torsdag 1. desember 2011

Den onde hanefar - en twitternovelle

Fordi ikke alle følger meg på Twitter, og fordi noen som gjør det har uttrykt ønske om å lese den igjen, legger jeg herved ut twitternovellen min fra 13.11 om den onde hanefar Mustafa. (For de av dere som ikke kjenner reglene: En tweet kan være max 140 tegn, derfor så korte avsnitt.)


Her kommer historien om den onde hanefar. Sarte folk som i stor grad besjeler dyr advares mot sterke scener - vi prøvde aldri med terapi.

Mustafa - en historie fra virkeligheten. Det var en gang en hane. Ven og vakker var han, og hans navn var Mustafa.

Navnet sitt hadde han fått av Den Harry Naboen, som syns han lignet et palestinaskjerf. Og det gjorde han også.

Men om Mustafa var aldri så prektig, var han like fullt gal. Han hakket alle som kom for nær, og ville stadig utvide sitt territorium.

Han kaklet og brisket seg og bruste med fjøra, og prøvde stadig å jage oss av tunet. Særlig følte han seieren stor når noen gikk med søpla.

En dag var jeg ute og plukket rips til rørte rips på krukke, da Mustafa gikk skamløst til angrep på min melkehvite legg. Jeg ble sur.

Jeg tok hanehælvete i beina og ristet ham opp-ned en god stund, før jeg kylte ham i bakken og ropte kykeliky! så høyt jeg kunne.

Jeg følte meg kul og han tok det tungt. I to samfulle dager gjemte han seg innerst i hønsehuset og dyrket skammen.

Men bitterheten over krenket manndom var bensin på bålet for Mustafas menneskehat, og han ble verre enn noensinne.

Det eneste som nå kunne hindre ham i å angripe, var en spruteflaske med vann. Vi besøkte aldri hønsehuset uten den.

Men så skjedde det som senere er blitt omtalt som "det dumme" og som ikke skulle skjedd: 3-åringen og hanefar var ute samtidig.

Da hun snublet, så hanefar sitt snitt til å vise henne akkurat hva han syns om at hun gikk rundt på hans fordømte plen.

Det er ikke hyggelig når haner hakker barn i ansiktet. Det var hyl. Det var blod. Det var kykeliky. Det var stor oppstandelse.

Men til alt hell hadde vi denne dagen besøk av en mann med utstrakt erfaring i henrettelse av hønsefugl.

Han hentet en øks, og vi stilte opp barna i en ring så de skulle få se rettferdigheten skje fyllest. Det ville de gjerne.

I møte med en alfahann av slike dimensjoner ble Mustafa redusert til sin opprinnelige tilstand: Et ynkelig fjærkre. Og så ble han død.

Vi lot ham mørne i kjøleskapet i en uke mens vi var på ferie, og så kokte vi suppe på ham, med løk og gulrøtter.

3-åringen fikk spise første biten, og hun syns han smakte bedre enn han hadde oppført seg. Selv oppsummerte hun det hele slik:

"Hanefar var sint og hakka meg, men da tok Torger en stor kniv og skjærte hodet av ham, og da kom det en sørgelig lyd." The end

(Hvis noen vil følge meg, heter jeg @SvenbalDrew. Eller, jeg heter det uansett, da. Ikke vær skittviktig.)

tirsdag 29. november 2011

Tilværelsens uutholdelige uutholdelighet


Det har brygget opp til konflikt en stund nå, mellom meg og hverdagslivet mitt. Jeg har prøvd å gjøre gode miner til slett spill, men i dag brast det for meg. Grunnen er at jeg måtte stå opp, enda jeg ikke hadde lyst i det hele tatt. Og da mener jeg sånn skikkelig ikke lyst.

-Hva pokker mener du med å behandle meg som et helt vanlig menneske, freste jeg til hverdagslivet. –Du kan ikke forvente at jeg skal gidde å leve sammen med deg, hvis du ikke tar litt mer hensyn!
Hverdagslivet hevet et øyenbryn. Du veit, på en sånn dritirriterende måte, sånn som menn noen ganger gjør når de syns man er urimelig, men morer seg med det.
-Javel? sa hverdagslivet. –Hva er problemet ditt, egentlig?
-Jeg vil ikke stå opp! forklarte jeg. –Jeg vil ikke smøre matpakker og mase på barn. Jeg vil ikke skrape is av bilen, og fyre opp i ovnen og rydde ut at den jævla oppvaskmaskinen. Jeg gidder ikke forholde meg til ting som ikke virker, og til andre mennesker som ikke skjønner noen ting.
Hverdagslivet trakk likegyldig på skuldrene. –Alle må gjøre de tingene, svarte det.
-Men jeg vil ikke! ropte jeg. –Jeg er ikke alle! Jeg er sentrum i mitt univers! Jeg er helt SPESIELL!
Igjen fikk jeg dette hånlige blikket.

-Alle er sentrum i sitt univers, sa hverdagslivet.

 Det var det jeg hadde håpet på at det skulle si. Jeg hadde lagt en listig felle, og hverdagslivet hadde gått rett i den.
-Men du er MITT hverdagsliv! argumenterte  jeg triumferende. –JEG er sentrum i DITT univers. Du bør behandle meg som en føkkings prinsesse, og det er bare det jeg ber om. At du behandler meg som en føkkings prinsesse.

Hverdagslivet så uutgrunnelig på meg.
-Er du sikker på det ikke er omvent? spurte det
-Hva da omvendt?
-At det er jeg som er sentrum i ditt univers?

Og jeg så hvordan hverdagslivet klukket inni seg. ”Hahaha, BUUURN!” tenkte det.

Det er kanskje unødvendig å nevne at jeg ble grisesur. Mer grisesur enn jeg allerede var, altså. Jeg snudde på hælen og gikk. Ikke at man kan gå fra hverdagslivet, for det følger bare etter og står der sånn passiv-aggressivt uten å si noe, og er alltid i veien når man prøver å få tak i ting. Men jeg har i alle fall snudd ryggen til.
Og nå skal du høre her, hverdagsliv: Jeg kommer til å benytte enhver sjanse til å komme meg unna deg, og det er ingen som helst mulighet for forsoning før det blir sommer. Da skal jeg vurdere det. Men bare hvis du forteller meg det jeg vil høre og slutter å behandle meg så simpelt.

Og hverdagslivet bare: Djis. Du får tvitre om det eller noe da, vettu.

mandag 21. november 2011

Sånn går nu dagan



Saltøye: Mamma, jeg ser støv.
M: Mhm.
S: Jeg sier at jeg ser STØV mamma.
M: Jada. Det er ikke så uvanlig det.
S: Jeg vil støvsuge.
M: Ok, men husker du at du ikke liker at støvsugeren bråker?
S: Nei, jeg syns ikke det.
M: Greit, støvsug, da.
S: Men du må finne støvsugeren. Også må du sette i kontakten. Sånn ja, så flink du er mamma. Er det denne knappen jeg skal trykke på?
……………..
S: Hyyyyyl! Det bråker! Mamma jeg vil ikke støvsuge!
M: Neivel.
S: Hører du det mamma! Jeg vil ikke støvsuge. Du kan støvsuge selv hvis du syns det er så mye støv her!
M: Jeg vil ikke støvsuge. Det var du som ville støvsuge.
S: Men det var du som absolutt tok fram støvsugeren!
M: Men du, jeg sa jo det, at det kom til å bråke.
S: Det bråker kjempemasse. Hvem er det som har kjøpt den dumme støvsugeren egentlig?!

10 minutter senere

S: Mamma, jeg vil steke vaflene!
M: Er du sikker? Det er litt varmt.
S: Det syns ikke jeg, og det gjør ingenting for meg, vet du, for jeg bare passer meg.
M: Da kan du øse i, da, så kan jeg åpne og lukke og sånn.
S: Mamma, det ryker av vaffeljernet! Det er varmt!
M: Ja, det må nesten være det hvis vaflene skal bli stekt.
S: Jeg vil ikke steke vafler! Jeg kan brenne meg. Det er best du gjør det.
M: Det er greit.
S: Det er altfor varmt for meg. Hvem er det som har kjøpt det dumme vaffeljernet, egentlig?!

15 minutter senere

S: Mamma, hvem er det som har kjøpt denne dumme iPaden? Den bare snur feil kort så jeg taper!

Og jeg bare: Hvem er det som har oppdratt denne slitsomme ungen, egentlig!?

søndag 6. november 2011

Tante Røed og Bestemor D


Behovet for superhelter er stadig økende. Det skyldes antagelig det at selv om folk ikke i større grad enn før er idioter, så føler de seg i mindre grad forpliktet til å skjule det. Det er sannsynligvis en bieffekt av individualismen. Og kan hende er det like greit. Idioti er i likhet med mange andre ulumskheter enklere å hanskes med når den kommer fram i dagslyset. Men etter å ha gjort endel observasjoner av arbeidsmetodene superheltene bruker, kan jeg ikke si meg helt fornøyd med innsatsen deres. Joda, de er søte og velmenende, men det er fryktelig mye bråk med dem. Det er alltid urovekkende mange ting som knuser og sprenger, og tilfeldig forbipasserende dør i overkant mye. Ideelt sett hadde de dødd bare litt eller nesten ingenting. I tillegg ser det ut til at nærværet av disse superheltene bare gjør de onde enda ondere og stimulerer den delen av hjernene deres som finner opp dommedagsmaskiner. Derfor har jeg tenkt å presentere en ny generasjon superhelter, som jeg mener fungerer bedre i et sivilisert samfunn som vårt. Jeg gir dere: 

Tante Røed og hennes sidekick Bestemor D. 

Tante Røed og Bestemor D er kampsporteksperter, og den lyseblå folkevogna deres med blomsterpotte på taket og nypussede hjulkapsler er pansret, men det er bare for at ingen som er ekstra uregjerlige skal bli fristet til å kødde med dem. Tante Røed er en blid dame på rundt 45. Hun er stor, hun er kjedelig kledd og hun utstråler den bestemte tryggheten bare en dame med kort, brunt hår og størrelse 43 i sko kan. Bestemor D er enda mindre nå enn da hun var 14, har stokk og briller og ruller opp det kritthvite håret sitt hver onsdag og søndag. De er begge glad i spaghetti med kjøttsaus, men de har sjelden  tid til å lage det selv, fordi de er så opptatt av å bekjempe og forebygge kriminalitet med en metode som aldri slår feil: De fanger de slemme, kjører dem bak i folkevogna si hjem til Tante Røeds kjøkken og tvinger dem til å drikke te og spise småkaker og snakke. For eksempel om følelser. I løpet av bare noen timer har Tante Røed og Bestemor D gitt bøllene noe som virker som en vaksine mot fremtidige lovbrudd: Perspektiv. Vips så er eklingene forvandlet til samvittighetsfulle samfunnsborgere uten at en eneste bygning har eksplodert, bare fordi de har fått hjelp til å se verden fra en annen vinkel.

