Den dystopiske fiskehistorien

Det var bare en måte å gjøre det på: Samme metode som jeg bruker når jeg skal tørke opp spy – holde pusten og gjøre det kjempefort. Uten å se, uten å tenke.

-Det er bare en fisk, sa jeg til meg selv, det er jo faktisk bare en dum fisk. En dum, død fisk.

Jeg pustet inn så mye luft lungene mine kunne holde, og så gikk jeg inn på badet og tømte hele bollen i do, lukket øynene for å distansere meg fra plasket, siden jeg ikke kunne holde meg for ørene all den tid jeg holdt en bolle i hendene. Så la jeg ned dolokket, uten å se ned i doskåla, og spylte ned. Så løp jeg ut på stua og kastet meg dramatisk ned på sofaen. Jeg ventet enda noen sekunder før jeg begynte å puste igjen.

-Det var bare en fisk, tenkte jeg, men jeg hadde ikke en celle i kroppen som var enig i den påstanden, og så kom den delen hvor hele fiskens liv passerte i revy i hodet mitt, og som denne historien ville vært ganske meningsløs uten.

Selvfølgelig hadde jeg hørt om fiskene med menneskeansikter. At noen har klart å manipulere fram en fisk med valgfritt menneskeansikt er ikke en type nyhet som går upåaktet hen. Jeg hadde til og med snakket med en kamerat om det over en øl, etter at de begynte å selge dem i nettbutikker, primært rettet mot stakkars, gamle enker som hadde mistet mennene sine. Eller kanskje mest mot familien til stakkars, gamle enker som hadde mistet mennene sine, men som ikke orket å bruke tid på å holde dem med selskap selv. Det er jo ikke helt uforståelig at familier er i villrede om hvordan de skal kunne tilfredsstille ensomme bestemødres behov for å gi omsorg.

–Herregud for en dårlig idé, hadde jeg sagt. Og om hvordan det var typisk folk å komme på sånne ting, uten å tenke på konsekvensene.

-Å ha en fisk med ansiktet til den avdøde mannen din, svømmende rundt i en bolle på stua, det er temmelig sykt, sa jeg.

Jeg burde selvfølgelig ha oppdatert facebookstatusen min med det, eller på en eller annen måte sørget for at alle jeg kjente fikk vite om mitt syn på denne saken. For det som skjedde bare en måneds tid senere var at jeg fikk en fisk selv. Av tante Kirsti og onkel Oddvar, i bursdagspresang.

-Du som ser Sara bare et par ganger i året, sa tante Kirsti og så på meg med det alltid like medlidende blikket, vi tenkte det kunne være koselig for deg å ha en sånn fisk med ansiktet hennes på. Så trenger du ikke føle deg så ensom. De er så morsomme disse fiskene, se så lik den er henne!

Jeg har aldri noen gang følt meg så ensom noen gang som i de tre årene jeg hadde en bolle med en fisk med ansiktet til min 6 år gamle datter stående på hjørnebordet. Selv om jeg visste at det bare var en fisk, traff den meg rett i hjertet fra første gang jeg så den. Eller ansiktet. Den traff meg i hjertet på den måten ting treffer i hjertet når de kjennes ut som et slag i ansiktet. I den grad jeg noen gang har blitt slått i ansiktet, hvilket jeg ikke kan huske at jeg har blitt annet enn metaforisk. Jeg er ikke en person som besjeler ting. Jeg snakker ikke med potteplantene mine, i den grad jeg har potteplanter, hvilket jeg heller ikke kan huske å ha hatt noen gang.

La meg hoppe over metaforene: Fra første gang jeg så fisken elsket jeg den. Jeg kunne ikke annet, den så helt ut som henne. Den var ikke et bilde eller en film, den var et levende vesen som jeg elsket fra før. Det tok mindre enn fem minutter før jeg begynte å grue meg til den dagen den kom til å dø. Det var en tankeløs og ond gave, gitt i beste mening, og den kom til å forme livet mitt mer enn noen annet gave jeg har fått.

Først sluttet jeg å gå ut. Fordi jeg ikke ville la fisken være alene.

Så begynte jeg å snakke til den.

Så begynte jeg å snakke med den.

