Fighting Crime since 1980

Selv om jeg på papiret er pedagog, er jeg ikke spesielt pedagogisk anlagt. Jeg blir sur på barn. ”Hvis du ikke klarer å skifte bleia di sjøl, så drit i å drite i buksa da”, tenker jeg. Jeg er langt mer tålmodig når det gjelder voksne. Imidlertid syns jeg det kan være vanskelig å takle folk som oppfører seg aggressivt eller svært upassende. Til all lykke er jeg velsignet med velutdannede og smarte venner, som kan hjelpe meg å utarbeide metoder for nettopp den typen situasjoner hvor jeg blir rådløs. Jeg regner med at dette er en metode som er utprøvd før, særlig av øvede, kvinnelige pedagoger i 50-årene, men jeg kunne godt tenke meg hjelp til en mer systematisk utprøving. Grunnen til at jeg trenger hjelp er at jeg altfor sjelden opplever noen av disse situasjonene selv. Det er ganske enkelt, og oppfordringen går ut til dere alle:

Hvis en mann kommer mot deg med en kniv, sier du med fast, rolig og bestemt stemme at: ”Sånn oppførsel som dette kan vi ikke ha. Nå putter du den kniven tilbake i lomma di, for det kan være farlig hvis noen stikker seg på den.” Eller ”Jeg syns ikke du skal bryte deg inn i den bilen der, for da kan mannen eller damen som eier den bli lei seg.”
Det er forresten ikke sikkert at det hjelper å appellere til den kriminelles empati for andre mennesker, men du kan prøve å late som det er vedkommendes eget ve og vel du har i tankene. ”Jeg syns ikke det er noe hyggelig å tenke på at en koselig gutt som deg skal havne i fengsel” kan du si. Sleng gjerne på enda mer moderlig (eller faderlig) bekymring, si til blotteren at: ”Du, sånn som dette kan vi ikke gå kledd nå, det er altfor kaldt. Gå hjem og ta på deg klær under den frakken før du blir forkjøla.” Ikke gå så langt som til å gi vedkommende en klem. Hvis han ikke ser ut som han har tenkt å høre på deg, kan du ta fram morskestemmen og rynke øyenbrynene og si ”Hvis jeg ser den pikken én gang til, så er det rett ut!” (Dette er ikke en trussel du kan følge opp, så sats på å høres tilstrekkelig streng ut.)
Til dere som føler for å gi blotteren en klem, jeg føler at dere trenger litt spesiell oppfølging. Hvis det er noen som helst seksuell ladning i denne klemmetrangen, anbefaler jeg deg å løpe hjem, låse deg inne på badet og skamme deg en stund. (Du kan jo be blotteren om telefonnummer før du løper, så du kan ringe ham når du er ferdig med skamminga hvis ikke følelsene har sluknet.)
Dere som bare føler for å gi blotteren en varm, moderlig klem: Dere er overempatiske idioter. Jeg syns dere heller skal begynne å skrive kjærlighetsbrev til mordere i fengsel, det er like teit men genererer forhåpentligvis mer underholdende drama.

Disclaimer: Svenbalrud rådgivningsteoretiske kontor fraskriver seg ethvert ansvar for juling eller skader av mer psykologisk art du måtte få ved utprøving av denne metoden, men i tilfeller som ender med sykehusinnleggelser og/eller død vil vi sende en blomsterbukett som takk for innsatsen. Blomstenes skjønnhet vil i den grad det lar seg gjøre korrelere med skadenes grusomhet.

