Kritikk av den rene udugelighet

AAARGHHH!!!

Hysj… Hørte dere det? Det var noen som ropte aaarghhh. Hvem tror dere det var? Skal  vi gå og se etter? Ja, vi gjør det.

Neimen, se der! Det er jo meg! Det er jeg som står der og roper aaarghhh. Jeg ser ikke meget blid ut heller. Hva kan det være denne gangen, da?

-AAARGHHH! roper jeg. Jeg står i yttergangen og plukker opp støv og rusk som jeg stapper inn i røret på støvsugeren. Jeg holder røret opp ned, og så rister jeg så bøsset skal falle ned og inn i støvsugermagen. Det ser litt upraktisk ut. Noen burde åpenbart skiftet støvsugerpose, men det ser ikke ut som jeg syns at noen er meg. Jeg hater å skifte støvsugerpose.

Men det er ikke derfor jeg roper.

For mens jeg står der og plukker opp bikkjehår og sand og døde fluer og en hel masse ting jeg ikke veit hva er, men som sikkert er verre, tenker jeg på hvordan ingen har funnet opp en bedre støvsuger. En ledningsløs atomstøvsuger som spalter atomene i rusket den støvsuger opp og bruker det som drivstoff. For eksempel.

Eller kanskje en biologisk støvsuger, som forbrenner støvet, og som heller ikke har ledning. Og som kanskje er dekket av pels, så den ser ut som et koselig kjæledyr, og støvsugerslangen er som en lang hals som gjør den uimotståelig søt og komisk på en gang.

Det er en vanskjebne å leve i en så talentløs verden. Men det er ikke derfor jeg roper heller.

For mens ingen har tatt seg bryet med å designe en brukbar støvsuger, oppdaget jeg i går at noen faktisk har tatt seg tid til å designe følgende:

En rosa dobørste, som står med børsten opp og skaftet ned i en slags grønn skål med blader så det ser ut som en blomst.

Jeg frykter at det betyr at noen faktisk ikke har tenkt på at det kommer til å sitte fast bæsj i den rosa blomsten. At det kommer til å renne dovann nedover skaftet man skal holde i neste gang man vasker do. At noen faktisk har kommet på å lage verdens skrekkeligste både pynte- og bruksgjenstand, og at ingen har oppdaget det før produktet kom i butikken.

Det  er sånt folk driver med, istedenfor å finne opp hensiktsmessige ting.

Derfor er det jeg roper. Fordi det er faktisk noe å rope for.

(PS: Jeg skjønner at det sikkert bare er å sette dobørsten andre veien, så ikke si det til meg.)

Konkurranseinstinkt

-Jeg slo av kaffetrakteren før vi dro, sier hun stolt.

-Åja, det er fint, svarer han.  

-Jeg dro faktisk ut kontakten på den også, jeg.

-Javel! sier hun. 

-Men jeg kappa faktisk strømledningen inn til huset, eller vent, veit du hva jeg faktisk gjorde? Jeg brant likegodt ned hele huset som preemptive strike. Men fint at du trakk ut kontakten, altså.

Milde Willy

Selv om det ikke handler om ham, er dette diktet inspirert av min nydelige onkel Willy, så jeg dediserer det til ham. Føler at jeg for ordens skyld bør presisere at tanta mi ikke har inspirert til Lilly-karakteren på samme måte.

Milde Willy

I et land som vinteren er kort og mild i

Står et himmelblått hus med én vill og én snill i:

Den elleville, forfyllede flyfilla Lilly

Og hennes seneste flamme, den milde Willy

Hagen til Lilly er velstelt med grill i

-I kveld skal det grilles, smiler ville Lilly

-Åja, deilig sild! Det istemmer Willy

-Sild? sier Lilly. –My dear, don’t be silly!

Vi griller heller noe sunt og billig

I går kjøpte jeg noe skrekkelig stilig:

Grill-bille med masse persille og dill i!

-Grille en bille? nøler Willy. -Really?

-Oh yeah! roper Lilly –Marinert i chili!

Alt klart for en kveld med rock ’n roll i

Fort, sett på noe Milli Vanilli!

Den snille adlyder, samarbeidsvillig

-Oh shit, vi har ikke kull, sier Lilly

-Jeg tror vi får knuse bokhyllen Billy

Men da blir den snille litt mer motvillig

-Det er jo den vi har puslespill i!