Jeg ser på dere at dere tror det blir en jentefilm, men det gjør ikke det. Faktisk.

mandag 31. oktober 2011

Oslobrigaden


Disse overfallsvoldtektene er en uting. Og selv om jeg ikke er alene om å mene det, ser det ikke ut til å gå noe større inn på gjerningsmennene at folk flest er mot. Ikke engang fakkeltog og facebookgrupper som tenner lys ser ut til å ha ønsket effekt. Men vi kan ikke bare sitte hjelpesløse med hendene i fanget selv om yndlingsmetodene våre ikke fører fram.  Hva vi skal gjøre da, spør du? Skal vi ta på kvinnene kyskhetsbelter eller mennene elektroniske fotlenker eller innføre portforbud? Eller skal vi sperre inne de menneskene vi tror kan komme til å gjøre noe galt?
Nei. Vi skal lære oss kampsport, og så skal vi kle oss som tøsete horer og vandre rundt i mørke smug natterstid, og når en eller annen jævel prøver å voldta oss, skal vi grisebanke ham.
Først tenkte jeg at bare jenter kunne være med i brigaden, men ved nærmere ettertanke mener jeg at menn i tøsete dameklær også kan få være med. Menn har ofte utrolig pene bein, og i korte skjørt kan de sikkert pirre en voldtektsmann nesten til vanvidd. Menn som vil delta, men som ikke ser så bra ut i tøsete dameklær, kan få stå i bakgrunnen med sportsdrikk og håndkle og ringe sykebil når voldtektsmannen er ferdig grisebanket.

Jeg begynner allerede i dag med å jogge..eh…3 km (nedoverbakke) mens jeg hører på Rocky-sangen, for så å polere bilen. Og jeg anbefaler alle som vil være med å gjøre det samme, i påvente av at frivillige instruktører med combat skills tar kontakt for videre opplæring av oss. Dessuten håper jeg alle ser Kick Ass før første brigademøte.

Der fakkeltogene slutter, te-lysene i de tusen hjem brenner ut og voldtektsmenn ikke er mottagelige for sunn fornuft, der kommer Oslobrigaden inn og tar byen tilbake – på ekte.

(PS: Gatas justis er et skummelt konsept, så bare dere som egentlig er mot bruk av vold som virkemiddel kan få lov å være med.)

mandag 17. oktober 2011


Kjendisstrikkefotoboks nakenstjålet i hasjrus

 -Dere kan aldri kneble min frihet til å ytre meg gjennom strikketøy, babler geriljastrikker Svenbal Drew usammenhengende.

Det var geriljastrikkerens eldste datter, Pepperbrille, som kom gråtkvalt hjem fra skolen med den triste nyheten. Fotoboksen, som skulle holde henne trygg på skoleveien, var forsvunnet.
-Jeg skjønte straks at noe var galt, sier Svenbal. –For den var der før i dag, og jeg har ikke tatt den ned selv. Jeg er temmelig skarp når det gjelder å lukte fare, og jeg har været noen dager at det har vært dramatikk og onde følelser i luften. Men at det skulle ramme fotoboksen… Nei, det er tragisk. Håpet mitt var hele tiden at noen skulle rygge over den gamle katta eller at en klønete rådyrjeger skulle skadeskyte seg litt og trenge plaster. At noen skulle angripe min ytringsfrihet på den måten, var jeg ikke forberedt på.


Dette er så alvorlig og goofy jeg kommer til å se ut hvis noen stjeler fotoboksen min, uttalte Svenbal Drew i september i år.

Hun avviser kategorisk at det kan være snakk om at noen har tatt fotoboksen fordi de syns den var fin.
-Jeg er ikke kitsch-strikker, sier hun bestemt. –Jeg er en geriljastrikker. Jeg strikker for å provosere, for å engasjere og for å vekke følelser. Helst ubehagelige, for det er det kunst handler om. Egentlig hadde jeg tenkt å strikke musefoster på formalin, men så syns jeg ikke det ble provoserende nok. Folk flest har ingen sympati med musefoster lenger.
-Hva ønsker du å uttrykke med fotoboksen?
-Fotoboksen er et direkte uttrykk for at jeg ønsker å begrense andres frihet til å kjøre i hjel barn og små dyr. Det liker ikke folk, vøttø. Hahaha!


Har eget deketivbyrå
På spørsmål om hun har tenkt å kontakte politiet, himler Svenbal oppgitt med øynene.
-Politiet? Hva kan de gjøre? Jeg har sett såpass mye på tv at jeg vet at de bare kløner det til. Er jeg skikkelig uheldig sender de vel han derre klumsen Japp fra Scotland Yard. Lurer på hva han har gjort for å fortjene å få en sjokolade oppkalt etter seg, for å si det sånn, han løser jo aldri en eneste sak. Nei, jeg har siden barneårene hatt mitt eget detektivbyrå, Frk. Detektiv Svenbal Drew. Jeg har nok bedre forutsetninger for å løse saken selv.
-Har du noen mistanker om hvem som kan ha tatt boksen?
-Det er åpenbart noen som er skikkelig utspekulerte. Hvis de hadde kommet forfra, hadde fotoboksen fotografert dem og sendt bildene til strikke-pc’en, men på den finner jeg ingenting. De må ha sneket seg innpå bakfra og svinebundet, kneblet og tatt bind for linsa på den før de nappet den med seg. Eller kanskje har de til og med kommet ovenfra i helikopter. Men det er da i alle fall et holdepunkt: Dette er profesjonelle kidnappere. Så gjelder det bare å finne ut hvilken gruppe det er som har leid dem inn.
-Hvilken gruppe mener du det kan være snakk om?
-Det er åpenbart noen som hater trafikkontroller, men som ikke har noe i mot staur, siden de har latt den stå. Det vil si at det kan være en hvilken som helst gjennomsnittlig harrytassforening. Jeg holder en knapp på NAF. Forresten har jeg ikledd meg min rutete drakt, hagle, forstørrelsesglass og sporhund og dratt til åstedet for å sikre spor.
-Og fant du noen spor?
-Vel. Nei. Men jeg så veldig stilig ut, og jeg tror tyvene ville blitt skremt hvis de fortsatt var der, og tenkt at de hadde køddet med feil geriljastrikker. Og Svenbal har en viktig beskjed til strikkefotobokstyvene:
-Dere skal vite det, at æ har mæktige vænna, sier hun og stirrer hardt ut i luften.

søndag 16. oktober 2011

Nei, se! Der kommer det en diversjon!


Saltøye: Mamma, hva betyr pikk?

Jeg: Hm? (Jeg hørte det, altså, jeg bare prøver å kjøpe meg tid)

Saltøye: Hva betyr pikk?

Jeg: Eh… Det er ikke så pent å si.

Saltøye: Betyr det guttetiss?

Jeg: Ja.

Saltøye: Hvorfor er ikke det pent å si?

Jeg: Du, det er forsåvidt et godt spørsmål, som jeg gjerne skulle svart deg på, men akkurat nå så… Kan vi snakke om noe annet?

Saltøye: Ok. Gi meg mer gulrøtter, ellers tygger jeg på fargeblyantene.


torsdag 13. oktober 2011

Et skikkelig nitrist blogginnlegg



Jeg vurderer å starte en interesseorganisasjon for oss som rammes plutselig og lammende og akutt av en sykdom når vi hører om den eller viser vage symptomer. Det skjer meg hele tida. For ikke så lenge siden, hadde jeg en hodepine som jeg instinktivt skjønte at var hjernehinnebetennelse. Jeg ble, til ingens overraskelse går jeg ut fra, en smule bekymret. Men så gikk det over. Før det hadde jeg en periode med kols. Og nå, etter at jeg leste om HPV-vaksinen og innså at jeg ikke har vært til kontroll på lenge, fikk jeg plutselig livmorhalskreft. Og jeg kan ikke si jeg setter noe særlig pris på det. Jo lenger jeg har klart å holde meg utenfor disse statistikkene, jo større er sannsynligheten for at jeg faktisk får en eller annen sykdom. Det er elementær logikk. Og det er alltid symptomer. Vondt i armen? Hjerteinfarkt. Mange blåmerker? Leukemi. Hovnent kne? Blodpropp. Vondt i magen? Tarmslyng. Og sånn fortsetter lista. Det er et aldri så lite under at jeg i det hele tatt sitter her i dag. Eller, sitter og sitter. Jeg vandrer hvileløst rundt og biter negler, det er det jeg gjør. Hvis Dagbladet hadde hatt noen som helst anelse om hvilken effekt det har på min helsetilstand når de skriver om flått og lemenpest og svineinfluensa… Vel, de hadde sikkert gjort det uansett, de hensynsløse jævlene, men ideellt sett hadde de skammet seg.

Og det verste med dette, er at det konstante angstnivået gir skyhøye verdier av stresshormoner, og alle vet at det kan føre til alvorlig sykdom. Herregud. Jeg får ta en paracet. 
Eller kanskje en bolle har bedre effekt.




tirsdag 11. oktober 2011

Et dikt om at jeg ikke liker dikt


Jeg har et så anstrengt forhold til poesi at bare et dikt kan uttrykke følelsene mine godt nok. Værsågod.


Om klam poesi og store ord
Har jeg lite å si, kun dette:
Jeg avskyr det over alt annet på jord
Dypt og intenst og med rette

For jeg kan ikke tåle så inderlig vel
Nødrim og ektefølt kliss
Om det rammer andre eller meg selv
Er min reaksjon like viss

Først fylles mine øyne med tårer av skam
Og dypt i mitt følsomme hjerte
Svømmer ikke de følelser forsøkt kallet fram
Men vemod og ondskap. Og smerte.



onsdag 5. oktober 2011

Traktorhviskeren


Norge, verdens rikeste land, 2011. Folk på det sosiale mediet Twitter, med Jens Brun-Pedersen i spissen, er opprørte fordi NAV betaler etterutdanning for folk så de kan utdanne seg til dyretolker ved skoler hvor de bruker døde katter som lærere. 
Personlig mener jeg at i verdens rikeste land bør vi kunne koste på oss såpass, men det mener jeg selvsagt bare fordi jeg har en egeninteresse i dette, fordi jeg! Dere vet ikke dette, men for deres skattepenger har jeg fullført et helgekurs og er nå autorisert (trommevirvel): Traktortolk.
Som traktortolk kan jeg kommunisere med både levende og døde traktorer ut fra mms-bilder, deler som på et tidspunkt har tilhørt traktoren eller å holde i hånda til en som har kjørt traktoren. (Eller, å holde på rompa til en som har kjørt traktoren er faktisk det som gir aller best effekt - aner ikke hvorfor, men sånn er det altså.) Utdannelsen har jeg gjennom Tractor Tolk Skol-1 4 Life, og læreren min var en traktor på over 250 år med massevis av livsvisdom. Likevel føler jeg noen ganger at jeg møter på fordommer, og derfor har jeg tenkt å demonstrere for dere hva jeg duger til. Både for traktorer og traktoreiere kan det være en utrolig verdifull opplevelse å få ta del i hverandres tanker, energier og frekvenser. Ut fra dette bildet som Ola postet på Twitter, har jeg hatt en flott samtale med traktoren hans, en skikkelig humørspreder, som jeg har laget en sammenfatning av under.


