The many uses of love

Hver gang jeg går forbi hybelkaninen i trappa, tenker jeg at den er en liten pinnsvinunge
og så elsker jeg den litt.

 Det er mye enklere enn å støvsuge.

Vinduspussedrømmen

I den litt kvalmende serien "Å, jeg har så søte barn", presenterer jeg i dag følgende samtale jeg hadde med min datter da vi pusset vinduer sammen på lørdag:

-Mamma, er dette en drøm?

-Nei, det er det nok ikke.

-Men er du helt sikker?

-Nei, jeg vet ikke hvordan man kan være helt sikker på det, jeg.

-Man kan jo klype seg i låret, også hvis det er en drøm så våkner man når man klyper.

Saltøye kniper øynene sammen og klyper seg hardt i låret.

-Nei. Jeg er her fortsatt. Men kanskje det er din drøm? Du burde nok klype deg du også.

Hva jeg egentlig driver med?

Mange av dere, eller i alle fall kanskje noen eller minst en, lurer sikkert på hva jeg egentlig driver med. Gjør jeg egentlig et ærlig arbeidsslag, eller bare sitter jeg her og blogger og spiser potetgull? Vel, svaret på det er selvfølgelig at jeg i tillegg til å være ubåtkaptein, et yrke jeg av sikkerhetsmessige grunner ikke har anledning til å snakke noe særlig om, driver et S&B (Spa og Bordell). De av dere som kjenner meg fra før, vet at jeg har vokst opp under det enorme presset det er å være odelsjente til et nedlagt småbruk. Det har alltid vært mitt tunge lodd i livet å redde familiens ære, og tro meg, det er ingen liten oppgave, for her er det mye ære som trengs å reddes. Men jeg har gått på med krum rygg. Først reddet jeg familiens ære ved å havne i uløkka, noe vi har satt vår ære i å gjøre gjennom utallige generasjoner.

Så reddet jeg familiens ære ved å overta slektsgården. Målet mitt er å holde den i samme ruskete forfatning og med samme halvhjertede løsninger som det har vært tradisjon for; male rundt ting som står på gulvene, prøveskyte hagla inne på kjøkkenet og spikre ting fast til bordene oppå voksdukene. Men det er ikke så enkelt. For å være småbruker nå til dags, fordrer at man tenker kreativt. Hadde vi kunnet leve av 60 mål med eng hadde det vært én ting, men vi spiser jo ikke engang gras. Det vil si, bikkja spiser en del gras, men med mindre vi spiser den, er det lite for oss å leve av. Derfor bestemte jeg meg for å åpne landets første S&B. Det er selvfølgelig nøye gjennomtenkt. Hva er den ultimate ferien for hele familien, spurte jeg meg. Så gikk jeg vitenskapelig til verks: Jeg kjøpte alle bladene jeg fant i bladhylla på butikken, og kom fram til følgende svar: Kvinner vil slappe av på spa, menn vil ha sex og barn vil leke med rosa ponnier og dra på farefulle oppdrag i ukjente farvann. Javel.

Først tok jeg for meg skogen. Den var en sånn vanlig, pistrete norsk granskog, med litt myr og litt stein og masse mose og blåbærlyng og slitsomme, dumme sauer med bjeller på. Men ved hjelp pastellfarger og inspirasjon fra Disney magiske verden, ser den nå totalt annerledes ut. Omrent som dette:

 Alle soppene er spiselige, smaker sukkertøy og gir milde hallusinasjoner som passer for barn. Enhjørninger og små tusser fungerer som barnevakter, og selvlysende, tamme rotter gjør det enkelt for barna å ferdes der også på natterstid. Huler med drager, mulighet for b-fart, hemmelige skatter, syngende blomsterenger, regnbue-berg-og-dalbaner, en krystallklar innsjø med delfinbadevakter og et vektløs-kammer er også blant attraksjonene. Alt er selvfølgelig beskyttet mot zombier med et omfattende gjerde av erteskytere og solsikker, og det regner bare på mandager når jeg uansett holder stengt.

Men denne parken er selvsagt ingenting imot det jeg kan tilby av spa og bordell. Jeg har ikke latt verken fysiske lover eller fantasien få sette noen grenser for hva man kan oppleve av velvære og nytelse. (Jeg vil nødig stille deres nysgjerrighet ved å fortelle for mye, men dere kan selvsagt bestille brosjyre.)

