Morning has broken

Mine 5 minutter for meg selv på badet. Jeg rekker akkurat å skru på vannet, før jeg blir forstyrret av et mer hjerteskjærende rop enn vanlig.
”MAAAMMAAAA! Lilly har tatt Jærhanen!”
Jeg bruker et brøkdels sekund på å vurdere om det i det hele tatt er sannsynlig, og så enda et brøkdels sekund på å innse at: Ja, det er sannsynlig, og: Nei, det er ingen voksne her.

Jeg løper ut i nattskjorte og tøfler. Og ganske riktig: Der ute på pynten ved furua står selve definisjonen på en lykkelig hund. Halen høyt løftet. Ørene spisset på toppen av hodet. Rak i nakken som en majestet. Og med et ynkelig fuglekrek holdt fast under den ene forlabben.
”LILLY!” brøler jeg med min sinteste, uhyggeligste og grusomste stemme.
”LILLY KOM HIT!”
Den lykkelige hunden titter opp akkurat lenge nok til at ulykkesfuglen unnslipper. Han flykter. Hun løper etter. Jeg løper etter. På verandaen står ungene og hyler.
”Stakkars Jærhanen!” hyler Pepperbrille.
”Lilly smiler!” roper Saltøye
”Stopp!” roper jeg til Lilly. ”Du er under meg på næringskjeden. Du er nederst på rangstigen. Kom hit så jeg kan filleriste deg!”
Det fæle rovdyret jager dinosauretterlevningen inn under bilen, og jeg kaster meg over henne. Det stemmer; hun smiler faktisk. Jeg tar tak i nakken på bikkjeskinnet og rister.
”FY DEG!” hveser jeg, og fillerister i takt med stavelsene. ”Slem hund. Din dritt, ditt grisetryne, ditt onde, stygge beist!” Langt inni meg hører jeg en stemme som sier at jeg fortsatt har muligheten til å være en god mor ved å ikke lære jentene noen mer kreative synonymer for møkkabikkje. Jeg biter tenna sammen, og rister heller litt ekstra i nakkeskinnet. Hunden er full av adrenalin og lykkerus, og tar det ikke særlig tungt. Selv får jeg ganske vondt i fingrene.
”Jærhanen!” hyler Pepperbrille ”Mamma, det er fjær overalt!”
”Lilly!” hyler Saltøye ”Mamma, jeg er like glad i Lilly selv om hun tar høner! Lilly kan vel få bo her likevel?”
Jeg setter hunden i båndet sitt (mens jeg forbereder henne på at hun må stå der resten av livet), og går for å se etter den ulykksalige fuglen. Typisk at det måtte være ham, den stusselige fjotten. Han som fløy til skogs forrige vinter og frøys av seg alle tærne på den ene foten. Han som alltid får bank av Storehanen og blir jaget fra matfatet. Jeg skal være ærlig med dere: Mens Storehanen tar seg til rette med hele hønseflokken akkurat når det passer ham, tror jeg aldri Jærhanen har hatt noen kjæreste i det hele tatt. En gang så jeg at han fikk juling av den hvite høna, mens Storehanen så på. Sånn sett er det ikke så rart at han flyr over gjerdet og rømmer fra hønsegårdens relative trygghet med jevne mellomrom. Men det er ikke lurt. Nå har et ondt beist nappet ut alle de prektige halefjærene hans, og det ligger bevis for ugjerningen strødd utover hele gårdsplassen. Det gjør ham neppe mer populær hos de andre. Hvis jeg var ham ville jeg gjemt meg godt. Jeg ville kvidd meg for å komme hjem.
Bak meg hører jeg Saltøye trøste hunden.
”Jeg er så glad i deg likevel!”, sier hun, og plukker omsorgsfullt hvite fjær ut av munnviken hennes. Dyret deiser i bakken og vil bli klødd på magen. Hun syns hun er landets kuleste hund.

Jærhanen er forsvunnet.