Det første som slår meg, er at dette er en veldig sjarmerende og snakkesalig traktor. Han kom ut av bildet og tok kontakt med meg med en gang, og jeg fikk opp tallene 1 og 9. Kan det stemme at denne traktoren er produsert på 1900-tallet? Videre sier han at hans åndelige navn er Mester Cumulus-Kalosjnikov, og at han liker seg veldig godt der han bor nå. Det eneste han ikke liker så godt, er å kjøre i nærheten av myr, fordi han en gang, hos en annen eier, nesten kjørte seg fast i ei myr da han fraktet materialer til ei hytte i skogen. Jeg ser også noe med et jorde, hvor det vokser noen grønne planter, og noen spiselige knoller nedi jorda som det har vært traktorens jobb å kaste ekstra jord over. Mester Cumulus-Kalosjnikov sier at han har levd et rikt liv, og at han trives godt med å kjøre med all slags redskap og at han føler seg sterk og tøff når han løfter tunge ting i skuffa si. Han er ikke så veldig glad i å brøyte snø, for han syns det er litt ubehagelig å kjøre med kjetting. Hans høyeste ønske på sine gamle dager er en rattvarmer i rosa pusepels og litt hyppigere oljeskift.

søndag 2. oktober 2011

To carb or not to carb


Mine lesere etterlyser at jeg skriver noe om lavkarbodiett. Eller, for å være ærlig, det er Marte, pr-rådgiveren min, som syns jeg bør gjøre det. Marte, selv om hun allerede som barnehagebarn var dårlig i tennis, er en glimrende rådgiver, og jeg har tenkt å gjøre som hun sier.

Lavkarbodiett er den dietten som best gjenspeiler alt som er feil med verden. Lavkarbodiett har som formål å tilfredsstille folk som vi ha i både pose og sekk, som både vil være tynne og stappe trynet sitt med mat. Her er grunnene til at jeg syns dere ikke skal gå på lavkarbodiett:

  1. Produksjon av melk og kjøtt er lite klimavennlig, både fordi dyrefôret fraktes langt og fordi det forsvinner masse energi sammenlignet med hvis mennesker spiser karbohydratene direkte. (Og jada, jeg vet at dyr spiser gress, men de spiser også store mengder kraftfôr, produsert av importert, genmodifisert, round-up-sprøytet soya dyrket på nedhugd regnskog i Amazonas og imens ligger det døde indianere strødd rundt overalt med ølflasker i hendene og restene av den rike kulturen deres utryddes.)
  2. Lavkarbomaten fordrer mer industrielt dyrehold. Det er ikke kult å være dyr i industrielt dyrehold, og selv om jeg ikke mener at dere skal bli veggiser alle sammen, syns jeg godt dere kan ha såpass respekt at dere ikke spiser BARE kjøtt.
  3. Lavkarbodietten er som alle andre dietter med på å nøre oppunder kroppshysteriet, og gir feite folk enda dårligere samvittighet for at de er tjukke, for tenk, nå trenger man ikke sulte seg engang for å bli tynn, man kan bare leve på bacon! Og enda er du feit, din ryggradsløse, late satan!
  4. Karbohydrater er snille. Denne typen diskriminering av godhjertete, velsmakende og uskyldige molekylforbindelser er mobbing av verste slag. Ironisk nok viser undersøkelser at de som melder seg på antimobbekampanjer på Facebook er de samme som kaster seg hodeløst på lavkarbodiett-kjøret.
  5. De andre som er på lavkarbodiett er skikkelig teite. Hvis du begynner med det, assossieres du automatisk med dem.
  6. Hvis du vil slanke deg, kan du heller søke opp et bilde av et sultkatastrofeoffer, skrive det ut og henge det på kjøleskapet ditt. De pengene du sparer på å spise to poteter istedenfor en kilo bacon kan du gi til Leger uten grenser.

onsdag 28. september 2011

The many uses of love



Hver gang jeg går forbi hybelkaninen i trappa, tenker jeg at den er en liten pinnsvinunge
og så elsker jeg den litt.

 Det er mye enklere enn å støvsuge.


mandag 26. september 2011

Vinduspussedrømmen

I den litt kvalmende serien "Å, jeg har så søte barn", presenterer jeg i dag følgende samtale jeg hadde med min datter da vi pusset vinduer sammen på lørdag:


-Mamma, er dette en drøm?
-Nei, det er det nok ikke.
-Men er du helt sikker?
-Nei, jeg vet ikke hvordan man kan være helt sikker på det, jeg.
-Man kan jo klype seg i låret, også hvis det er en drøm så våkner man når man klyper.
Saltøye kniper øynene sammen og klyper seg hardt i låret.
-Nei. Jeg er her fortsatt. Men kanskje det er din drøm? Du burde nok klype deg du også.

lørdag 24. september 2011

Hva jeg egentlig driver med?


Mange av dere, eller i alle fall kanskje noen eller minst en, lurer sikkert på hva jeg egentlig driver med. Gjør jeg egentlig et ærlig arbeidsslag, eller bare sitter jeg her og blogger og spiser potetgull? Vel, svaret på det er selvfølgelig at jeg i tillegg til å være ubåtkaptein, et yrke jeg av sikkerhetsmessige grunner ikke har anledning til å snakke noe særlig om, driver et S&B (Spa og Bordell). De av dere som kjenner meg fra før, vet at jeg har vokst opp under det enorme presset det er å være odelsjente til et nedlagt småbruk. Det har alltid vært mitt tunge lodd i livet å redde familiens ære, og tro meg, det er ingen liten oppgave, for her er det mye ære som trengs å reddes. Men jeg har gått på med krum rygg. Først reddet jeg familiens ære ved å havne i uløkka, noe vi har satt vår ære i å gjøre gjennom utallige generasjoner.
Så reddet jeg familiens ære ved å overta slektsgården. Målet mitt er å holde den i samme ruskete forfatning og med samme halvhjertede løsninger som det har vært tradisjon for; male rundt ting som står på gulvene, prøveskyte hagla inne på kjøkkenet og spikre ting fast til bordene oppå voksdukene. Men det er ikke så enkelt. For å være småbruker nå til dags, fordrer at man tenker kreativt. Hadde vi kunnet leve av 60 mål med eng hadde det vært én ting, men vi spiser jo ikke engang gras. Det vil si, bikkja spiser en del gras, men med mindre vi spiser den, er det lite for oss å leve av. Derfor bestemte jeg meg for å åpne landets første S&B. Det er selvfølgelig nøye gjennomtenkt. Hva er den ultimate ferien for hele familien, spurte jeg meg. Så gikk jeg vitenskapelig til verks: Jeg kjøpte alle bladene jeg fant i bladhylla på butikken, og kom fram til følgende svar: Kvinner vil slappe av på spa, menn vil ha sex og barn vil leke med rosa ponnier og dra på farefulle oppdrag i ukjente farvann. Javel.
Først tok jeg for meg skogen. Den var en sånn vanlig, pistrete norsk granskog, med litt myr og litt stein og masse mose og blåbærlyng og slitsomme, dumme sauer med bjeller på. Men ved hjelp pastellfarger og inspirasjon fra Disney magiske verden, ser den nå totalt annerledes ut. Omrent som dette:



 Alle soppene er spiselige, smaker sukkertøy og gir milde hallusinasjoner som passer for barn. Enhjørninger og små tusser fungerer som barnevakter, og selvlysende, tamme rotter gjør det enkelt for barna å ferdes der også på natterstid. Huler med drager, mulighet for b-fart, hemmelige skatter, syngende blomsterenger, regnbue-berg-og-dalbaner, en krystallklar innsjø med delfinbadevakter og et vektløs-kammer er også blant attraksjonene. Alt er selvfølgelig beskyttet mot zombier med et omfattende gjerde av erteskytere og solsikker, og det regner bare på mandager når jeg uansett holder stengt.
Men denne parken er selvsagt ingenting imot det jeg kan tilby av spa og bordell. Jeg har ikke latt verken fysiske lover eller fantasien få sette noen grenser for hva man kan oppleve av velvære og nytelse. (Jeg vil nødig stille deres nysgjerrighet ved å fortelle for mye, men dere kan selvsagt bestille brosjyre.)
Til tross for dette sliter jeg med dårlige besøkstall, med null betalende gjester hittil i Svenbalrud S&Bs historie. Om det skyldes dårlig markedsføring eller at folk er så prektige og kjedelige at man kan dø bare man tenker på det, vet jeg ikke. Det eneste jeg vet er at jeg ikke kan gi opp. Min families hardt prøvede ære står fortsatt på spill. Det er for dem jeg gjør dette. Fordi det er en sånn person jeg er.

onsdag 14. september 2011

En øksemorders bekjennelser


I dag har jeg drept noen. Allerede før klokka åtte, hadde jeg drept noen. Det var noen jeg kjente, men det er jo ingen stor overraskelse. De fleste som blir drept, blir drept av noen de kjenner.
Det var et barmhjertighetsdrap. Hun var hardt skadd. Hun klarte ikke engang å flakse seg bortover med de usle vingene sine, hun bare lå der og kikket på meg. Så jeg gikk inn i kjelleren og hentet øks og en plankebit, og lagde et provisorisk, lite rettersted der hun lå. Jeg strakte halsen hennes over plankebiten og hogg av hodet.

Jeg har vært smertelig klar over at jeg kunne komme til å bli nødt til å gjøre dette på et tidspunkt. Når man har dyr, har man også ansvar for dem. Man kan ikke la dem lide. Den som ikke kan slå i hjel dyret sitt når det trengs, er ikke stor nok til å ha dyr, har jeg sagt. Med snusfornuftigstemmen min. Og, den som spiser kjøtt bør heller ikke ha noen problemer med å ta livet av et dyr. Man kan ikke spise døde dyr, og samtidig syns det er så innmari grusomt å drepe dem. Da er man en dust. Det har jeg proklamert høyt og tydelig i flere sammenhenger. Hvor hyklersk ville det ikke vært av meg å frike ut nå, og ikke ordne opp i denne bedritne situasjonen? Jeg skal innrømme at jeg vurderte å ringe en mann. De fleste mordere er menn. Men så hadde jeg allerede tenkt gjennom dette også. Det er vel ikke noe hyggeligere for en mann å slå i hjel andre, enn det er for meg? Har ikke menn et like rikt følelsesliv som kvinner? Blir de ikke like lei seg, eller får dårlig samvittighet? Selvfølgelig gjør de det. Den eneste lovlige grunnen jeg hadde for å sette en mann på oppgaven, var hvis den krevde overlegen fysisk styrke. Det gjorde den ikke. Så da gjenstod det bare å skride til verket.