-Ikke vær sta og vrang, skjeller Lilly

-Prøv heller å være litt innsatsvillig

Jeg tror den skal gå helt fint å få ild i

Og det er ikke som om den kostet atskillig

Han tenker: Den dama der bor det et troll i

Men med tungt hjerte knuser og brenner Willy

Puslespilloppbevaringshyllen sin, Billy

(Dog gjør han det bitter og ytterst uvillig)

Da ler hun sin varme latter med trill i

Og han vet at han helt sikkert vil ti still i

all evighet om det. Hun kan være billig

og slitsom og rar, men han elsker sin Lilly.

Den dystopiske fiskehistorien

Det var bare en måte å gjøre det på: Samme metode som jeg bruker når jeg skal tørke opp spy – holde pusten og gjøre det kjempefort. Uten å se, uten å tenke.

-Det er bare en fisk, sa jeg til meg selv, det er jo faktisk bare en dum fisk. En dum, død fisk.

Jeg pustet inn så mye luft lungene mine kunne holde, og så gikk jeg inn på badet og tømte hele bollen i do, lukket øynene for å distansere meg fra plasket, siden jeg ikke kunne holde meg for ørene all den tid jeg holdt en bolle i hendene. Så la jeg ned dolokket, uten å se ned i doskåla, og spylte ned. Så løp jeg ut på stua og kastet meg dramatisk ned på sofaen. Jeg ventet enda noen sekunder før jeg begynte å puste igjen.

-Det var bare en fisk, tenkte jeg, men jeg hadde ikke en celle i kroppen som var enig i den påstanden, og så kom den delen hvor hele fiskens liv passerte i revy i hodet mitt, og som denne historien ville vært ganske meningsløs uten.

Selvfølgelig hadde jeg hørt om fiskene med menneskeansikter. At noen har klart å manipulere fram en fisk med valgfritt menneskeansikt er ikke en type nyhet som går upåaktet hen. Jeg hadde til og med snakket med en kamerat om det over en øl, etter at de begynte å selge dem i nettbutikker, primært rettet mot stakkars, gamle enker som hadde mistet mennene sine. Eller kanskje mest mot familien til stakkars, gamle enker som hadde mistet mennene sine, men som ikke orket å bruke tid på å holde dem med selskap selv. Det er jo ikke helt uforståelig at familier er i villrede om hvordan de skal kunne tilfredsstille ensomme bestemødres behov for å gi omsorg.

–Herregud for en dårlig idé, hadde jeg sagt. Og om hvordan det var typisk folk å komme på sånne ting, uten å tenke på konsekvensene.

-Å ha en fisk med ansiktet til den avdøde mannen din, svømmende rundt i en bolle på stua, det er temmelig sykt, sa jeg.

Jeg burde selvfølgelig ha oppdatert facebookstatusen min med det, eller på en eller annen måte sørget for at alle jeg kjente fikk vite om mitt syn på denne saken. For det som skjedde bare en måneds tid senere var at jeg fikk en fisk selv. Av tante Kirsti og onkel Oddvar, i bursdagspresang.

-Du som ser Sara bare et par ganger i året, sa tante Kirsti og så på meg med det alltid like medlidende blikket, vi tenkte det kunne være koselig for deg å ha en sånn fisk med ansiktet hennes på. Så trenger du ikke føle deg så ensom. De er så morsomme disse fiskene, se så lik den er henne!

Jeg har aldri noen gang følt meg så ensom noen gang som i de tre årene jeg hadde en bolle med en fisk med ansiktet til min 6 år gamle datter stående på hjørnebordet. Selv om jeg visste at det bare var en fisk, traff den meg rett i hjertet fra første gang jeg så den. Eller ansiktet. Den traff meg i hjertet på den måten ting treffer i hjertet når de kjennes ut som et slag i ansiktet. I den grad jeg noen gang har blitt slått i ansiktet, hvilket jeg ikke kan huske at jeg har blitt annet enn metaforisk. Jeg er ikke en person som besjeler ting. Jeg snakker ikke med potteplantene mine, i den grad jeg har potteplanter, hvilket jeg heller ikke kan huske å ha hatt noen gang.