Jeg satte fiskebollen et annet sted når jeg så voldelige filmer på tv. Eller pornografiske, i den grad jeg overhodet gjorde det etter at fisken kom i hus. Først flyttet jeg sexlivet mitt, hvis det kalles det når man har det bare sammen med seg selv, inn på soverommet. Men ettersom hjertet mitt brast hver gang jeg forlot fisken alene på stua om natta, begynte jeg å ta den med meg og la den stå på nattbordet mens jeg sov, og flyttet sexlivet mitt inn på badet. Jeg kjøpte fiskemat på helsekostbutikk, og egne, utrolig dyre fiskevitaminer, som etter sigende kunne forlenge fiskens liv, noe de selvfølgelig ikke gjorde. På et tidspunkt meldte jeg meg inn i et nettsamfunn hvor jeg kunne møte likesinnede, andre mennesker som var fortrollet av menneskefjesfiskene sine. De var selvfølgelig mye verre enn meg, det er det som er hele poenget med internettfora, at folk der er enda verre enn en selv. Der lærte jeg at det fantes en egen kirkegård hvor man kunne begrave fiskene. Egne seremonier, kister, steiner med inskripsjoner. Men pengene folk var villig til å bruke på disse fiskene var likevel ingenting sammenlignet med tiden og kjærligheten de viljeløst investerte i dem. Jeg tviler på at noen hadde noen glede stor glede av fisken sin, men likevel tilbrakte de så mye av tiden sin som de overhodet kunne med den. Fiskenes eget ensomme liv, som en intetanende, framdyrket livsform uten noen annen mening og vilje enn å bære en annens fjes, var det mest hjerteskjærende meningsløse jeg kunne tenke meg.

Historien om fiskens liv er en historie om alt som ikke skjedde. Alle stedene jeg ikke dro, alle menneskene jeg ikke møtte, alle tankene jeg ikke tenkte fordi hodet mitt var opptatt med å tenke på fisken. De regntunge dagene når rotet fløt i leiligheten og det luktet søppel og jeg ikke hadde dusjet på flere dager, og det eneste jeg ikke neglisjerte var å skifte vann i bollen og måle opp riktig mengde fiskemat, og jeg kunne sitte en hel time og stirre på ansiktet, Sara sitt ansikt, og hvordan en strime av sol gjennom vinduet plutselig kunne lyse opp fiskebollen og jeg tenkte at jeg aldri hadde sett noe så vakkert. Eller de solfylte dagene når jeg hørte lyden av mennesker utenfor, og de hørtes lykkelige og hyggelige ut, men jeg ikke kunne gå ut til dem. Og også de få dagene hvor jeg ryddet, vasket og gikk ut, lenger enn bare til butikken, og jeg følte meg velfungerende og sterk i noen få minutter, kanskje opp mot en time, før jeg begynte å bekymre meg for om nabokatten kunne komme seg inn, eller om leiligheten brant ned eller et overlydsfly hadde ristet området så kraftig at fiskebollen hadde veltet, og måtte forte meg hjem.

Det var ikke grenser for hvor mange ulykker som kunne inntreffe. Og selv om jeg forstod at jeg allerede var sykelig oppslukt av fisken, nektet jeg å gi etter. Jeg ville ikke bli en sånn som hadde en av disse reisebollene til fisken min så jeg kunne ta den med meg rundt omkring. Jeg ville ikke være en sånn som snakket om den og fortalte stolt til folk hvor flink den var og hva den likte.

For sannheten var at disse fiskene verken likte eller mislikte noen ting. Uansett hva man gjorde eller ga dem, så det ut til å være en helt nøytral følelse for dem. De bare eksisterte. Alle ansiktene var laget med ett eneste uttrykk: Mildt og troskyldig. Som en dukke, bare at levende.

Og mens jeg lå på sofaen og skalv og gråt i sorg over den døde fisken min, barnet mitt, som jeg hadde skylt ned i do, innså jeg at nå var jeg befridd fra denne trolldommens åk. Eller trelldommen åk, eller et eller annet konstruert uttrykk jeg aldri kom til å uttale. Det var som en slags tung, tett og våt tåke var i ferd med å letne. Så må jeg ha sovnet.

Da jeg våknet, et fullstendig ukjent antall timer senere, måtte jeg tisse. Så jeg gikk inn på badet og løftet opp dolokket. Og der…

Jeg vil ikke snakke om det.