Hendene mine skalv ikke i det hele tatt, og ikke stemmen min heller, da jeg sa til henne at hun hadde vært en god høne. –Beklager at jeg må gjøre dette, sa jeg. –Men du kan jo ikke ha det sånn. 
Jeg måtte hugge to ganger. Det var ikke så enkelt som jeg hadde håpet på, og hun prøvde å komme seg unna. Ingen kan klandre henne for det. Jeg fikk blod på jakka, og i ansiktet også, og jeg lot henne bare ligge igjen der på plenen, fordi jeg ikke orket å forholde meg til at kroppen hennes fortsatt rørte på seg etter at hodet var fjernet fra den.
Det er første gang jeg har drept noen, og det var noen jeg var glad i. Og nå skal jeg spise frokost, som om ingen ting hadde skjedd, og det kommer til å gå helt fint. Vi er barbarer her ute i distriktene.

tirsdag 13. september 2011

#denfølelsen


Når du sitter der og er redd
for at noen skal avsløre deg
For at alle plutselig skal skjønne
at du egentlig er
en idiot
For at alle skal hate deg
når de skjønner at du bare later som du kan noe

Og det eneste du har lyst til
er å fortelle noen om hvor dårlig menneske du er
og at han skal se deg rett i øynene og si:
”Du kommer ikke til helvete”

#denfølelsen vet jeg at du noen ganger har
Men vet du hva?
Helvete finnes ikke engang
Og alle sitter og er livredde selv
for at de skal bli avslørt som idioter
så de merker neppe at du også er det

tirsdag 6. september 2011

Festskrift


(NB! For at dette i det hele tatt skal kunne minne om et festskrift, er dere nødt til å skrive noen småsnutter i kommentarfeltet. Det kan være om hva dere vil. Det kommer til å være postmoderne og kult uansett hva dere skriver. På forhånd takk.)


Jeg oppdaget akkurat at jeg har rundet 11 000 treff på bloggen min. Og selv om det er mindre på et år enn det fotballfrue har i sekundet, så er jeg veldig glad for at de 10 av dere som deler på jobben med å være støttekontakt for meg har tatt dere bryet med å gå inn her så mange ganger bare for å gjøre meg glad. Det er mer enn man kan forvente for den luselønna dere får av mine velgjørere i den norske stat. Jeg er rørt. Og dere som har havnet her fordi dere har googlet ting som ”penis kake”, ”konfirmasjon’s sang gratis” og ”lei av menn som ikke gjennomskuer” – takk til dere også. Jeg håper dere fant det dere lette etter.

Det har vært en lang og strabasiøs ferd vi har hatt, bloggen og jeg. Det har ikke vært sånn at jeg for eksempel plutselig har blitt angrepet av et fjaseanfall, satt meg ned og skrevet i et kvarters tid og så posta det. Nei, alt har vært nøye planlagt, med en klar rød tråd og agenda. De smarte av dere har selvfølgelig lagt merke til det, og tenkt for dere selv at denne bloggen jammen er et gjennomtenkt prosjekt. Takk for at dere har lagt merke til det.

Hvis dere syns det er teit å lage et festskrift til seg selv for å feire 11 000 treff på bloggen sin, kan dere godt ta dere en bolle. Men det syns dere så klart ikke, for dere er mine lesere, og mine lesere er åpne og forståelsesfulle og rause mennesker. Det er ikke usannsynlig at dette blir min største personlige (og akademiske) suksess noensinne, og bare en dust lar en sånn sjanse gå fra seg. Festskrift til min ære har alltid vært et mål i livet mitt, og man vet aldri hvor lenge man lever. I den forbindelse, og i anledning anledningen, vil jeg også få presentere lista over mine framtidsplaner, så dere vet sånn ca. hva dere har i vente:

1. Strikke et gjerde rundt huset for å beskytte det mot zombier. Gjerdestoplene skal selvfølgelig være planter fra Plants vs. Zombies.
2. Figurere lettkledd på forsiden av Vi Menn, for å gi et mer realistisk bilde av hvordan de damene norske menn ligger med faktisk ser ut. (Nei, dette betyr ikke at jeg ligger med alle norske menn. Det har jeg verken tid eller libido til, og dessuten er det jo nesten aldri noen som spør.)
3. Finne en jobb som betaler meg for å fjase. Eller aller helst, at den finner meg.
4. Starte en kaffeplantasje lokalt, tilfelle vi på et tidspunkt avskjæres fra omverdenen og må klare oss selv, alternativt bygge et gigantisk kaffelager.
5. Skape fred i verden ved hjelp av dialog. Eller eventuelt monolog, vi får se hva som virker best.

(Når det gjelder det med at fotballfrue sin blogg er mer populær enn min, syns jeg selvfølgelig at det er forsmedelig, men jeg har tenkt på det og innsett at dette ikke trenger å ramme selvfølelsen min fordi jeg har så mange gode unnskyldninger. For det første er hun tynnere enn meg. Å være tynn er en av de fremste kvalitetene man kan ha som blogger og menneske, det vet alle. For det andre har ikke mannen min spilt fotball på mange år, og selv om han i følge seg selv var ganske god til astmatiker å være, var brillene og cordfløyelsbuksa en reell hindring. For det tredje er det sånn at det dere blogglesere liker best, er bilder av hvordan favorittbloggeren ser ut akkurat i dag. For meg blir det veldig rart å poste sånne bilder, da jeg ofte bruker de samme klærne i flere dager, kanskje med unntak av trusa. Den eneste forskjellen dere ville sett var at håret mitt blir mer og mer fett, men det er ikke nok til å holde interessen oppe. Også tror jeg ikke Kari Jaquesson syns at trenings- og kostholdsdagboken min skal være til inspirasjon for det norske folk, og det er jeg faktisk nødt til å respektere.)

torsdag 1. september 2011

Apotekalypse. Nå!


Forestill deg at du lever i en verden der mange kroppslige funksjoner er tabu, og at du i løpet av livet nødvendigvis kommer til å oppleve ubehagelige tilstander med kroppen din som regnes som pinlige. Heldigvis, i dette samfunnet, har vitenskapen kommet langt, så det finnes remedier for mange av disse pinlige ubehagelighetene du opplever, du vet, fotvortene, hemoridene og inkotinensen. Men den eneste måten å få tilgang til disse remediene på, er ved å kjøpe dem av en 20 år gammel jente med langt hår, store øyne og et høflig, søtt smil.

Er det ikke så vanskelig å forestille seg, sier du? Nei, det var ikke meningen heller. Det var bare et fiffig, fortellerteknisk grep fra min side for å påpeke urimeligheten i hvordan vårt samfunn fungerer med tanke på dette med apoteket.

For når man skal handle noe på apoteket, av den smilende 20-åringen som står der i all sin uskyldige prakt med en kropp som enda ikke viser forfall og dysfuksjonelle tegn: Hvordan er det best å gå fram? La oss si da, for eksempel, at man skal kjøpe en tube med Canesten. Er det best å la den bare drukne i en mengde andre, mer ufarlige apotekvarer som såper, tannkrem og plaster og håpe den unngår oppmerksomhet? Eller skal man bare late som det er den naturligste ting i verden (hvilket det for så vidt er) og slenge den ubesværet på disken? Og bør man såfall unngå øyenkontakt med betjeningen, eller skal man se på dem med et fast blikk for å vise at man ikke syns det er noe kleint at man har underlivssopp? Bør man småprate? Og bør man såfall småprate om været, eller om underlivsproblemene sine?
Hva med de som en tidlig morgen må troppe opp med håret litt på snei for å kjøpe én eneste liten pille? Prøver de å se ut som de angrer seg, i tråd med hva pillens navn antyder at de bør, eller prøver de å se uberørt ut? Eller slår de like godt  til med et jovialt flir og et ”Jajamen, sånn kan det også gå! Men moro var det læll!”

En gang for mange år siden, da jeg var en jente på 20 år med langt hår og store øyne og et søtt, høflig smil, jobbet jeg i dagligvarebutikk. Jeg brukte uforholdsmessig mye krefter på å legge an en ”Mhm, dette var dagligdags og naturlig”-mine hver gang noen kjøpte kondomer. Men inni meg lo jeg høyt og ropte: ”Haha, jeg vet hva du skal! Du, din lille gris, jeg vet nok hva du skal med de der, du skal tre dem nedover….” Vel, ingen grunn til å bli grafisk. Men jeg tenkte altså aldri at en mann som kjøpte kondomer var voksen og ansvarlig og gjorde en helt vanlig ting, jeg tenkte ”Fnis, han skal pule”. Eller i enkelte tilfeller: ”Fnis, han tror han skal få pule.” Kanskje med et lite stikk i hjertet, fordi jeg hadde liten tro på at det ble noe av. Stakkars. Enda han hadde så åpenbare forhåpninger. Igenting er tristere enn en mann som går rundt med kondomer i baklomma som han aldri får bruk for, tenkte jeg med mitt 20 år gamle hode. I ettertid har jeg heldigvis innsett at verden er såpass barmhjertlig at det ikke bare er de kjekkeste som får pule, og at min sympati antageligvis var grunnløs. Men det er en avsporing. Poenget mitt er:

Jeg er sikker på at de som jobber på apoteket også ler inni seg. Jeg er sikker på at de tenker ”Æsj, stakkars, for en ekkel mann som har ræva full av hemorider og må kjøpte rektalsalve. Fnis.”
Dette er selvfølgelig bare menneskelig. Det som skuffer meg er at i verdens rikeste land, i 2011, så er betjeningen på apoteket fortsatt ikke erstattet av ansiktsløse og nøytrale roboter. Det er er skam. Det er det som er den virkelige skammen.

Og forresten, en liten fakkel i eldreomsorgsdebatten: Når jeg blir gammel, kommer jeg ikke til å føle det uverdig at det er en robot på sykehjemmet som vasker meg i rompa. Faktisk tvert i mot.

søndag 28. august 2011

Herregud, jeg HATER rosa!

Jeg har lest bloggen til Trine Grung igjen, og da blir jeg alltid bråsint og får lyst til å skalle ned noen. Den handlet om at hun hadde lagd vafler på dugnad mens hun hadde på seg en rosa kosedress. Men dette skal ikke handle om henne. Dette skal handle om hvorfor jeg blir så ut av proporsjon grisesur av å lese om en så ufarlig, triviell og godhjertet handling.

For det er knappest noe som gjør meg så inderlig forbanna som disse veltilpassede husmødrene som oppdaterer Facebook om at de har vasket vinduer og shoppet julegaver og trent. Som blogger om hva slags klær de har kjøpt seg og når de skal bruke dem og hvor de har vært på tur med ungene sine og hyggelige vinkvelder med freske venninner og en mann som endelig har gjort noe romantisk (sukk, ja, han er håpløs noen ganger, men han er jo så søt når han kommer hjem med blomster og gullsmykke!)

Jeg begynner å fråde litt når jeg tenker på disse damene, og jeg vet at jeg ikke er den eneste.* Jeg får lyst til å smøre inn vinduene deres med most banan og lære barna deres å rope de verste skjellsord og ripe opp de fancy tapetene deres og mate krokodillene med de søte… Ja, dere tar poenget. Og det er ikke fordi disse damene har gjort meg noe. Tvert i mot, de er riktig så hyggelige, ja rent søsterlige. De sender meg sågar megetsigende blikk av gjensidig forståelse innimellom, hvis jeg for eksempel skulle slumpe til å fortelle en hverdagslig anekdote fra mitt eget liv, noe som selvsagt gir meg en intens trang til å hoppe opp og rope: NEINEINEI, det er ikke som du tror! Du forstår meg IKKE! Vi er ikke like, jeg er ikke som deg!

