Min Historie

Denne artikkelen stod på trykk i Dorsk Kukeblad 15.03.2012, og er gjengitt med tillatelse.

En åpenhjertig historie om avhengighet og destruktiv adferd

Vi møter ”Mari” (32) hjemme hos henne selv.

–Hei og velkommen! kvitrer hun blidt mot oss når hun åpner ytterdøra, mens hun holder godt fast i hunden ”Lilly” som ivrer etter å hilse på oss den også. Hun inviterer oss inn på det lyse, hyggelige kjøkkenet sitt, og spør om vi vil ha kaffe.

–Beklager at det er litt rotete her, sier hun, og forklarer smilende at hun rett og slett ikke  har hatt tid til å rydde. Det er ingenting som skulle tilsi at denne kvinnen  har noen mørke hemmeligheter. Hun ser ut til å være en helt vanlig veltilpass og litt travel tobarnsmor. Men når vi setter oss ned og snakker sammen, kan vi se noe vemodig i øynene hennes.

”Det falt meg ikke inn at dette

var noe som kunne utarte”

-Det begynte vel da jeg var 10-11 år, sier ”Mari”. Hun holder et godt tak rundt kaffekoppen med begge hender.

-Jeg har alltid hatt lett for å være kald på føttene, og derfor begynte jeg å bruke varmeflaske i senga i vinterhalvåret. Det er jo ikke så uvanlig, og det falt meg ikke inn at dette var noe som kunne utarte.

Hun trekker på skuldrene og smiler, før blikket blir alvorlig igjen.

-Men så begynte bruken å strekke seg utover i sommerhalvåret også. Jeg brukte varmeflaske lenger utover våren, og startet igjen tidligere om høsten. I tillegg begynte jeg å synes at vannet ikke var varmt nok, og lot alltid krana renne ekstra lenge for å være sikker på at jeg fikk varmest mulig vann. Sånn holdt jeg på i mange år.

”Jeg lot som jeg ikke forstod

hva det betydde”

Hun biter seg i leppa og blir stille.

-Hva skjedde så? spør vi forsiktig. Hun trekker pusten.

-Så kom det en periode hvor jeg hadde mye vondt i magen. Jeg fant ut at det som lindret aller best, var å legge på en varmeflaske. På dagtid var dette ganske problemfritt, men om kvelden kom jeg i den vanskelige situasjonen at jeg måtte velge om jeg ville ha varmeflaske på magen eller på føttene. For meg var dette nærmest et umulig valg. Det hele endte selvsagt med at jeg dro på apoteket og kjøpte meg en varmeflaske til. Samtidig begynte jeg for alvor å eksperimentere med varmere vann. Det varmeste vannet i krana var ikke varmt nok for meg lenger, og jeg begynte å varme vann i vannkokeren for å få høyere temperatur. Jeg ble avhengig av den sviende følelsen av glovarm varmeflaske mot huden.

”Mari” ser alvorlig på oss før hun fortsetter.

-Det står jo, helt tydelig, på varmeflaska at man ikke må bruke kokende vann. ”Kein kochendes Wasser”, står det. Men nå hadde jeg kommet så langt utpå at jeg lot som jeg ikke forstod hva det betydde.

Hun setter i en trillende latter.

-Også jeg som fikk 5 i tysk – du snakker om å lure seg selv! sier hun selvironisk. Men det ligger alvor bak latteren.

-Det er klart at denne typen adferd ikke er risikofri. Jeg begynte jo ganske snart å pådra meg hudskader. Ikke bare rødflammethet som gikk over etter et par timer, men små, lilla prikker som kunne sitte i i dagevis. Klø kunne det også gjøre. Og dette skjedde til tross for at jeg alltid hadde noe tøy, for eksempel en t-skjorte, mellom huden og varmeflaska. Så varmt var vannet jeg brukte!

”Mange tenker nok på det

som en ufarlig koseting”

Plutselig spretter hun opp, og byr på mer kaffe.

-Hvordan klarte du å slutte? spør vi. Hun smiler bistert.

-Jeg vil ikke akkurat si at jeg har sluttet, svarer hun.

-Jeg bruker fortsatt to varmeflasker, hver eneste kveld, bortsett fra på de aller varmeste sommerdagene. Men jeg har laget regler for hvor varmt vann jeg får lov til å bruke, og dem klarer jeg stort sett å overholde.

Hun kikker ut av vinduet, på den vakre naturen utenfor, som for å hente støtte fra blomstene der ute.

-Nei, det er nok for sent for min del, konkluderer hun resignert.

-Jeg klarer meg ikke uten. Men jeg syns det er viktig å fortelle min historie, for å advare alle der ute.

-Mange har kanskje bare tenkt på varmeflaske som en ufarlig koseting, og ikke vært klar over verken risikoen eller faresignalene. Det er dem jeg håper å kunne nå ut til, avslutter hun ettertenksomt.