Feeling so bohemian like you

Blant mine fremste egenskaper er den, at jeg lett føler meg moralsk overlegen. Nå, for eksempel, som jeg har levd som kvasi-veganer i hele 4 måneder, føler jeg meg bedre enn alle som støtter dyremishandling ved å spise kjøtt fra industrielt dyrehold (legg merke til hvor ladet jeg uttrykker meg). Og det til tross for at jeg ikke gjør det av dyrevelferdsmessige årsaker engang, men av hensyn til min egen helse fordi en mann som sa han var doktor fortalte på en video på youtube at et vegansk kosthold er veien til total lykke. Jeg syns han var troverdig. Han sa at ost er som narkotika. Mine plutselige cravings for smelta ost er bevis nok for meg. Og før jeg begynte å fly igjen, følte jeg meg utrolig mye mer miljøbevisst enn folk som tar fly.
Problemet med å føle seg moralsk overlegen er imidlertid det med at hovmod regnes som en dødssynd. Greit å være bedre enn alle andre, men man må ikke syns det selv. Men hva er poenget da? Hva er poenget med å undertrykke sine lyster hvis man ikke skal få meske seg med den deilige følelsen av selvrettferdighet? Selvrettferdighet og moralsk overlegenhet må være grunnlaget for all askese. Ta for eksempel den protastantiske arbeidsmoralen, som jeg misliker voldsomt fordi den får meg til å framstå i et relativt elendig lys. Og fordi den er teit, selvfølgelig. I et samfunn der vi har maskiner til å gjøre arbeidet for oss, og dermed skal få mer fritid, syns jeg det er latterlig med folk som absolutt skal gå på jobben dagen etter at hele familien er død og de har amputert begge beina. Det viser ikke tæl, det viser… Ja, hva viser det egentlig? At man ikke syns man selv er verdt noe mer enn jobben man gjør, kanskje. Dårlig selvtillit er også grusomt irriterende. Men jeg vedder i alle fall på at de som er i besittelse av denne stadig mer sjeldne egenskapen føler seg bedre enn han som blir hjemme fra jobben når han er forkjøla, og systematisk undervurderer den lidelsen andre gjennomgår når de har sår hals og snørr. Enda det faktisk er FRYKTELIG ubehagelig.
Et annet problem er at folk generelt ikke liker de som har idealer og følger dem. Prøv å dra på fest og si at du er avholds av prinsipp, og se hvor kul den festen blir.

I dag det smeller fra loft til kjeller

Problemet med en hvilken som helst dust, er at han kan rime. Óg få det på trykk. Kvalitetssikret poesi, i form at diktutgivelser, er det sjelden man blir utsatt for – det begrenser seg til gratis postkort og kanskje noen plakater på bussen og banen en gang i blant. Da er det som regel ting som er så voldsomt avant garde at det ikke rimer engang, og folk flest liker det ikke. Folk flest liker rim, og derfor rimer de til alle høytider. De rimer i avisen når noen har bursdag, og de skriver sanger som rimer hver gang noen skal gifte seg, konfirmeres eller av en eller annen uheldig grunn har jubileum, for eksempel at de har blitt 75 år uten å dø av hjerteskjærende dårlig poesi før den tid. For å gjøre sangene ekstra traumatiske, velger de ofte ”Jeg er en gammal teddybjørn” eller ”Jeg er havren” som melodi. Også er det å kjøre på med utakt, nødrim, unødvendig omstokking på setninger og, ikke minst, tilfeldige betrakninger om jubilanten basert på hva som rimer, ikke hva som er sant. Jeg skulle gjerne laget en parodi som satte dem på plass, men jeg klarer ikke. Det er som med alle disse facebookgruppene; man kan rett og slett ikke lage noe som er uhyrlig nok til at det helt tydelig er parodi, fordi virkeligheten er så grell. Men hvis jeg vinner i lotto, skal jeg bruke pengene på papir, konvolutter og frimerker, og sende ut følgende brev til alle norske husstander:

Til den/de som står for diktningen i deres hushold

Det er hyggelig at du/dere tar i bruk det norske språket på en kreativ måte. Det er imidlertid en ting man bør være oppmerksom på når man gjør dette, og det er at bruk av rim i følge allmenn høflighet ikke skal være til sjenanse for andre. Mange mennesker sliter med at de blir ukomfortable rundt andres dikt og sangtekster og framføring av disse. De reagerer med rødming, klamme håndflater, en brennende følelse bak øynene og i verste fall angst, pusteproblemer og en nesten uutholdelig trang til å hyle og løpe sin vei. Det er vår oppgave som medmennesker å hjelpe disse menneskene, som ofte gjemmer seg bak stive, høflige glis og ikke tør fortelle om sin tilstand. Det beste vi kan gjøre for dem er å skåne dem for det som gir dem ubehaget. Lang tids forskning viser at det å utsettes for den utløsende faktor ikke fører til noen grad av tykkhudethet eller tilvenning hos de rammede, men tvert imot fører til økt sårbarhet og uopprettelige traumer. La oss derfor dikte i skjul og brenne mesteparten av det, eller enda bedre: Motstå trangen til å begå poesi i det hele tatt. Sammen kan vi gi en sårbar gruppe mennesker et bedre liv.
FOR GOD’S SAKE, YOU’RE A VOGON!