Men hvorfor er jeg så sur på de som bare gjør så godt de kan og er hyggelige?

Som den bitre feministen jeg er, er jeg er sur på dem fordi de reproduserer kjønnsstereotyper. Hele livet er vi blitt fortalt hvordan kvinner skal være: Opptatt av småting og dill, ufarlige, ansvarlige, snille, fornuftige, pene og velstelte. Dedikert til barn, mann og hus og flankert av familiebil, bokklubbmedlemskap og en fast joggerunde. Og disse damene, de jobber hardt for å være sånn, og de gjør sitt beste for å hjelpe oss andre til også å være sånn. De vil inkludere meg i fellesskapet sitt, i det lille, trange og dritkjedelige fangehullet som de prøver å pynte opp med designertepper og englenips så de kan lære seg å elske det. De syns de er frigjorte fordi de tross alt har en mann som syns det er kult at de ligger øverst innimellom og fordi de har en jobb og kan skille seg hvis de plutselig får lyst. Det er en så begrensende rolle, men med en så stor valgfrihet innenfor det komplett uviktige at den ikke gjennomskues som begrensende engang.

Samtidig er jeg også indoktrinert med idéen om at det er sånn et optimalt kvinneliv skal være. Når noen uttrykker sympati for mannen min som bretter klesvasken, kan jeg si: ”Herregud, det er vel ikke noe verre for ham enn for meg?” men inni meg likevel føle at det egentlig er jeg som burde brettet klesvasken. At det ville gjort både meg og ham mer verdt. Det er når noen bekrefter den følelsen at jeg blir så inderlig forbanna. Når jeg leser om de som er lykkelige med å utføre trivielle hverdagshandlinger, og jeg føler at jeg burde vært det selv også. At det er meg det er noe feil med, som gjør det av ren plikt og ikke alltid da engang.

Og samtidig sitter jeg der med den sørgelige vissheten om at jeg er ikke SÅ jævla opprørsk jeg heller. Jeg bare: Skal jeg bake noen boller til dere? Ironisk nok oppfyller jeg mange av kriteriene til medlemskap i den usynlige kvinneklubben. Jeg tør ikke tenke på hvor forbanna de som ikke gjør det må være.

* Se feks pkt. 2 på Monstermammas hatliste nr. 1.

lørdag 20. august 2011

Bestemor ser deg!

Jeg har strikket en fotoboks. Nå står den nedi veien, klar til å sende bilder av råkjørere direkte til min strikke-pc.




fredag 19. august 2011

Automaricide

”Å, mamma, veit du hva, jeg hadde sex i bilen!” hviner Saltøye lykkelig.

Eh, WHAT? Hva sier du unge? Du er fire og et halvt år, og det er MIN bil. JEG har ikke engang hatt sex i den bilen. Dette er både upassende og jævla urettferdig.

”Hm?” sier jeg. Rolig.

”Se her! Jeg hadde scheks i bilen” Saltøye vifter en kornmo opp i sladrespeilet så jeg kan se. Aha. Hun mente scheks.

”Åja, så fint da. Det er jo godt.” sier jeg. Jeg sier ikke at ’kjeks er godt’ fordi jeg vet hvordan det er med freudian slips. De rammer gjerne meg.

Saltøye deler ut scheks. Jeg titter opp i sladrespeilet igjen, og ser at det kjører en bil bak oss. Det er en grå Skoda.

”Shit” sier jeg ”Nå kjører vi bak oss.”

”Hva MENER du?” spør Pepperbrille.

”Det kjører en grå Skoda bak oss.”

”En grå Skoda? Er det oss!?” Saltøye prøver å se bakover, men det testvinnende, utrolig trygge barnesetet sperrer all utsikten.

”Vi er jo her. Det kan ikke være oss!” sier Pepperbrille saklig.

”Men hvem andre er det som kjører grå Skoda oppover denne veien, da?” innvender jeg.

”Ahrg, mamma, du tøyser, ikke vær teit.” sier Pepperbrille.

Men jeg er ikke teit. Jeg er tydeligvis den eneste om skjønner at vi har kjørt gjennom en time-warp-zone, og nå kjører vi rett foran oss selv. Det er et kjempeproblem. For hva når vi møter oss selv etterpå når vi parkerer? Alle som har sett litt sci-fi veit at det er dritfarlig. Jeg prøver å forklare det for jentene, men blir avspist med: ”Haha, veeeeldig morsomt.” Men de er jo små, dumme barn. Hva veit vel de om den slags problemer.

Vi er snart hjemme. Her gjelder det å handle kjapt. Løsningen må være å kjøre utfor et stup, tenker jeg. Da kommer vi sikkert enten inn i en ny time-warp-zone, eller vi forsvinner og dør og løser problemet på den måten. Men det er en ganske kjip avslutning på dagen, da.

Jeg trommer fingrene ettertenksomt på rattet, og ser for meg Mari of the past snart gjøre akkurat det samme i bilen bak. Pokker heller! Hvorfor skal JEG kjøre utfor stupet? Det kan da HUN gjøre. Det er jeg som kjører foran!

Jeg svinger inn på gårdsplassen og ser bilen bak kjøre videre innover i skogen. Mari of the past, på vei til svinge utfor et stup for å redde verden fra et vanskelig paradoks. Jeg kan ikke annet enn godte meg litt. Der får hun igjen for alle de gangene hun har sagt: ”Det får være future-Mari sitt problem.”

torsdag 11. august 2011

Følg med nå, nå skal jeg være kvinne verst:

Fiktivt, men betegnende sitat for flere blogger jeg har lest*: ”Jeg blogger mest for min egen del. For å få ut følelsene, liksom.”

Og jeg bare: Særlig! Særlig, særlig særlig, din fjåsedame. Det er fortsatt mulig skrive dagbok for å bare ”få følelsene ned på papiret”. Det er til og med mulig å skrive ting inn på pc-en uten å poste det på internett. Man blogger ikke for å få ut følelsene, man gjør det for å få oppmerksomhet. Og hvis man skriver ”Buhu, sårbart vissvass, jeg er så trist og sliten og lei”, så er det for at andre skal lese det, og si for eksempel:

”Stakkars deg, I can SOOO relate, bamseklemz og hjerte hjerte, ta tiden til hjelp, du er så kul og tøff, dette greier du.”

Det er greit det, altså. Alle har sine behov.

Men poenget mitt er: Vent, hva er poenget mitt egentlig? Jo, jeg er litt sur fordi folk ikke gjennomskuer sine egne motiver, men det største problemet er at jeg fikser ikke alle de suppete trøstekommentarene folk kommer med når andre er lei seg, og foreslår derfor at de forbys. Ny regel: Når folk klager, er det bare lov å si sånn: ”Suck it up, du bor i verdens rikeste land og det er bare pms – prøv å takle det uten å plage andre enn mannen din!”

*Kun én gang

tirsdag 9. august 2011

Nåkk er nåkk!!!

Det er uhørt!!! Nå krittiserer dem pluttselig oss Høyre Ekstreme, vi er blitt Fritt Vilt, mens det er muslima og alle de Poletisk Korrekte kommunista som burte vært fritt vilt. Dem begrenser våres Ytrings Frihet med og si atte vi er slemme, men dem burte vært Skutt alle sammen. Men nå skal vi pluttselig ikke få låv til å si at dem ødlegger landet, men dem skal få lov til å si atte vi ødlegger landet! Det burte dem ikke få låv til å si.
(<3-lig hilsen bitter og upult mann, 25-45 år)
Disclaimer: Jeg mener ikke å insinuere at alle som står for langt til høyre i politikken sliter med rettskrivning og sexliv.
Claimer: Jeg mener å insinuere at argumentasjonen deres suger.

Blogglisten

onsdag 3. august 2011

Men tenk om han ikke får det jævlig nok!

Nå har folk begynt å bekymre seg for at det er for bra å sitte i fengsel her i landet. Prisverdig initiativ. Vi er storsinnet og ønsker ikke våre verste kriminelle dødsstraff, men at de skal ha det bra? Nei, et sted får grensa gå.

Nå er jeg selvfølgelig ironisk. For hvor skal den grensa gå, egentlig? Hvordan oppnå optimal grad av jævlighet, uten at det gjør oss umenneskelige? Det er jo barbarisk å banke dem opp eller ikke gi dem livsnødvendige medisiner og mat, men kanskje vi kunne gi dem litt dårligere mat? Vann og brød, for eksempel? Eller vi kan fjerne de velferdstilbudene som er med på å gjøre livet levelig for dem. TV-ene, eller tilgangen på bøker? Kanskje vi skal hindre dem i å ta imot besøk en sjelden gang? Innføre røykeforbud? Joda, det vil nok gjøre mange innsattes hverdag verre. (Og fengselsbetjenters arbeidsdag også, selvfølgelig.) Men det er bare hevn. Det har ingen preventiv effekt, og kommer i alle fall ikke til å gjøre de som allerede hater samfunnet mer veltilpasset.

Og forresten, det er ikke hotellferie å sitte i fengsel. Det er ydmykende og stusselig. Noen takler det bedre enn andre, men hvis det er en trøst tviler jeg på at Anders Behring Breivik er en av dem. Og på et tidspunkt går det kanskje opp for ham hva han har gjort. Da får han det iallefall jævlig nok.

lørdag 23. juli 2011

Som om vi bar et barn varsomt på armen

Nordmenn er naive. Vi stoler på hverandre. Det er en av grunnene til at Norge er verdens aller beste land å bo i. Dette er blitt misbrukt på det groveste, og jeg orker ikke egentlig å snakke om det. Jeg har fått permanent gåsehud, og jeg blir ikke varm igjen. Men jeg vil påstå én ting: Vi har ikke mistet uskylden, og ingen skal ta den fra oss.

Det jævligste i verden rammer oss. Og når politiet, politkerne og pressen oppfører seg så edruelig, når blodbankene har lange køer og når folk går mann av huse for å passe på hverandre, så er det fordi vi fortsatt har uskylden i behold. Vi kommer ikke til å idømme gjerningsmannen dødsstraff, selv om vi føler et intenst behov for hevn og rettferdighet. Han skal få nyte godt av den rettferdigheten vi har i det fantastiske systemet vårt, enda han hater det. Vi skal fortsatt ha et åpent samfunn. Jeg er stolt av oss, og jeg ser meg nødt til å bruke vårt aller mest forslitte dikt. Fordi det er sant, og fordi det gjelder oss så innmari – det er det eneste vi kan gjøre. Tusen takk, Nordahl Grieg.

Til Ungdommen

Kringsatt av fiender,

gå inn i din tid!

Under en blodig storm -

vi deg til strid!

Kanskje du spør i angst,

udekket, åpen:

hva skal jeg kjempe med

hva er mitt våpen?

Her er ditt vern mot vold,

her er ditt sverd:

troen på livet vårt,

menneskets verd.

For all vår fremtids skyld,

søk det og dyrk det,

dø om du må - men:

øk det og styrk det!

