Reflekspasienten

En god grunn til å få barn: De er veldig morsomme å leke med.

-Betyr refleks to ting, eller?

Det er Saltøye(snart 6) som spør*.  Hun leste nemlig i Tom&Jerry at Tom hadde så gode reflekser, men fikk det ikke helt til å stemme med refleksbrikker.

-Javisst! svarer jeg.

-For eksempel, hvis jeg klapper foran øynene dine, da blunker du helt av deg selv. Det er en refleks. Også har du refleks i kneet. Hvis du henter søstra di, kan vi prøve på henne.

-PEPPERBRILLE LEGG FRA DEG DEN BOKA, VI SKAL PRØVE NOE PÅ DEG! roper Saltøye.

 (Pepperbrille(8) entrer skeptisk scenen.)

-Velkommen til doktor Mammas hospital! sier jeg muntert.

-Vennligst sett deg på kjøkkenbordet, eller jeg mener, undersøkelsesbenken. Såh. Du er altså her fordi du har problemer med knærne?

Bak meg nikker Saltøye febrilsk og ser megetsigende på sin søster for å få henne til å spille med.

Pepperbrille trer inn i rollen og nikker sørgmodig.

-Veldig, sier hun lidende.

-Vel, det skal vi nok ordne, sier jeg optimistisk. Jeg begynner å banke forsiktig rett under kneskålen hennes. Ingenting skjer.  Jeg banker litt mer.

Så lager jeg den hmmm-lyden alle hater å høre når de er hos legen, og rynker pannen bekymret. Jeg snur meg mot Saltøye.

-Sykesøster?

-DET ER MEG! hviner Saltøye lykkelig, og begynner uten videre oppfordring å hamre løs på sin søsters andre kne. Jeg slår litt hardere jeg også. Vi driver på et par-tre minutters tid, mens vi ignorerer at pasienten roper ”hjelp, hva er dette for slags legekontor!”, men det er åpenbart at ungen ikke har reflekser.

-Kjære pasient, sier jeg alvorlig, -Jeg har noen dårlige nyheter. Du har ikke refleks.

-Er det farlig? spør Pepperbrille betuttet.

-JA, roper Saltøye.

-Nei, sier jeg. –Ikke farlig, bare veldig brysomt. Du kan nemlig ikke gå.

-Ja, jeg syns det var noe, svarer Pepperbrille.

-Det er bare en ting å gjøre, sier jeg.

-Du må legges inn på Soverommet hvile- og sovehjem, men først må du vaskes og gå på do.

-Men jeg kan jo ikke gå! protesterer Pepperbrille fortvilet.

-Nei, det er jo et problem, medgir jeg.

-JEG HAR EN IDÉ! kauker Saltøye, -VI BÆRER HENNE! JEG KAN TA BEINA!

-Greit, sier jeg, -Men du kan ikke rope så høyt når du er sykesøster. Du skremmer pasientene.

-Ok! hvisker Saltøye.

Vi sleper Pepperbrille opp trappa og får lagt henne på et håndkle på badegulvet. Hun ynker seg.

-Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle bli reflekspasient, sier hun.

-Jeg tror det er best jeg pusser tennene hennes, sier Saltøye, -Så kan du holde henne oppe så lenge, for hun kan ikke spytte på gulvet. Også kan du vri opp en klut til meg så jeg kan vaske henne i ansiktet, doktor.

-Javel, deres sykesøsterhet, adlyder jeg.

Vi samarbeider bra, og pasienten er ved godt mot. Etter bare tre kvarter er vi ferdig med tannpuss og ansiktsvask, og sykesøster har tatt på seg nattsykesøsterkjolen sin. Hun sier at det nok er best at hun sover inne hos pasienten, tilfelle hun trenger mer hjelp. Jeg er enig.

-Hva gjør vi hvis det ikke går over til i morgen? spør Pepperbrille når hun omsider ligger i sykesengen sin.

-Da får jeg bli med og  bære deg opp skolebakken, sier jeg.

-Haha, det blir pinlig! Da tror jeg nok heller det går over.

*Egentlig sier hun ”Har ordet refleks to betydninger?”, men det høres ikke ut som noe en unge på den alderen ville sagt, så jeg omskriver litt for å gjøre historien mer realistisk. Nevner det fordi det er motsatt av hva jeg pleier å gjøre, nemlig å skrive om for å gjøre historien mer urealistisk.