Herregud, jeg HATER rosa!

Jeg har lest bloggen til Trine Grung igjen, og da blir jeg alltid bråsint og får lyst til å skalle ned noen. Den handlet om at hun hadde lagd vafler på dugnad mens hun hadde på seg en rosa kosedress. Men dette skal ikke handle om henne. Dette skal handle om hvorfor jeg blir så ut av proporsjon grisesur av å lese om en så ufarlig, triviell og godhjertet handling.

For det er knappest noe som gjør meg så inderlig forbanna som disse veltilpassede husmødrene som oppdaterer Facebook om at de har vasket vinduer og shoppet julegaver og trent. Som blogger om hva slags klær de har kjøpt seg og når de skal bruke dem og hvor de har vært på tur med ungene sine og hyggelige vinkvelder med freske venninner og en mann som endelig har gjort noe romantisk (sukk, ja, han er håpløs noen ganger, men han er jo så søt når han kommer hjem med blomster og gullsmykke!)

Jeg begynner å fråde litt når jeg tenker på disse damene, og jeg vet at jeg ikke er den eneste.* Jeg får lyst til å smøre inn vinduene deres med most banan og lære barna deres å rope de verste skjellsord og ripe opp de fancy tapetene deres og mate krokodillene med de søte… Ja, dere tar poenget. Og det er ikke fordi disse damene har gjort meg noe. Tvert i mot, de er riktig så hyggelige, ja rent søsterlige. De sender meg sågar megetsigende blikk av gjensidig forståelse innimellom, hvis jeg for eksempel skulle slumpe til å fortelle en hverdagslig anekdote fra mitt eget liv, noe som selvsagt gir meg en intens trang til å hoppe opp og rope: NEINEINEI, det er ikke som du tror! Du forstår meg IKKE! Vi er ikke like, jeg er ikke som deg!

Men hvorfor er jeg så sur på de som bare gjør så godt de kan og er hyggelige?

Som den bitre feministen jeg er, er jeg er sur på dem fordi de reproduserer kjønnsstereotyper. Hele livet er vi blitt fortalt hvordan kvinner skal være: Opptatt av småting og dill, ufarlige, ansvarlige, snille, fornuftige, pene og velstelte. Dedikert til barn, mann og hus og flankert av familiebil, bokklubbmedlemskap og en fast joggerunde. Og disse damene, de jobber hardt for å være sånn, og de gjør sitt beste for å hjelpe oss andre til også å være sånn. De vil inkludere meg i fellesskapet sitt, i det lille, trange og dritkjedelige fangehullet som de prøver å pynte opp med designertepper og englenips så de kan lære seg å elske det. De syns de er frigjorte fordi de tross alt har en mann som syns det er kult at de ligger øverst innimellom og fordi de har en jobb og kan skille seg hvis de plutselig får lyst. Det er en så begrensende rolle, men med en så stor valgfrihet innenfor det komplett uviktige at den ikke gjennomskues som begrensende engang.

Samtidig er jeg også indoktrinert med idéen om at det er sånn et optimalt kvinneliv skal være. Når noen uttrykker sympati for mannen min som bretter klesvasken, kan jeg si: ”Herregud, det er vel ikke noe verre for ham enn for meg?” men inni meg likevel føle at det egentlig er jeg som burde brettet klesvasken. At det ville gjort både meg og ham mer verdt. Det er når noen bekrefter den følelsen at jeg blir så inderlig forbanna. Når jeg leser om de som er lykkelige med å utføre trivielle hverdagshandlinger, og jeg føler at jeg burde vært det selv også. At det er meg det er noe feil med, som gjør det av ren plikt og ikke alltid da engang.

Og samtidig sitter jeg der med den sørgelige vissheten om at jeg er ikke SÅ jævla opprørsk jeg heller. Jeg bare: Skal jeg bake noen boller til dere? Ironisk nok oppfyller jeg mange av kriteriene til medlemskap i den usynlige kvinneklubben. Jeg tør ikke tenke på hvor forbanna de som ikke gjør det må være.

* Se feks pkt. 2 på Monstermammas hatliste nr. 1.

Bestemor ser deg!

Jeg har strikket en fotoboks. Nå står den nedi veien, klar til å sende bilder av råkjørere direkte til min strikke-pc.

Automaricide

”Å, mamma, veit du hva, jeg hadde sex i bilen!” hviner Saltøye lykkelig.

Eh, WHAT? Hva sier du unge? Du er fire og et halvt år, og det er MIN bil. JEG har ikke engang hatt sex i den bilen. Dette er både upassende og jævla urettferdig.

”Hm?” sier jeg. Rolig.

”Se her! Jeg hadde scheks i bilen” Saltøye vifter en kornmo opp i sladrespeilet så jeg kan se. Aha. Hun mente scheks.

”Åja, så fint da. Det er jo godt.” sier jeg. Jeg sier ikke at ’kjeks er godt’ fordi jeg vet hvordan det er med freudian slips. De rammer gjerne meg.

Saltøye deler ut scheks. Jeg titter opp i sladrespeilet igjen, og ser at det kjører en bil bak oss. Det er en grå Skoda.

”Shit” sier jeg ”Nå kjører vi bak oss.”

”Hva MENER du?” spør Pepperbrille.

”Det kjører en grå Skoda bak oss.”

”En grå Skoda? Er det oss!?” Saltøye prøver å se bakover, men det testvinnende, utrolig trygge barnesetet sperrer all utsikten.

”Vi er jo her. Det kan ikke være oss!” sier Pepperbrille saklig.