Stilt går granatenes

glidende bånd

Stans deres drift mot død

stans dem med ånd!

Krig er forakt for liv.

Fred er å skape.

Kast dine krefter inn:

døden skal tape!

Elsk og berik med drøm

alt stort som var!

Gå mot det ukjente

fravrist det svar.

Ubygde kraftverker,

ukjente stjerner.

Skap dem, med skånet livs

dristige hjerner!

Edelt er mennesket,

jorden er rik!

Finnes her nød og sult

skyldes det svik.

Knus det! I livets navn

skal urett falle.

Solskinn og brød og ånd

eies av alle.

Da synker våpnene

maktesløs ned!

Skaper vi menneskeverd

skaper vi fred.

Den som med høyre arm

bærer en byrde,

dyr og umistelig,

kan ikke myrde.

Dette er løftet vårt

fra bror til bror:

vi vil bli gode mot

menskenes jord.

Vi vil ta vare på

skjønnheten, varmen

som om vi bar et barn

varsomt på armen

torsdag 21. juli 2011

Godtfolk!

Det er på tide med en dugnad. Mens det norske folk blir rikere og rikere, blir det norske språk fattigere og fattigere. Selv de beste av oss synes det er enklere å uttrykke seg på engelsk. Noen vil kanskje påstå at dette er en uproblematisk utvikling, men de tar feil.

Grunnen til at språket blir fattigere er selvfølgelig at vi trenger andre ord i dagligspråket vårt nå enn før. Vi behøver ikke ord som beskriver gammeldagse følelser og skikker. Det vi trenger er gode oversettelser av ord som ”awkward” og ”awesome” og ”to unfriend”, og ord som er relevante for det metalivet vi lever. Alle de ordene det norske språk har for forskjellige typer kumøkk er i ferd med å dø ut, og ikke uten grunn.

Her må vi hjelpe hverandre: Vi må lage nye ord. Alle som leser dette må lage minst ett nytt ord.

Bæpp! Hold an. Vi må ha noen regler.

  1. Hvis du skal finne på et helt nytt ord, må det ikke være av typen ”blumsete” eller ”snurkebiss”. Hvis ordet du har funnet på begynner på ”bl” eller ”sn” eller slutter på ”is” er det sannsynlig at det er et teit og barnslig ord som ingen som har gått ut av barneskolen vil bruke. Og kanskje ikke engang de på barneskolen. De er ganske kule der for tida.
  2. Ordet må være nyttig. Ikke for eksempel for de plastgreiene ytterst på skolissene, selv om jada, vi har alle lurt på hva de heter. Men det er mer stand-up-materiale.
  3. Det kan godt være bare en nyanseforskjell fra et allerede eksisterende begrep, eller en bedre måte å si det på.
  4. Bruk gjerne allerede eksisterende ord og modifisér og sett sammen. Gamle ord kan med fordel resirkuleres.
  5. Gi et eksempel på bruk av ordet i en setning.
Hvis du ikke vil finne på et ord selv, men det er et ord du mangler, si fra! Kanskje det til og med finnes, og det kan være en vidunderlig overraskelse. For eksempel: Mine første 18 vintre her på jorden har jeg rundt middagstider forholdt meg til spørsmålet "Kan ikke du finne fram sånne til å sette varme ting på?" Kan love deg livet fikk en ny dimensjon da jeg fikk vite at det heter bordskånere.
(Ikke at jeg eller noen i min familie har tatt i bruk dette langt mer hensiktsmessige ordet, men det er fordi vi ikke vil innrømme at vi har vært idioter. Den beste måten å ikke innrømme at man har vært idiot på, er å fortsette å være idiot. Dette visdomsordet får du med på kjøpet.)

lørdag 9. juli 2011

10 generelle bud for livsførsel

  1. Det holder at du later som, men legg en innsats i å late som.
  2. Ikke kjøp et tryllesett og vis fram tryllekunster på fest.
  3. Hvis du er mett, kast det som er igjen i potetgullposen. (Jo!)
  4. Prøv å huske på hvor lykkelig du blir når du ikke utsetter ting.
  5. Det gjør ikke noe om andre syns at du er teit, så lenge du ikke er enig selv.
  6. Penger er bare penger.
  7. Skam og bitterhet er noe man velger, og gir ingen automatisk rett til medlidenhet.
  8. Vær raus.
  9. Hvis alle rundt deg er psykopater, er det på tide at du tar en ekstra titt på din egen rolle i det hele.
  10. Spis grønnsakene dine. Det er det eneste du aldri kommer til å angre på.

fredag 17. juni 2011

Mari - et fyrtårn i menneskemengden

Under tiden har flere mennesker gjort den samme observasjonen: At jeg er lang. Jeg er ikke abnormt lang, men jeg er 179,5. Det er like langt som en gjennomsnittlig vernepliktig mann i 2008. Helt siden jeg var ”liten” (i alder, altså, ikke i centimeter) har jeg vært oppmerksom på at dette er et problem. En ting er å bli kalt flaggstang og fyrtårn og stankelbein. Det har jeg alltid sett på som et utslag av misunnelse, særlig fordi det alltid er gutter som har sagt det. Noe helt annet er å få time på sykehuset når man er 11 år, fordi folk er redd for at man skal vokse seg ut av hus og hjem. For i dette samfunnet blir det faktisk sett på som såpass belastende for en kvinne å bli over 183 cm, at man vil tilby henne veksthemmende hormoner som barn for å hindre at hun opplever den vanskjebnen. Som ved en Guds lykke ble jeg ikke estimert til å skulle vokse meg så høy. Ellers kunne jeg vært en hormonelt skadd dverg nå.

Selvfølgelig har jeg vært i situasjoner hvor jeg skulle ønske jeg var kortere. Som for eksempel hver gang jeg skal kjøpe meg bukser. Eller den gangen jeg reiste meg opp samtidig som en fyr på fest og han sa: ”Æsj, er du SÅ lang!?” Eller når jeg skaller i noe, eller går sammen med ei snerten venninne og føler meg som ei ku ved siden av et rådyr. Eller når ingen menn tilbyr seg å hjelpe meg med å bære tunge ting, fordi jeg ser ut som jeg er sterk nok selv. (Viktig informasjon til menn: Enhver av dere som har vært gjennom puberteten er sterkere enn selv den høyeste kvinne. Og til og med feminister liker at dere bærer ting.)

Men som regel er jeg stolt av å være lang. Det har mange fordeler. Eller, mange… Det har 3 fordeler: Jeg rekker opp til nesten alt. Menn med lavt selvbilde skygger unna meg, så jeg blir aldri plaget av sleasy fyrer på byen. Og jeg kler cowboyhatt.

Nå ble jeg aldri lang. Ikke så lang at folk ser meg og tenker SHIT! Hadde jeg raget 187 cm over bakken hadde jeg kanskje sett annerledes på det, men jeg syns uansett at budskapet jeg sitter igjen med er ganske grimt: Det er så belastende og ukvinnelig å være lang at det er en tilstand vi vil bruke skattepenger på å behandle.

Så skal jeg ikke engang begi meg inn på hva jeg syns om å gi hormoner til småjenter.

onsdag 15. juni 2011

Den knugende følelsen av velbegrunnet angst

Noen ganger friker jeg ut. Akkurat nå, for eksempel, så jeg for meg at det hang plakater av meg på trikken, med påskriften ”Dust”. Med et bilde der jeg smiler så pent jeg kan, og det synes at jeg har en gul tann og litt flisete hår.

Nå kommer jeg aldri til å få sove, så lenge de plakatene henger der på den imaginære trikken. Når alle vennene mine i Oslo tar den trikken, for det gjør de alle sammen, kommer de til å nikke litt gjenkjennende og megetsigende når de ser plakatene. Og kanskje sende hverandre noen blikk og le litt, når de tenker på hvorfor jeg er så dust. Selv kan jeg bare gjette hvorfor de syns at jeg er så dust at noen til og med har laget plakater. Har noen funnet ut Det Hemmelige? Hva er egentlig Det Hemmelige? Eller uendelig mer skremmende, hva tror de at det er?

Det er ikke så rart at jeg friker ut. Nå mister jeg alle mine imaginære venner i Oslo. De er enda kulere enn de shabby vennene jeg faktisk har der. Dessuten er det imaginære Oslo mye kulere enn den lurve-byen med samme navn som faktisk finnes. Med hva hjelper det, når alle der ler av meg og syns jeg er dust. Og nå har jeg kalt de vennene mine som faktisk finnes for shabby. De er så hårsåre, nå er de sikkert sure på meg de også.

Det er tydelig at alle hater meg i kveld. Noen ganger er livet dritvanskelig.

tirsdag 31. mai 2011

Støttegruppe for tekstuelt misbrukte

Noen mennesker INSISTERER (!!!!!) på å bruke….…skikkelig masse kursiv og fet og forskjellige fonter og størrelser og STORE bokstaver og måke på med tilsynelatende tilfeldige ”gåseøyne” og utropstegn og prikk prikk PRIKK når de skriver!!!!!!!!!!! Antagelig for de de mener at det er utrykksfullt og får fram….. POENGET deres ”bedre”????????!!!!

Det som imidlertid skjer, er at hjernen min holder på å EKSPLODERE!!!! når jeg leser det, fordi jeg prøver å legge trykk på HVERT ORD som er uthevet, og jeg tenker fortvilet: Hvorfor ”overdramatiserer” du ALT???!!!! OG HVORFOR SKRIKER DU TIL MEG!?!!!!????


Fordi dette blir et stadig STØRRE problem i dagens samfunn, har jeg sett meg nødt til å lage en ”støttegruppe” for oss som føler oss tekstuelt misbrukt. HVIS dere syns det er….litt…. DÅRLIG gjort av meg å skrive på denne ”måten” til dere, og dermed utsette dere for den lidelsen jeg selv klager over…………kan dere ”trøste” dere med at jeg selv sitter her med hjernemasse rennende ut av NESA i denne stund!!!!!!!!!!!!



Post this on FACEBOOK to help raise awareness!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

fredag 27. mai 2011

13 bud

Jeg veit ikke hva dere andre sitter igjen med, men av min barnelærdom er disse de mest relevante huskereglene i hverdagen. Takk til det norske utdanningssystemet og min alltid like visdomsordsorienterte familie.

1. I'en og y'en var ute i byen. Så møtte de j'en, men ville ikke se’n.
2. Alltid to l-er i alltid
3. Aldri to l-er i aldri
4. Man kan ha mye moro med en r.
5. Mannen i månen kan smile og le. Ringen rundt hodet er pi ganger d.
6. Vil du finne fjeset til mannen, må du ta pi ganger r i annen.
7. Ikkje så godt som dei seier, er øl for manneætt. Di mer du drikk, di mindre vit mun du i hausen hava.
8. Den gang da, hver gang når
9. Dom som sier andre er dumme, dom er dumme dom
10. Den som hvisker juger
11. Alt er bedre enn å gå, sa mannen som kjørte trillebår
12. Når solen står opp i vest, da jobber den late best
13. Dativ flertall er din venn, ender alltid på en -n.

torsdag 12. mai 2011

Hardly Hadeland Hillbilly Eye Candy

Jeg bor midt i skogen. Det gjør at jeg tar meg visse friheter. For eksempel i går da jeg skulle høytrykksspyle verandaen, valgte jeg arbeidsantrekket t-skjorte, truse og gummistøvler. Det var praktisk, både fordi det var varmt og fordi en eventuell bukse ville blitt klissvåt i løpet av få minutter. Nok forsvar av mitt estetisk uheldige klesvalg. I dag fikk jeg dette brevet i posten, og jeg klarer ikke la være å tenke at det har en sammenheng (siden jeg ikke så ofte får denne typen brev):



"Duærch digg æss"?