Til tross for dette sliter jeg med dårlige besøkstall, med null betalende gjester hittil i Svenbalrud S&Bs historie. Om det skyldes dårlig markedsføring eller at folk er så prektige og kjedelige at man kan dø bare man tenker på det, vet jeg ikke. Det eneste jeg vet er at jeg ikke kan gi opp. Min families hardt prøvede ære står fortsatt på spill. Det er for dem jeg gjør dette. Fordi det er en sånn person jeg er.

En øksemorders bekjennelser

I dag har jeg drept noen. Allerede før klokka åtte, hadde jeg drept noen. Det var noen jeg kjente, men det er jo ingen stor overraskelse. De fleste som blir drept, blir drept av noen de kjenner.

Det var et barmhjertighetsdrap. Hun var hardt skadd. Hun klarte ikke engang å flakse seg bortover med de usle vingene sine, hun bare lå der og kikket på meg. Så jeg gikk inn i kjelleren og hentet øks og en plankebit, og lagde et provisorisk, lite rettersted der hun lå. Jeg strakte halsen hennes over plankebiten og hogg av hodet.

Jeg har vært smertelig klar over at jeg kunne komme til å bli nødt til å gjøre dette på et tidspunkt. Når man har dyr, har man også ansvar for dem. Man kan ikke la dem lide. Den som ikke kan slå i hjel dyret sitt når det trengs, er ikke stor nok til å ha dyr, har jeg sagt. Med snusfornuftigstemmen min. Og, den som spiser kjøtt bør heller ikke ha noen problemer med å ta livet av et dyr. Man kan ikke spise døde dyr, og samtidig syns det er så innmari grusomt å drepe dem. Da er man en dust. Det har jeg proklamert høyt og tydelig i flere sammenhenger. Hvor hyklersk ville det ikke vært av meg å frike ut nå, og ikke ordne opp i denne bedritne situasjonen? Jeg skal innrømme at jeg vurderte å ringe en mann. De fleste mordere er menn. Men så hadde jeg allerede tenkt gjennom dette også. Det er vel ikke noe hyggeligere for en mann å slå i hjel andre, enn det er for meg? Har ikke menn et like rikt følelsesliv som kvinner? Blir de ikke like lei seg, eller får dårlig samvittighet? Selvfølgelig gjør de det. Den eneste lovlige grunnen jeg hadde for å sette en mann på oppgaven, var hvis den krevde overlegen fysisk styrke. Det gjorde den ikke. Så da gjenstod det bare å skride til verket.

Hendene mine skalv ikke i det hele tatt, og ikke stemmen min heller, da jeg sa til henne at hun hadde vært en god høne. –Beklager at jeg må gjøre dette, sa jeg. –Men du kan jo ikke ha det sånn. 

Jeg måtte hugge to ganger. Det var ikke så enkelt som jeg hadde håpet på, og hun prøvde å komme seg unna. Ingen kan klandre henne for det. Jeg fikk blod på jakka, og i ansiktet også, og jeg lot henne bare ligge igjen der på plenen, fordi jeg ikke orket å forholde meg til at kroppen hennes fortsatt rørte på seg etter at hodet var fjernet fra den.

Det er første gang jeg har drept noen, og det var noen jeg var glad i. Og nå skal jeg spise frokost, som om ingen ting hadde skjedd, og det kommer til å gå helt fint. Vi er barbarer her ute i distriktene.

#denfølelsen

Når du sitter der og er redd

for at noen skal avsløre deg

For at alle plutselig skal skjønne

at du egentlig er

en idiot

For at alle skal hate deg

når de skjønner at du bare later som du kan noe

Og det eneste du har lyst til

er å fortelle noen om hvor dårlig menneske du er

og at han skal se deg rett i øynene og si:

”Du kommer ikke til helvete”

#denfølelsen vet jeg at du noen ganger har

Men vet du hva?