Hilsen Foreningen for Utradering av Hverdagspoesi

Hvordan veit man at man er dum?

Jeg trur det er når noen sier at man er smart og man tenker:
Pokker, jeg skulle heller ønske at jeg var pen.

Dead Star Hypothesis

Generelt føler jeg meg som en heldig og lykkelig person. Jeg bor i verdens rikeste og tryggeste land, og bla bla bla som å vinne i lotto. You know the drill. Akkurat som ikke det å leve i et univers som støtter betingelsene for liv i det hele tatt er som å vinne det intergalgaktiske multiverslotteriet, jeg syns ikke akkurat folk fra for eksempel Bulgaria eller Peru bør være misfornøyd med livet heller. Og i dette storslagne og mystiske skaperverket foregår mange uforståelige ting. En av dem, og jeg begynner å ane et mønster i dette, er at jeg blir motarbeida på verst tenkelige måte av verden med jevne mellomrom. En grov skisse viser at dette skjer ca. hver 26. dag. For det første er det foruroligende ofte, spesielt sett i et evighetsperspektiv. For det andre er det et stort mysterium hva som egentlig er grunnen til at dette hender. Dette har fått meg til å postulere en nemesisteori. Hvis det stemmer at en sommerfugls vingeslag kan forårsake vulkanutbrudd på andre siden av jordkloden eller whatever, noe jeg ikke har den aller minste grunn til å tvile på fordi logikken er så slående, tipper jeg at jeg har en nemesis hvis små handlinger dramatisk påvirker mitt eget velbefinnende. Regner med jeg har alle med meg så langt, og at dere deler min oppfatning av kausalitet. Videre mener jeg at motarbeidingssyklusens frekvens gjør det nærliggende å anta at min nemesis er en premenstruell dame hvis småhysteriske humørsvingninger negativt påvirker mitt liv. Og når jeg tar min egen betydning i den store sammenhengen med i betrakningen, vil jeg anta at det ikke er en hvilken som helst dame, men en som er betydningsfull, vakker og intelligent. Jeg gidder ikke ha en stygg og intetsigende nemesis. Det er en grunn til at folk tror de var Napoleon i sitt forrige liv og ikke en ussel fotsoldat, for å si det sånn. Men siden jeg ikke kan bevise at min nemesis finnes, må jeg ta utgangspunkt i at hun for eksempel kan være et spøkelse eller en gjenganger. Jeg skal være ærlig med dere: Jeg tror det er enten Jeanne d’Arc eller Maria Magdalena. Ironisk at noe så trivielt som en av disse spøkelsesdamenes menstruasjonssyklus skulle påvirke mine omgivelser og forvandle dem til irriterende og til dels direkte uhyggelige kulisser. Det beviser bare nok en gang hvor merkverdig livet er.

Kvinneklubben Jesus Kristus

”Hvorfor drepte de Jesus når han bare var snill, mamma?”
Shit. Min andre prøve i bibelhistorie. Den første gjorde jeg det bra på, for da hadde jeg forberedt meg. Jeg kan fortsatt dåpsbefalingen og Johannes 3.16 (som jeg som regel kaller Johannes 3.14, på grunn av det med pi). Dette er imidlertid et mer komplisert spørsmål, også fordi det er god pedagogikk å forklare at snille mennesker ikke bare blir drept sånn helt uten videre – det kan jo skape traumer for snille barn. (Og i den forbindelse: Takk til VG og Dagbladet for forsider av typen PAPPA DREPTE MAMMA I BESTIALSK ØKSEDRAP og MAMMA FORGIFTET BARNA TIL UTROLIG SMERTEFULL DØD)
”I gamle dager” forklarer jeg tålmodig ”Var det for eksempel sånn at damer ikke fikk være med å bestemme. Men Jesus, han visste at damer også kunne bestemme ting, og da han sa det ble de sinte på ham.” Det er på badet en altfor tidlig morgen jeg gjør Jesus til en ihuga feminist. Han døde for at vi kvinner skulle få delta i styre og stell. På korset.
Senere på dagen prøver jeg å ta brodden av mitt feministiske prosjekt ved å la jentene få gullneglelakk og sole meg toppløs på verandaen. Det er da jeg begynner å lure: Er det feministisk eller antifeministisk å sole seg toppløs for tida? Jeg antar at hvis man, som meg, ikke har silikonpupper og er litt bleikfeit, da er det en feministisk handling. Hvis man derimot flasher silkonpuppene sine på offentlige badestrender, da er det ikke kvinnefrigjøring, men en demonstrasjon av seksualisering av kvinnekroppen. Men hva veit jeg? Jeg prøvde i utgangspunktet bare å sole meg på min egen veranda, og det var ingen som så det. Noe som igjen reiser et annet interssant spørsmål: Hvis en kvinne soler seg toppløs i skogen og ingen ser det, har det virkelig skjedd da?