Hmmmm....

Alternativ 1: Jeg har en forferdelig spydig nabo.

Alternativ 2: Jeg har en nabo med en særdeles merkelig fetisj. For jeg kan love dere at jeg ikke er spesielt digg i truse og gummistøvler.

Betyr dette at jeg må begynne å modifisere adferden min utendørs?

tirsdag 10. mai 2011

Samtidig, i et parallelt univers

Legen så alvorlig på meg. Hun sørget for å ha øyekontakt, og hun snakket sakte og tydelig, for å være sikker på at jeg fikk med meg det hun sa. Jeg hadde en sterk følelse av at hun ikke syns jeg var spesielt oppvakt.
-Det er nesten åpenbart ut fra bildene og blodprøvene vi har tatt hva som har skjedd, sa hun.
Vi hadde tatt mange bilder. Nå helt til slutt med et slags polaroidkamera, som spyttet bildene ut umiddelbart og det uklare ansiktet mitt kom sakte fram mens legen ristet skjødesløst på papiret og snakket om noe helt annet. Etter noen få minutter kastet hun et kort blikk på bildet før hun rakte det til meg. Det var umulig å se at det var meg, men det var jo en god stund siden jeg hadde gjenkjent meg selv, både i speil og på bilder. Ansiktet mitt var som et maleri med vannfarger hvor noen hadde brukt innsiden av en våt hånd til å gni fargene i hverandre. I utgangspunktet hadde jeg gått ut fra at jeg begynte å se dårlig, men legen mente det var en usannsynlig forklaring.
-Hvis du ser nøye på dette bildet, ser du at du har en blågrønn farge over hodet, forklarte hun meg. Jeg så det.
-Det er auraen din som er i ulage, fortsatte hun. Jeg blunket forvirret.
-Bruker du aurafotografering når du skal stille diagnoser? spurte jeg forsiktig
-Er ikke det litt… uvanlig? For leger, mener jeg?
Hun så på meg. Ikke egentlig foraktfullt, men ikke vennlig heller. Strengt, var kanskje ordet.
-Dette er et parallelt univers, sa hun tålmodig. –Vi gjør det på vår måte, og det syns jeg du skal respektere. Hvis du ikke vil gå rundt med ansiktet som et eneste, rotete blurr, da?
Jeg ristet på hodet. Selvfølgelig ville jeg ikke det. Det var jo derfor jeg hadde kommet hit.
-Altså, auraen din er i ulage. Og bildene både fra røntgen og MR bekrefter dette. Sammen med blodprøveresultatene dine levner det liten tvil om hva som har skjedd. Hun tok en kunstpause, mens jeg kikket forventningsfullt opp på henne. Det plaget meg at hjørnetennene hennes var så spisse, og kjeven så grov. Hun så ut som hun kunne bite kjempehardt.
-Jeg føler meg temmelig sikker på at du har en buse i hjernen, sa hun.
Jeg sa ingenting.
-Noen mennesker har lett for å få det, forklarte hun. –Det kan være fordi de er late eller fordi de har lett for å få sår hud under nesen. Problemet er at de snufser og drar snørr istedenfor å snyte seg. Da har det lett for å skje at en buse kan følge med opp, og hvis man trekker virkelig hardt går den opp i hjernen. Der kan den gjøre all verdens ugang. Det er sjelden noe farlig, men det kan altså føre til, som i ditt tilfelle, at man får et utydelig og utflytende ansikt.
Jeg nikket som om jeg forstod – og det gjorde jeg selvfølgelig også. Jeg dro ofte snørra. Jeg glemte stadig å ta med meg papir, og på mine svarte, glatte genserermer var det altfor tydelig hvis jeg snek meg til å tørke nesen min på dem. Noen ganger snek jeg meg til å tørke den på bukseknærne eller nederst på buksebeinet, men bevegelsene involvert var såpass omfattende at de kunne tiltrekke seg unødig oppmerksomhet, noe som ofte var nettopp det jeg ville unngå.
Dette var altså straffen.
-Er det noe jeg kan gjøre med det? spurte jeg lavt og skamfullt.
-Selvfølgelig! smilte legen og slo ut med armene. –Det er den gode nyheten – det er masse du kan gjøre. Jeg anbefaler at du begynner å jogge. Det kan riste busen ned igjen.
Jeg hatet å jogge.
-Hoppe på trampoline? foreslo jeg
-Utelukket. Luftmotstanden når du faller ned igjen vil bare presse den lenger opp. Men det du kan gjøre er å ta munnen full med Farris og stå på hodet, sånn at det renner ned i nesa. Det er ganske ubehagelig, men det renser godt opp, og er et eksempel på flott utnyttelse av både tyngekraften og en naturlig, lokal drikkevannskilde.
-Må det være Farris?
-Ja, det må være Farris. Selvfølgelig. Det er den eneste drikkevannskilden med naturlig kullsyre.
-Eh… Kullsyren i Farris er vel tilsatt? Jeg angret i samme øyeblikk som jeg sa det. Hun himlet med øynene og de imponerende kjevemusklene hennes strammet seg.
-Som sagt, sa hun gjennom tennene, -dette er et parallelt univers. Hvis jeg var deg ville jeg ikke stilt spørsmålstegn ved hvordan ting fungerer, for det vet du ingenting om.
Jeg nikket slukøret. Ansiktet mitt var altfor utydelig til at jeg turde å være påståelig.

fredag 6. mai 2011

Fredag igjen...

Det betyr ny treningsrunde til NM i å forholde seg til usaklige samtalepartnere.

Saltøye: Også har vi en høne med bein foran og bak, veit du.
M: Å?
Saltøye: Ja, for den satt fast i nettingen! Skjønner du ingenting, heter du Laksi eller?
M: Laksi?
Saltøye: Men man trenger ikke ringe til politiet hvis noen har gjort noe som ikke er lov, da. Er dette høyre hånd?
M: Nei, det er venstre.
Saltøye: Ååååå, jeg elsker høyre for høyre er jente! Syns du høyre er jente eller heter du Laksi? Svar da!
M: Nei, jeg heter ikke Laksi.
Saltøye: Hihi. Kan ikke du se på meg mens jeg spiser denne kjeksen?

Er det rart jeg har lite lurt å komme med i godt selskap? Heldigvis har jeg det partytrikset med at jeg kan sleike meg på nesa, ellers hadde jeg nok aldri blitt bedt noen steder.

lørdag 30. april 2011

Hadeland Hillbilly Housewife Gormang

Oppskrift
Overkok makaroni og hell av vannet.
Del medisterkakene fra torsdag i terninger.
Hell brunsausen fra torsdag og medisterkaketerningene over den varme makaronien og rør sammen så blandingen blir lunken. Rør inn en dæsj med ketchup.
Si til deg selv at du er et godt menneske fordi du brukte fullkornsmakaroni, ketchupen inneholder tomater og fordi du spiser opp restene fra kjøleskapet.

Anbefalt drikke: Melk eller døven Solo.

onsdag 27. april 2011

Morning has broken

Mine 5 minutter for meg selv på badet. Jeg rekker akkurat å skru på vannet, før jeg blir forstyrret av et mer hjerteskjærende rop enn vanlig.
”MAAAMMAAAA! Lilly har tatt Jærhanen!”
Jeg bruker et brøkdels sekund på å vurdere om det i det hele tatt er sannsynlig, og så enda et brøkdels sekund på å innse at: Ja, det er sannsynlig, og: Nei, det er ingen voksne her.

Jeg løper ut i nattskjorte og tøfler. Og ganske riktig: Der ute på pynten ved furua står selve definisjonen på en lykkelig hund. Halen høyt løftet. Ørene spisset på toppen av hodet. Rak i nakken som en majestet. Og med et ynkelig fuglekrek holdt fast under den ene forlabben.
”LILLY!” brøler jeg med min sinteste, uhyggeligste og grusomste stemme.
”LILLY KOM HIT!”
Den lykkelige hunden titter opp akkurat lenge nok til at ulykkesfuglen unnslipper. Han flykter. Hun løper etter. Jeg løper etter. På verandaen står ungene og hyler.
”Stakkars Jærhanen!” hyler Pepperbrille.
”Lilly smiler!” roper Saltøye
”Stopp!” roper jeg til Lilly. ”Du er under meg på næringskjeden. Du er nederst på rangstigen. Kom hit så jeg kan filleriste deg!”
Det fæle rovdyret jager dinosauretterlevningen inn under bilen, og jeg kaster meg over henne. Det stemmer; hun smiler faktisk. Jeg tar tak i nakken på bikkjeskinnet og rister.
”FY DEG!” hveser jeg, og fillerister i takt med stavelsene. ”Slem hund. Din dritt, ditt grisetryne, ditt onde, stygge beist!” Langt inni meg hører jeg en stemme som sier at jeg fortsatt har muligheten til å være en god mor ved å ikke lære jentene noen mer kreative synonymer for møkkabikkje. Jeg biter tenna sammen, og rister heller litt ekstra i nakkeskinnet. Hunden er full av adrenalin og lykkerus, og tar det ikke særlig tungt. Selv får jeg ganske vondt i fingrene.
”Jærhanen!” hyler Pepperbrille ”Mamma, det er fjær overalt!”
”Lilly!” hyler Saltøye ”Mamma, jeg er like glad i Lilly selv om hun tar høner! Lilly kan vel få bo her likevel?”
Jeg setter hunden i båndet sitt (mens jeg forbereder henne på at hun må stå der resten av livet), og går for å se etter den ulykksalige fuglen. Typisk at det måtte være ham, den stusselige fjotten. Han som fløy til skogs forrige vinter og frøys av seg alle tærne på den ene foten. Han som alltid får bank av Storehanen og blir jaget fra matfatet. Jeg skal være ærlig med dere: Mens Storehanen tar seg til rette med hele hønseflokken akkurat når det passer ham, tror jeg aldri Jærhanen har hatt noen kjæreste i det hele tatt. En gang så jeg at han fikk juling av den hvite høna, mens Storehanen så på. Sånn sett er det ikke så rart at han flyr over gjerdet og rømmer fra hønsegårdens relative trygghet med jevne mellomrom. Men det er ikke lurt. Nå har et ondt beist nappet ut alle de prektige halefjærene hans, og det ligger bevis for ugjerningen strødd utover hele gårdsplassen. Det gjør ham neppe mer populær hos de andre. Hvis jeg var ham ville jeg gjemt meg godt. Jeg ville kvidd meg for å komme hjem.
Bak meg hører jeg Saltøye trøste hunden.
”Jeg er så glad i deg likevel!”, sier hun, og plukker omsorgsfullt hvite fjær ut av munnviken hennes. Dyret deiser i bakken og vil bli klødd på magen. Hun syns hun er landets kuleste hund.