Helvete finnes ikke engang

Og alle sitter og er livredde selv

for at de skal bli avslørt som idioter

så de merker neppe at du også er det

Festskrift

(NB! For at dette i det hele tatt skal kunne minne om et festskrift, er dere nødt til å skrive noen småsnutter i kommentarfeltet. Det kan være om hva dere vil. Det kommer til å være postmoderne og kult uansett hva dere skriver. På forhånd takk.)

Jeg oppdaget akkurat at jeg har rundet 11 000 treff på bloggen min. Og selv om det er mindre på et år enn det fotballfrue har i sekundet, så er jeg veldig glad for at de 10 av dere som deler på jobben med å være støttekontakt for meg har tatt dere bryet med å gå inn her så mange ganger bare for å gjøre meg glad. Det er mer enn man kan forvente for den luselønna dere får av mine velgjørere i den norske stat. Jeg er rørt. Og dere som har havnet her fordi dere har googlet ting som ”penis kake”, ”konfirmasjon’s sang gratis” og ”lei av menn som ikke gjennomskuer” – takk til dere også. Jeg håper dere fant det dere lette etter.

Det har vært en lang og strabasiøs ferd vi har hatt, bloggen og jeg. Det har ikke vært sånn at jeg for eksempel plutselig har blitt angrepet av et fjaseanfall, satt meg ned og skrevet i et kvarters tid og så posta det. Nei, alt har vært nøye planlagt, med en klar rød tråd og agenda. De smarte av dere har selvfølgelig lagt merke til det, og tenkt for dere selv at denne bloggen jammen er et gjennomtenkt prosjekt. Takk for at dere har lagt merke til det.

Hvis dere syns det er teit å lage et festskrift til seg selv for å feire 11 000 treff på bloggen sin, kan dere godt ta dere en bolle. Men det syns dere så klart ikke, for dere er mine lesere, og mine lesere er åpne og forståelsesfulle og rause mennesker. Det er ikke usannsynlig at dette blir min største personlige (og akademiske) suksess noensinne, og bare en dust lar en sånn sjanse gå fra seg. Festskrift til min ære har alltid vært et mål i livet mitt, og man vet aldri hvor lenge man lever. I den forbindelse, og i anledning anledningen, vil jeg også få presentere lista over mine framtidsplaner, så dere vet sånn ca. hva dere har i vente:

1. Strikke et gjerde rundt huset for å beskytte det mot zombier. Gjerdestoplene skal selvfølgelig være planter fra Plants vs. Zombies.

2. Figurere lettkledd på forsiden av Vi Menn, for å gi et mer realistisk bilde av hvordan de damene norske menn ligger med faktisk ser ut. (Nei, dette betyr ikke at jeg ligger med alle norske menn. Det har jeg verken tid eller libido til, og dessuten er det jo nesten aldri noen som spør.)

3. Finne en jobb som betaler meg for å fjase. Eller aller helst, at den finner meg.

4. Starte en kaffeplantasje lokalt, tilfelle vi på et tidspunkt avskjæres fra omverdenen og må klare oss selv, alternativt bygge et gigantisk kaffelager.

5. Skape fred i verden ved hjelp av dialog. Eller eventuelt monolog, vi får se hva som virker best.

(Når det gjelder det med at fotballfrue sin blogg er mer populær enn min, syns jeg selvfølgelig at det er forsmedelig, men jeg har tenkt på det og innsett at dette ikke trenger å ramme selvfølelsen min fordi jeg har så mange gode unnskyldninger. For det første er hun tynnere enn meg. Å være tynn er en av de fremste kvalitetene man kan ha som blogger og menneske, det vet alle. For det andre har ikke mannen min spilt fotball på mange år, og selv om han i følge seg selv var ganske god til astmatiker å være, var brillene og cordfløyelsbuksa en reell hindring. For det tredje er det sånn at det dere blogglesere liker best, er bilder av hvordan favorittbloggeren ser ut akkurat i dag. For meg blir det veldig rart å poste sånne bilder, da jeg ofte bruker de samme klærne i flere dager, kanskje med unntak av trusa. Den eneste forskjellen dere ville sett var at håret mitt blir mer og mer fett, men det er ikke nok til å holde interessen oppe. Også tror jeg ikke Kari Jaquesson syns at trenings- og kostholdsdagboken min skal være til inspirasjon for det norske folk, og det er jeg faktisk nødt til å respektere.)

