Mykofilia

I landets dype, urgamle skoger bugner det nå av disse soppene: Cantharellus infundibuliformis. Under de tusen år gamle grantrærne blant bompibærlyng og lav står de skjult av sin egen unnselighet og klynger seg sammen. Lokale kjettere sniker seg ut i ly av høstmørket hver eneste kveld i september og oktober for å sikre seg mest mulig av en av moder jords mest fantastiske vekster. For med rett preparering er denne soppen ikke bare et mildt hallusinogen, men også et beroligende middel som gir en lett og langvarig lykkefølelse som bare kan sammenlignes med vaniljepudding og en god klem. Ved å forsterke opplevelsen av farger, berøring, latter og smak samtidig som den tar brodden av irritasjon, smerte og angst, er den et populært kosttilskudd vinterstid hos både folk og fe. Tilberedelsesmetoden er imidlertid kjent kun av et fåtall mennesker, anslagsvis 46 i hele kongeriket. Ved vanlig steking, forvelling eller tørking vil inntak av soppen ikke gi noen berusende effekt utover den et velsmakende måltid alltid fører med seg.

Hallo dødsriket!

"Norge 2010: Bør vi kontakte de døde, eller kan det være farlig?"
Ikke for å være vanskelig, men før vi tar den diskusjonen... Ligger det ikke et premiss her som fortjener litt mer oppmerksomhet?
Jada, jeg veit at vi er lei av å høre om dette. Men dere er så overtroiske! (Som tidligere overtroiker er jeg like foraktfull overfor dette trekket hos andre som en eks-røyker er overfor røykere) Jeg ser meg nødt til å gå gjennom et par punkter, til deres eget beste.

1. Man kan ikke snakke med døde.
2. Det finnes ikke spøkelser.

Dette vet jeg fordi HVIS det hadde vært mulig, så hadde det vært VITENSKAPELIG BEVIST.
Aha!
Jo, vitenskapen har både interesse av og måleinstrumenter til å bevise dette, jeg godtar ikke konspirasjonsteorier som motargumenter. All overnaturlig kontakt er psykologiske fenomener. It’s in your head.
Det gjør ikke opplevelsen mindre verdt, forresten, bare ørlitt mindre skremmende for andre mennesker.

Kan ikke noen komme hit med en pakke mariekjeks og motsi meg? Jeg lager kaffe, og så kan vi kose oss mens jeg sabler ned. Jeg er i humør til å sable ned.

Penis envy #2

Han: Hei, åssen går det?
Hun: Åssen det går? Hva er det for slags spørsmål? Åssen trur du det går? Jeg er et rasjonelt og intelligent vesen fanget i et grusomt fengsel: En kvinnekropp, konstant overveldet av følelser som er upåvirkelige av saklig tankegang. På grunn av dette er jeg ute av stand til å tolke mine egne motiver og hensikter og dermed ute av stand til å ta kvalifiserte avgjørelser. Jeg er omtrent like stabil som nobelium. Det har ingen hensikt å spørre meg hvordan jeg har det, for jeg har ingen anelse. Jeg er enten overlykkelig eller miserabel. Du kan heller spørre meg hvordan du har det.
Han: Eh… Hvordan har jeg det?
Hun: I ditt følelsesregister finnes det tre følelser: Sult, begjær og den generelle følelsen av at alt er ok. Du har akkurat spist lunsj. Det vil si at du har det bra.
Han: Okay… Vel, det var hyggelig å treffe på deg.
Hun: Ha! Særlig! SÆRLIG!

Så mye snåsing

Endelig har 'Snåsa' gått fra å være stedsnavn til å bli et prefiks som beskriver magiske, helbredende evner. "Jeg tok et snåsamiddel" kommer folk til å si. Da er veien kort til adjektiv: "Disse hodepinetablettene er skikkelig snåsa" sier de. Så vannes det ut: "Tusen takk, det var megasnåsa gjort av deg." Om 10 år kommer ungene til å le og lure på om det heter Snåsa fordi alle som bor der er så snåsa. Sann mine ord.