Jærhanen er forsvunnet.

mandag 25. april 2011

Trosfornektelsen

Som den hyklerske og kyniske personen jeg åpenbart er, som med god samvittighet nyter en lang påskeferie og fråtser i påskegodtet påskeharen har delt ut på vegne av Jesus, vil jeg nå benytte 2. påskedag til å fornekte Gud. Jeg og min mann er blitt enige om at dette ikke er respektløst av meg, fordi:
1. Hvis Gud hadde fantes, hadde han visst allerede hva jeg føler om saken
2. Det er bare respektløst hvis Gud finnes, og det er akkurat det jeg fornekter

Jeg vil med dette fornekte eksistensen av Gud, spøkelser, romvesenbortføringer, synskhet, julenissen, troll, tusser, hulder, bergfolk, kvinnelig intuisjon, Atlantis, effekten av årelating og bønn, påskeharen, den ene Store Kjærligheten, tankeoverføring, tannfeen, en verdensomspennende konspirasjon, fjernhealing, absolutt kulturrelativisme og enhjørninger.

MEN: Jeg vil fortsatt lese om det, høre om det og snakke om det. Jehovas Vitner er fortsatt velkommen på kaffe.
Og jeg har fortsatt klokketro på placeboeffekten og selvoppfyllende profetier.

torsdag 14. april 2011

Viva la vida loca

-Du er et nydelig dyr, småpludret hun med hunden. –Du er en sterk og uavhengig og modig kvinne. Du er ikke den typen som trenger en mann til å passe på deg – du er et farlig rovdyr. Så lenge jeg har deg, trenger jeg ikke være redd for noen ting!
Hun tenkte seg om et øyeblikk.
-Bortsett fra ildebrann, la hun tenksomt til. -Og sott. Og dårlige tider. For hva skal du gjøre når det er dårlige tider, vofsen? Du kan ikke fø på meg, jeg er vegetarianer, jeg spiser ikke sånn ekkel, halt elg som du fanger, veit du.
Hunden så dumt opp på henne.
-Men du er en fin vofs, skyndte hun seg å legge til. -Så snill som –NEI, ikke bit! - så snill som dagen er lang og så veldig – IKKE BIT SA JEG! – veldig pen.
-Sånn, nå gidder jeg ikke klø deg mer. Nå kan du stå der litt og tenke deg om.

Hun gikk videre inn på kjøkkenet, og fant fram vannekanna.
-Åh, du er en nydelig plante! Litt slapp, kanskje, men nå skal du få litt vann, så er osmosefunksjonen din snart god som ny.
Planten så dumt opp på henne.
-Se her, nå skal vi…

Hun var uansett ikke den typen som tok tilbakemeldinger særlig på alvor.

tirsdag 5. april 2011

En (artsmessig upresis for effektens skyld) påminnelse



Sommerfugler er bare møll med pene vinger. Så hvis du er mer glad i sommerfugler enn i møll, er du en overfladisk dritt. Jeg bare nevner det.

mandag 4. april 2011

Schærlighet

Twitter er i harnisk. Han er så hissig og temperamentsfull. Facebook leer bare såvidt på øyelokket. "På tide å legge seg" sier han døsig. "Trøtt.no."
Twitter forlanger at politikerblod skal flyte i Oslos gater. Han er sint og ironisk og han slår hardt. Han er dødsrå. Jeg tror jeg elsker ham.

mandag 21. mars 2011

Anti-Scheissenbedauern

Og da jeg gikk sakte hjemover, duknakket, sårbeint og rødøyet mot et hus som manglet både kaffe, dopapir og mesteparten av lyspærene, så jeg flodhestspor i snøen. Dette idiotiske, latterlig tykkhudede og ikke så rent lite mannevonde dyret jeg alltid har vært så bekymret for å få i nabolaget. Endelig, tenkte jeg, og kjente et frydefullt sukk sprenge seg ut fra mitt innerste vesen. Endelig er ulykken komplett.

mandag 14. mars 2011

Dommedag avlyst. Litt. På en måte.

Organisasjonen Svevende BS avviser at det har vært snakk om noen dommedag i forbindelse med mayakalenderens slutt, og jubler over den siste tids katastrofer, som er bevisene på en renselsesprosess og et dimensjonsskifte.

(Aktuell informasjon: Intervjuobjektet er fiktivt og snakker med pipestemme.)

Talsperson for Svevende BS (Bevissthetssentrerere), som bare vil stå fram med sitt spirituelle navn Dinah Amina, understreker at selv om det ikke er snakk om noen dommedag, er det viktig at alle kanaliserer energiene sine og sentrerer seg, på grunn av de endringene i krystallfrekvensene vi nå opplever.
-Den renselsesprosessen jorda går gjennom nå er smertefull, men vi må bare lene oss tilbake og nyte den, for når den er ferdig, kommer verden til å være i total harmoni, sier Dinah Amina.

-Hva mener du med at folk skal sentrere seg?
-Sentrering er å plassere oppmerksomheten på innsiden. Det er å gi slipp på frykten og følge intuisjonen og la deg lede av din ledestjerne, å la englene fylle deg med sitt lys og gi deg ro.

-Hvordan gjør man det, sånn rent praktisk?
-Man må gi slipp, og gi seg selv rom. Bare på den måten kan vi oppnå balanse, og få delta i den harmonien vårt planetære vesen jorden nå søker seg mot – en del av den universelle enhetsbevisstheten!

-Eh.. når kommer dette til å skje?
-Det skjer jo allerede – bare se rundt deg! Se på de fantastiske katastrofene! Ja, altså, vi syns synd på ofrene. Vi sender dem masse engler og lys. Men renselse er ofte smertefullt, og det må vi tåle så lenge det ikke rammer oss selv.

-Javel, men hvor lang tid tar det før vi har denne harmonien her? Sånn omtrent?
-Det er vanskelig å si, fordi tiden akselererer. Den går mye fortere nå enn den gjorde før. Det som før tok 300 år, tar nå bare 2 timer og 18 minutter. Allerede nå har denne samtalen vart kortere enn den hadde for tre minutter siden - er det ikke fantastisk? Det er dette urbefolkningen har prøvd å fortelle oss hele tiden.

-Hvilken urbefolkning?
-Urbefolkningen i hele verden. De har alltid sittet på kilden til all kunnskap med sine trommer og hulemalerier, det er bare vår vestlige kultur med begrensende lover og regler og vold som ikke har villet lytte til dem. Men nå gjør de høyvibrerende frekvensene fra fotonbeltet at vi ikke kan ignorere det lenger. Det er en del av den kosmiske planen, at samfunnet skal kollapse. Strømnettet også, forresten.

-Samfunnet kollapser? Jeg syns du sa det ikke var dommedag?
-Det er ikke det. Bare de som ikke tar forandringene innover seg vil dø. Eller, ikke dø, da, men vandre videre inn i en annen dimensjon. Alle som har sentrert seg og tatt innover seg den høyfrekvente, helbredende energien vil overleve og få se en verden mer praktfull enn noensinne, en verden i en annen dimensjon!

-Høres litt ut som dommedag, eller?
-Jeg beklager at du er så bevisstløs og ignorant. Dette er en naturlig evolusjonær prosess. For din skyld håper jeg at du åpner deg for de harmoniske energiene og elementene før det er for sent. Det er ikke plass til den typen lavfrekvente tanker som du har i en perfekt verden. Jeg sender deg lys og engler og ønsker deg lykke til.

tirsdag 8. mars 2011

Jentelaget på nye eventyr

Det likestilte hjem kl. 0715, 8. mars 2011.
Frokost.


P: Nå var det liksom frokost på skolen, og vi spiste allerede vår andre porsjon.
S: Ja, men guttene, de hadde ikke stått opp engang!
P: Nei, de bare sov og var late, og de kom til å komme for seint og få kjeft av læreren.
S: Ja, men vi var snille, og vi hadde gjort alle leksene, det hadde ikke guttene, de hadde ikke gjort noen lekser.
P: Mm. Og vi hadde gjort alle leksene riktig, men guttene gjorde alltid feil.
S: Og så tømte vi liksom gift i grøten til guttene.
Oppdragelsesansvarlig: Hei, hei, stopp og en hal! Gift i grøten? Er det lov, syns du?
S: Men vi gjorde det ikke til jentene, da!
P: Nei, Saltøye, vi trengte ikke ta i gift, da. Hvis vi ville bli kvitt guttene kunne vi bare rope ‘DINOSAURUS’ kjempehøyt, og da trodde de det var farlig også gråt de og løp sin vei. Eller vi kunne få en ulv til å drepe dem.
Oppdragelsesansvarlig: Hadde det ikke blitt hyggeligere hvis dere heller hadde vært venner med guttene? Gutter er jo snille, tenk på pappa for eksempel? Syns dere ikke pappa er snill?
P: Gutter er bråkete.
S: Pepperbrille, vi går på stua og leker. Vi klarte liksom å legge fem puslespill kjempefort, men guttene klarte ikke et eneste!
P: Ja, og da fikk ikke de noe mat i matfriminuttet, men det fikk vi!

tirsdag 22. februar 2011

Du må gå på skolen. Du er rektor. (Den følelsen.)

Hyyyyyl! HYYYYYYYL!

Hva hyler du for?

Jeg bare detter ned. Jeg klarer ikke holde ballongsen!

Hjelper det å hyle, syns du?

Jeg VEIT at det ikke hjelper å hyle, men jeg vil, for jeg er så sint. Jeg vil være sint!

(Jeg også! Jeg vil også være sint og hyle! Jeg klarer heller ikke holde ballongsen, sånn rent metaforisk hvert fall, så tidlig på morgenen. Det er URETTFERDIG at ikke jeg er 4 år! Skikkelig urettferdig.)

mandag 21. februar 2011

Et kompromissløst innlegg i debatten

Her kommer en kort oppsummering av alle blogginnleggene jeg leste forrige uke:

“Både for og mot, på en måte, fordi det er jo både en side og den andre siden, men det er i alle fall viktig at vi respekterer hverandre. Kanskje den gyldne middelvei kan være en idé?”

Min kommentar: Herregud, jeg er så jævla enig! Stå på videre!

onsdag 16. februar 2011

War on terror, part 2

...og da tar de snille soldatene som jobber med å lage fred i kroppen og skrur opp varmen så det ikke skal være noe hyggelig for de slemme bakteriene der lenger. Når de slemme bakteriene er varme og slitne og sure, pakker de snille soldatene dem inn i ekkelt slim og sender dem ut av kroppen med superfart. Din jobb er å ligge på sofaen og spise kake og se film. Men du kommer kanskje til å ha litt vondt i hodet og føle deg litt uvel, og sånn sett vil dette være en krig som er mer til ulempe for deg enn for eksempel krigen i Afghanistan.