Viva la vida loca

-Du er et nydelig dyr, småpludret hun med hunden. –Du er en sterk og uavhengig og modig kvinne. Du er ikke den typen som trenger en mann til å passe på deg – du er et farlig rovdyr. Så lenge jeg har deg, trenger jeg ikke være redd for noen ting!
Hun tenkte seg om et øyeblikk.
-Bortsett fra ildebrann, la hun tenksomt til. -Og sott. Og dårlige tider. For hva skal du gjøre når det er dårlige tider, vofsen? Du kan ikke fø på meg, jeg er vegetarianer, jeg spiser ikke sånn ekkel, halt elg som du fanger, veit du.
Hunden så dumt opp på henne.
-Men du er en fin vofs, skyndte hun seg å legge til. -Så snill som –NEI, ikke bit! - så snill som dagen er lang og så veldig – IKKE BIT SA JEG! – veldig pen.
-Sånn, nå gidder jeg ikke klø deg mer. Nå kan du stå der litt og tenke deg om.

Hun gikk videre inn på kjøkkenet, og fant fram vannekanna.
-Åh, du er en nydelig plante! Litt slapp, kanskje, men nå skal du få litt vann, så er osmosefunksjonen din snart god som ny.
Planten så dumt opp på henne.
-Se her, nå skal vi…

Hun var uansett ikke den typen som tok tilbakemeldinger særlig på alvor.