Apotekalypse. Nå!

Forestill deg at du lever i en verden der mange kroppslige funksjoner er tabu, og at du i løpet av livet nødvendigvis kommer til å oppleve ubehagelige tilstander med kroppen din som regnes som pinlige. Heldigvis, i dette samfunnet, har vitenskapen kommet langt, så det finnes remedier for mange av disse pinlige ubehagelighetene du opplever, du vet, fotvortene, hemoridene og inkotinensen. Men den eneste måten å få tilgang til disse remediene på, er ved å kjøpe dem av en 20 år gammel jente med langt hår, store øyne og et høflig, søtt smil.

Er det ikke så vanskelig å forestille seg, sier du? Nei, det var ikke meningen heller. Det var bare et fiffig, fortellerteknisk grep fra min side for å påpeke urimeligheten i hvordan vårt samfunn fungerer med tanke på dette med apoteket.

For når man skal handle noe på apoteket, av den smilende 20-åringen som står der i all sin uskyldige prakt med en kropp som enda ikke viser forfall og dysfuksjonelle tegn: Hvordan er det best å gå fram? La oss si da, for eksempel, at man skal kjøpe en tube med Canesten. Er det best å la den bare drukne i en mengde andre, mer ufarlige apotekvarer som såper, tannkrem og plaster og håpe den unngår oppmerksomhet? Eller skal man bare late som det er den naturligste ting i verden (hvilket det for så vidt er) og slenge den ubesværet på disken? Og bør man såfall unngå øyenkontakt med betjeningen, eller skal man se på dem med et fast blikk for å vise at man ikke syns det er noe kleint at man har underlivssopp? Bør man småprate? Og bør man såfall småprate om været, eller om underlivsproblemene sine?

Hva med de som en tidlig morgen må troppe opp med håret litt på snei for å kjøpe én eneste liten pille? Prøver de å se ut som de angrer seg, i tråd med hva pillens navn antyder at de bør, eller prøver de å se uberørt ut? Eller slår de like godt  til med et jovialt flir og et ”Jajamen, sånn kan det også gå! Men moro var det læll!”

En gang for mange år siden, da jeg var en jente på 20 år med langt hår og store øyne og et søtt, høflig smil, jobbet jeg i dagligvarebutikk. Jeg brukte uforholdsmessig mye krefter på å legge an en ”Mhm, dette var dagligdags og naturlig”-mine hver gang noen kjøpte kondomer. Men inni meg lo jeg høyt og ropte: ”Haha, jeg vet hva du skal! Du, din lille gris, jeg vet nok hva du skal med de der, du skal tre dem nedover….” Vel, ingen grunn til å bli grafisk. Men jeg tenkte altså aldri at en mann som kjøpte kondomer var voksen og ansvarlig og gjorde en helt vanlig ting, jeg tenkte ”Fnis, han skal pule”. Eller i enkelte tilfeller: ”Fnis, han tror han skal få pule.” Kanskje med et lite stikk i hjertet, fordi jeg hadde liten tro på at det ble noe av. Stakkars. Enda han hadde så åpenbare forhåpninger. Igenting er tristere enn en mann som går rundt med kondomer i baklomma som han aldri får bruk for, tenkte jeg med mitt 20 år gamle hode. I ettertid har jeg heldigvis innsett at verden er såpass barmhjertlig at det ikke bare er de kjekkeste som får pule, og at min sympati antageligvis var grunnløs. Men det er en avsporing. Poenget mitt er:

Jeg er sikker på at de som jobber på apoteket også ler inni seg. Jeg er sikker på at de tenker ”Æsj, stakkars, for en ekkel mann som har ræva full av hemorider og må kjøpte rektalsalve. Fnis.”

Dette er selvfølgelig bare menneskelig. Det som skuffer meg er at i verdens rikeste land, i 2011, så er betjeningen på apoteket fortsatt ikke erstattet av ansiktsløse og nøytrale roboter. Det er er skam. Det er det som er den virkelige skammen.

Og forresten, en liten fakkel i eldreomsorgsdebatten: Når jeg blir gammel, kommer jeg ikke til å føle det uverdig at det er en robot på sykehjemmet som vasker meg i rompa. Faktisk tvert i mot.