den blir det. Det tror jeg er et ganske vanlig håp folk har: At gleden deres skal bli pervers. For hvem vil gå inn i historiebøkene med setningen: ”Hun fant glede i å ha det ryddig på kjøkkenet”? Forresten ville nok det mest troverdige vært ”Hun fant en viss glede i å ha det ryddig på kjøkkenet, men hvis det var rotete bare tok hun av seg brillene så gikk det greit likevel". Men jeg vil jo ikke at det skal stå det heller.

La oss si at vi får én setning hver i denne historieboka. Én eneste setning til å oppsummere hvem vi var. Tenk så nedtur hvis det står ”En hyggelig og grei person”. Det er mulig det er jeg som er forfengelig, men tanken på å bli oppført som ”Mostly harmless” er uutholdelig. (Med mindre jeg var sikker på at ettertiden tok referansen, da ville det vært superstilig, men man kan aldri stole på ettertiden når det gjelder referanser, ettertiden har alltid vært kjent for sin kulturelle ignoranse. Det er bare fortiden og samtiden som forstår seg på sånt.)

Når man forteller historien om seg selv, har man alltid muligheten til å gjøre seg fascinerende. Men det er ikke så interessant å bygge historien sin på ren, skjær løgn. Så med mindre man er så slående vakker eller oppsiktsvekkende fjollete at omgivelsenes reaksjoner skriver historien for en, må man lage den selv. Fortrinnsvis, vil jeg påstå, ved å dyrke sine perversjoner.

Jeg tror forresten ikke jeg klarer å framelske et kjøkkenryddefetisj så sent i livet. Men da har jeg i alle fall prøvd. I verste fall kan jeg jo gå for ”Hun prøvde hardt å gjøre seg interessant, men det gikk ikke så veldig bra”.

Hva er din setning? Det du skriver her er ikke bindende. Du kan fortsatt ombestemme deg, helt til du dør. (Men når du har bestemt deg, husk å sende inn forslaget til redaksjonskomitéen.)