fredag 20. januar 2012

Når to kjefter på hverandre




Karin er nesten ferdig med å spise frokosten sin. Hun sitter ved bordet og tenker seg litt om.
Nå må du kle på deg, for vi skal dra.
Det sier mamma.


Karin tenker seg om litt til.
Kan jeg spille litt piano først? spør hun.
Nei, sier mamma. Det har vi ikke tid til. Gå ut i gangen og ta på dressen din.






Karin går ut i gangen. Hun står der og tenker seg om enda litt mer.
Mamma suser omkring. 
Ta på dressen din, nå, sier hun til Karin.


Slutt å mase!
Det sier Karin.
Jeg skal slutte å mase når du tar på deg dressen, sier mamma. Ta den på, nå!


Da blir Karin sint. 
Jeg klarer ikke ta på dressen mens du maser sånn, sier hun.
Da blir mamma sint.
Jo, det klarer du, sier mamma. Vi har det travelt, nå må du skjerpe deg.






Du kan skjerpe deg selv!
Det roper Karin til mamma.
Sånn får du ikke lov å si, sier mamma, og nå tar du på deg dressen.
Ikke før du skjerper deg, sier Karin til mamma.


Nå begynner mamma å rope også.
Nå kutter du ut det tullet og tar på deg dressen din! roper mamma til Karin.
Du kan kutte ut selv! roper Karin. 


Men da blir mamma enda sintere og kaster lua til Karin hardt mot der Karin sitter.
Jeg vil ikke høre et ord til! 
Det sier mamma, med den sinteste stemmen sin.






Nå er Karin lei seg fordi hun angrer seg og fordi mamma er sint.
Karin begynner å gråte.
Mamma, jeg vil ha en kos. 
Det sier Karin.
Men mamma er fortsatt sint.
Du får ikke kos før du har tatt på deg dressen din, sier hun.


Karin gråter og kler på seg. Så går hun bort til mamma og holder seg fast i beinet hennes.
Mamma, jeg er så glad i deg! sier Karin.
Mamma gir Karin en kos. Karin tørker tårene sine på haka til mamma og holder seg fast rundt halsen hennes.
Men mamma har det travelt, og drar med Karin ut i bilen.


I bilen tenker de seg om begge to, uten at noen maser eller kjefter på hverandre.


Når de kommer i barnehagen er ikke mamma sint lenger.
Unnskyld at jeg var så sint.
Det sier mamma.


Karin forteller de voksne i barnehagen at mamma kastet en lue på henne. De voksne ser stygt på mamma. Det er ikke lov å kaste ting selv om man blir sint.
Ikke når man bommer heller, sier Karin.


Mamma innrømmer at hun var dum.
Karin innrømmer ikke at hun var dum, enda hun både var somlete og kjeftete, for hun kastet ingenting. 






Nå gir de hverandre en stor kos, og tenker at det er bra de skal være borte fra hverandre en stund.
Og når de møtes igjen, har de savnet hverandre, og begge to er glade for å se hverandre.




(Jeg innrømmer gladelig å være inspirert av Stina Wirsén.)


7 kommentarer:

  1. Koselig og fin situasjonsbeskrivelse. Gruer meg til jeg får en liten sneip jeg må kaste luer på.

    SvarSlett
  2. Og takk alle gode makter for barnehage!

    SvarSlett
  3. Fin! Tror jammen jeg må lese den for femåringen min :-)

    SvarSlett
  4. Oi, oi, oi, her var det mye å kjenne seg igjen i.....! Før kom jeg helt til roping og av og til, kasting av ting (og bomming). Det syns jeg var så lite koselig, at jeg prøver alt jeg kan å la historien stoppe før det kommer til klamring av ben og "glad i deg, mamma". Det går bra av og til.

    Somlete barn er vanskelige for mammaer. Særlig om morgenen.

    SvarSlett
  5. Jeg har en blog award til deg, jeg håper du tar i mot den. Du finner den er:

    http://jenny.forfatterloggen.no/2012/02/05/liebster-blog-award-teknisk-support/

    SvarSlett
  6. Stina Wirsen er fantastisk!

    Og, uff, som det stikker i magen av å lese dette... :/ tidsklemma - usj!

    SvarSlett