mandag 5. april 2010

Furtingens utfordringer

Noen ganger blir jeg fornærma. Av ymse årsaker, som regel fordi jeg føler meg oversett eller satt mindre pris på enn jeg fortjener i egenskap av å være sentrum i mitt eget univers. Og noen ganger blir jeg bare så innmari motarbeida. Innimellom innser jeg at jeg ikke har noen rett til å bli sur, og smiler og later som ingenting. (Det skjer faktisk overraskende ofte, når jeg tenker over det. Oftere enn verden fortjener.) Men andre ganger ender det hele langt mer dramatisk: Jeg bestemmer meg for å straffe de involverte på verst tenkelige vis. Jeg bestemmer meg for å furte. Furting føles herlig selvrettferdig og rammende. Da kan de angre seg, idiotene! Men enda så deilig det er å furte, har det et par relativt store svakheter som metode for å få andre til å tilpasse seg din vilje. For eksempel:

1.Man trenger nesten uendelig tålmodighet. Det tar så lang tid før folk skjønner at man furter, at man rekker å bli blid igjen femten ganger hvis man er omtrent like langsint som meg. Da jeg var liten rømte jeg hjemmefra ved flere anledninger. En periode hadde jeg faktisk ei rømmeveske som stod pakket og klar til å rive med seg i affekt. Den inneholdt et undertøysskift, et pledd, en bamse og skrivebok og blyant til de nitriste memoarene jeg skulle skrive i den uutholdelige ensomheten. Det som var mest trist var ironisk nok at jeg aldri én eneste gang greide å være borte lenge nok til at noen la merke til at jeg hadde rømt. Hadde jeg hatt vett på å pakke noe spiselig i rømmeveska hadde jeg muligens holdt ut en halvtime ekstra, men sult er det første tegn på tilgivelse, og det er egentlig like hyggelig å spise hjemme når man først ikke er sint lenger. Furting passer altså best for de utholdende og langsinte.

2.Furting fungerer best på de som må omgås deg daglig. Du kan boikotte så mye du vil, men det hjelper lite hvis de du boikotter ikke merker det på kroppen i det hele tatt. Jeg har boikottet Siv Jensen i mange år nå, og det har overhodet ingen effekt. Og sjansen for at de du lever sammen med bare oppfatter dine knappe svar og din demonstrative stillhet som etterlengtet fred og ro er noe du også bør ta høyde for før du skrider til verket. Straffen kan bli belønning, og det vil du ikke.

3.Grunntanken med furting er at man straffer andre med å ha det fælt selv. Det man sier er: ”Nå kan de ha det så godt, mens jeg går her og sturer.” Vel, den dårlige nyheten er at det er nettopp det som skjer. De har det godt og du sturer. Denne typen følelsestyranni fungerer bare på mennesker med usunt ekstrem empati, og hvis du gjør det mot dem er du intet mindre enn direkte ond med klare psykopatiske trekk. Og det var jo ikke vitsen, var det vel? Vitsen var å være en lidende og misforstått, men ukladerlig person.

Den mulige løsningen på problemet har jeg aldri hatt nerver til å prøve ut selv, så dette er et råd uten empirisk grunnlag til andre hengegeiper der ute. Ikke furt – si heller fra at du er fornærma. Og hvorfor du er det. Da blir dere sikkert venner igjen fem minutter før enn hvis du hadde gått gjennom furte-glemme-tilgi-prosessen. Skjønt, din nå aggressivt konfronterende konfliktløsningsstil kan jo lett gjøre andre furtne, og det til og med uten at du merker det (siden ikke alle leser denne bloggen og innretter hverdagen sin etter mine velmente råd, hvilket jeg forresten er smått fornærma for). Herregud, nå veit jeg ikke hva jeg skal foreslå. Jeg gir opp.

PS: Er du den slemme kronidioten som har inspirert dette blogginnlegget? Såfall kan du sitte der og angre!

2 kommentarer:

  1. Ville bare slutte meg til konklusjonen din: furting funker ikke! Nå har ikke jeg for vane å furte, men jeg har prøvd type: av hensyn til vedkommendes eget ve og vel skal jeg, til tross for at det smerter meg, la x være i fred en stund. Ikke sende plagsomme meldinger, kommentere statusoppdateringer på FB, dukke opp ved anledninger der jeg burde holdt meg hjemme, etc. Og da er det jo et godt poeng at så lenge vedkommende ikke savner deg noe særlig, går denne type oppførsel kun ut over en selv. Hrmf!

    SvarSlett
  2. Jeg ser ikke bort fra at jeg kan ha vært en inspirator til et slikt innlegg. I så fall er jeg litt fornøyd; for dette var fornøyelig! ;)

    SvarSlett