Poesi: Till granaterna!

I dag vil jeg dele et av mine første forsøk på å bli en ny, mindre folkekjær Alf Prøysen. Dette diktet er skrevet på en minibuss i Afrika i 1998, og er for det meste basert på hva som rimer på Anette. I tillegg er det selvfølgelig en kjærlighetserklæring til en god venn og et godt naboland.

En jente som het Anette
var så glad i rødspette
Hun spiste og spiste dagstøtt
Nei, hun ble aldri fisketrøtt
Men så en dag skjedde noe dumt:
Havet ved norskekysten ble tomt!

Anette gråt og gråt
Hun padlet ut i båt
Hun ropte sur og bisk
Men så ikke en fisk
Tilslutt ble det helt krise
Hun MÅTTE ha noe å spise

Hun samlet en tropp med staute menn
Og dro til Sverige for å robbe dem
Men svenskene de ble ikke glad
Istedenfor å rope hurra
Ropte de ”Till granaterna!”
”Vi dödar dom jäkliga taterna!”

Anette hun ble sprengt i filler
Og alle våre tårer triller
Hun ble solgt til et reservat
Som brukte henne til fiskemat
Så det er moralen, min gode mann:
Robb ikke Sverige, robb Finland.

Ugras

I og med at jeg veit at noen, for det meste overempatiske kvinner på 40+ med interesse for økologisk jordbruk og magedans og en forkjærlighet for brenneslesuppe, blir en smule støtt av uttrykket "ugras", vil jeg foreslå et annet navn. Ugras har en negativ klang. Jeg vil ikke foreslå noe verdinøytralt, men noe positivt som kan være med på å bygge opp disse plantenes lenge forsømte selvtillit. Hva med "Likeverdige planter med utfordrende plasseringsadferd som har et sterkt overlevelsespotensiale og mye å bidra med"? Det er litt langt, men det er iallefall ikke hatefullt og urettferdig mot den delen av floraen vi tidligere kalte ugras. Til daglig kan vi kanskje kalle det "Nye ugras"? Da skjønner alle at vi snakker om det samme, bare at vi mener det mye bedre.