”Men hvem andre er det som kjører grå Skoda oppover denne veien, da?” innvender jeg.

”Ahrg, mamma, du tøyser, ikke vær teit.” sier Pepperbrille.

Men jeg er ikke teit. Jeg er tydeligvis den eneste om skjønner at vi har kjørt gjennom en time-warp-zone, og nå kjører vi rett foran oss selv. Det er et kjempeproblem. For hva når vi møter oss selv etterpå når vi parkerer? Alle som har sett litt sci-fi veit at det er dritfarlig. Jeg prøver å forklare det for jentene, men blir avspist med: ”Haha, veeeeldig morsomt.” Men de er jo små, dumme barn. Hva veit vel de om den slags problemer.

Vi er snart hjemme. Her gjelder det å handle kjapt. Løsningen må være å kjøre utfor et stup, tenker jeg. Da kommer vi sikkert enten inn i en ny time-warp-zone, eller vi forsvinner og dør og løser problemet på den måten. Men det er en ganske kjip avslutning på dagen, da.

Jeg trommer fingrene ettertenksomt på rattet, og ser for meg Mari of the past snart gjøre akkurat det samme i bilen bak. Pokker heller! Hvorfor skal JEG kjøre utfor stupet? Det kan da HUN gjøre. Det er jeg som kjører foran!

Jeg svinger inn på gårdsplassen og ser bilen bak kjøre videre innover i skogen. Mari of the past, på vei til svinge utfor et stup for å redde verden fra et vanskelig paradoks. Jeg kan ikke annet enn godte meg litt. Der får hun igjen for alle de gangene hun har sagt: ”Det får være future-Mari sitt problem.”

Følg med nå, nå skal jeg være kvinne verst:

Fiktivt, men betegnende sitat for flere blogger jeg har lest*: ”Jeg blogger mest for min egen del. For å få ut følelsene, liksom.”

Og jeg bare: Særlig! Særlig, særlig særlig, din fjåsedame. Det er fortsatt mulig skrive dagbok for å bare ”få følelsene ned på papiret”. Det er til og med mulig å skrive ting inn på pc-en uten å poste det på internett. Man blogger ikke for å få ut følelsene, man gjør det for å få oppmerksomhet. Og hvis man skriver ”Buhu, sårbart vissvass, jeg er så trist og sliten og lei”, så er det for at andre skal lese det, og si for eksempel:

”Stakkars deg, I can SOOO relate, bamseklemz og hjerte hjerte, ta tiden til hjelp, du er så kul og tøff, dette greier du.”

Det er greit det, altså. Alle har sine behov.

Men poenget mitt er: Vent, hva er poenget mitt egentlig? Jo, jeg er litt sur fordi folk ikke gjennomskuer sine egne motiver, men det største problemet er at jeg fikser ikke alle de suppete trøstekommentarene folk kommer med når andre er lei seg, og foreslår derfor at de forbys. Ny regel: Når folk klager, er det bare lov å si sånn: ”Suck it up, du bor i verdens rikeste land og det er bare pms – prøv å takle det uten å plage andre enn mannen din!”

*Kun én gang

Nåkk er nåkk!!!

Det er uhørt!!! Nå krittiserer dem pluttselig oss Høyre Ekstreme, vi er blitt Fritt Vilt, mens det er muslima og alle de Poletisk Korrekte kommunista som burte vært fritt vilt. Dem begrenser våres Ytrings Frihet med og si atte vi er slemme, men dem burte vært Skutt alle sammen. Men nå skal vi pluttselig ikke få låv til å si at dem ødlegger landet, men dem skal få lov til å si atte vi ødlegger landet! Det burte dem ikke få låv til å si.

(<3-lig hilsen bitter og upult mann, 25-45 år)

Disclaimer: Jeg mener ikke å insinuere at alle som står for langt til høyre i politikken sliter med rettskrivning og sexliv.

Claimer: Jeg mener å insinuere at argumentasjonen deres suger.

Men tenk om han ikke får det jævlig nok!

Nå har folk begynt å bekymre seg for at det er for bra å sitte i fengsel her i landet. Prisverdig initiativ. Vi er storsinnet og ønsker ikke våre verste kriminelle dødsstraff, men at de skal ha det bra? Nei, et sted får grensa gå.

Nå er jeg selvfølgelig ironisk. For hvor skal den grensa gå, egentlig? Hvordan oppnå optimal grad av jævlighet, uten at det gjør oss umenneskelige? Det er jo barbarisk å banke dem opp eller ikke gi dem livsnødvendige medisiner og mat, men kanskje vi kunne gi dem litt dårligere mat? Vann og brød, for eksempel? Eller vi kan fjerne de velferdstilbudene som er med på å gjøre livet levelig for dem. TV-ene, eller tilgangen på bøker? Kanskje vi skal hindre dem i å ta imot besøk en sjelden gang? Innføre røykeforbud? Joda, det vil nok gjøre mange innsattes hverdag verre. (Og fengselsbetjenters arbeidsdag også, selvfølgelig.) Men det er bare hevn. Det har ingen preventiv effekt, og kommer i alle fall ikke til å gjøre de som allerede hater samfunnet mer veltilpasset.

Og forresten, det er ikke hotellferie å sitte i fengsel. Det er ydmykende og stusselig. Noen takler det bedre enn andre, men hvis det er en trøst tviler jeg på at Anders Behring Breivik er en av dem. Og på et tidspunkt går det kanskje opp for ham hva han har gjort. Da får han det iallefall jævlig nok.