En fjotts bekjennelser

I dag vil jeg ta for meg forskjellen på dårlig impulskontroll og livsglad nysgjerrighet. Min påstand er at det er en hårfin forskjell, men heldigvis har jeg laget et system hvor mine handlinger nesten alltid skyldes sistnevnte personlighetstrekk, som unektelig har en mye lystigere klang. La oss begynne med impulskontrollen: Hver gang jeg har plukka giftige blomster eller tatt i noe virkelig ekkelt, får jeg en impuls til å slikke på fingrene mine. Da iverksetter jeg min velfungerende impulskontroll og lar det være. Jeg er forresten usikker på hvor denne impulsen kommer fra, for jeg har absolutt ikke noe ønske om å verken dø eller bli alvorlig syk – heller ikke på et underbevisst nivå. Hadde jeg hatt det, hadde jeg neppe samtidig vært belemret med en så utpreget høydeskrekk at jeg blir svimmel og får nevroser av å klatre opp på en gardintrapp.
Så til dette med livsglad nysgjerrighet. I helga befant jeg meg i en forsamling av ressurssterke, vakre og intelligente unge kvinner, og det er unødvendig å legge til at jeg selvfølgelig følte meg veldig hjemme. Vi snakket om katter, og hvorfor katter spiser ledninger. Jeg må innrømme at jeg var overrasket over at jeg var den eneste som visste svaret, siden forsamlingen som sagt bestod av høyt kvalifiserte mennesker. Jeg kunne heldigvis fortelle dem at det er fordi en ledning har en særdeles behagelig tyggemotstand. Dessverre viste det seg at ingen av de andre led av samme livsglade nysgjerrighet som meg, og derfor aldri hadde prøvd å tygge på ledninger. Kan det virkelig være mulig? Motstår de konsekvent trangen til å bite i ledninger, eller føler de aldri behov for det i det hele tatt? Jeg får det ikke til å stemme. Det er som når gutter påstår at de ikke vet hvordan sperm smaker. Jeg syns det, i tillegg til å være usannsynlig, vitner om en manglende nysgjerrighet som kvalifiserer til en diagnose av typen ’alvorlig depresjon’. (Forresten regner jeg med at de bare juger fordi de er redde for å bli kalt gris av pripne tilhørere.)
Men, jeg konkluderer med at min livsglade nysgjerrighet gjør at jeg har en større forståelse for andre vesener og deres adferd, og at jeg ikke har dårlig impulskontroll. Det er mange impulser jeg motstår. Jeg tar ikke på håret til folk som sitter foran meg på t-banen, og jeg stikker ikke tunga bortpå overarmene til folk i singlet for å kjenne om de smaker salt. Ikke engang de som har så fine krøller eller svette overarmer at de i praksis trygler om det.

(Akkurat da Mari begynte å føle seg velintegrert i verden, postet hun dette blogginnlegget som senere er blitt brukt i flere middelmådige bacheloroppgaver i pedagogikk som eksempel på sosialt selvmord. PR-ansvarlig Marte unngikk kritikk ved å tviholde på at hun var pr-ansvarlig for bloggen, ikke for Mari personlig. Mari fikk i tillegg karakteren Lite Godt på både utgreining og drøftningsdel, på grunn av manglende empirisk grunnlag, lite bruk av relevante teoretikere, overdreven bruk av anekdotisk bevis og generelt usammenhengende pjatt.)