La meg hoppe over metaforene: Fra første gang jeg så fisken elsket jeg den. Jeg kunne ikke annet, den så helt ut som henne. Den var ikke et bilde eller en film, den var et levende vesen som jeg elsket fra før. Det tok mindre enn fem minutter før jeg begynte å grue meg til den dagen den kom til å dø. Det var en tankeløs og ond gave, gitt i beste mening, og den kom til å forme livet mitt mer enn noen annet gave jeg har fått.

Først sluttet jeg å gå ut. Fordi jeg ikke ville la fisken være alene.

Så begynte jeg å snakke til den.

Så begynte jeg å snakke med den.

Jeg satte fiskebollen et annet sted når jeg så voldelige filmer på tv. Eller pornografiske, i den grad jeg overhodet gjorde det etter at fisken kom i hus. Først flyttet jeg sexlivet mitt, hvis det kalles det når man har det bare sammen med seg selv, inn på soverommet. Men ettersom hjertet mitt brast hver gang jeg forlot fisken alene på stua om natta, begynte jeg å ta den med meg og la den stå på nattbordet mens jeg sov, og flyttet sexlivet mitt inn på badet. Jeg kjøpte fiskemat på helsekostbutikk, og egne, utrolig dyre fiskevitaminer, som etter sigende kunne forlenge fiskens liv, noe de selvfølgelig ikke gjorde. På et tidspunkt meldte jeg meg inn i et nettsamfunn hvor jeg kunne møte likesinnede, andre mennesker som var fortrollet av menneskefjesfiskene sine. De var selvfølgelig mye verre enn meg, det er det som er hele poenget med internettfora, at folk der er enda verre enn en selv. Der lærte jeg at det fantes en egen kirkegård hvor man kunne begrave fiskene. Egne seremonier, kister, steiner med inskripsjoner. Men pengene folk var villig til å bruke på disse fiskene var likevel ingenting sammenlignet med tiden og kjærligheten de viljeløst investerte i dem. Jeg tviler på at noen hadde noen glede stor glede av fisken sin, men likevel tilbrakte de så mye av tiden sin som de overhodet kunne med den. Fiskenes eget ensomme liv, som en intetanende, framdyrket livsform uten noen annen mening og vilje enn å bære en annens fjes, var det mest hjerteskjærende meningsløse jeg kunne tenke meg.

Historien om fiskens liv er en historie om alt som ikke skjedde. Alle stedene jeg ikke dro, alle menneskene jeg ikke møtte, alle tankene jeg ikke tenkte fordi hodet mitt var opptatt med å tenke på fisken. De regntunge dagene når rotet fløt i leiligheten og det luktet søppel og jeg ikke hadde dusjet på flere dager, og det eneste jeg ikke neglisjerte var å skifte vann i bollen og måle opp riktig mengde fiskemat, og jeg kunne sitte en hel time og stirre på ansiktet, Sara sitt ansikt, og hvordan en strime av sol gjennom vinduet plutselig kunne lyse opp fiskebollen og jeg tenkte at jeg aldri hadde sett noe så vakkert. Eller de solfylte dagene når jeg hørte lyden av mennesker utenfor, og de hørtes lykkelige og hyggelige ut, men jeg ikke kunne gå ut til dem. Og også de få dagene hvor jeg ryddet, vasket og gikk ut, lenger enn bare til butikken, og jeg følte meg velfungerende og sterk i noen få minutter, kanskje opp mot en time, før jeg begynte å bekymre meg for om nabokatten kunne komme seg inn, eller om leiligheten brant ned eller et overlydsfly hadde ristet området så kraftig at fiskebollen hadde veltet, og måtte forte meg hjem.

Det var ikke grenser for hvor mange ulykker som kunne inntreffe. Og selv om jeg forstod at jeg allerede var sykelig oppslukt av fisken, nektet jeg å gi etter. Jeg ville ikke bli en sånn som hadde en av disse reisebollene til fisken min så jeg kunne ta den med meg rundt omkring. Jeg ville ikke være en sånn som snakket om den og fortalte stolt til folk hvor flink den var og hva den likte.

For sannheten var at disse fiskene verken likte eller mislikte noen ting. Uansett hva man gjorde eller ga dem, så det ut til å være en helt nøytral følelse for dem. De bare eksisterte. Alle ansiktene var laget med ett eneste uttrykk: Mildt og troskyldig. Som en dukke, bare at levende.

Og mens jeg lå på sofaen og skalv og gråt i sorg over den døde fisken min, barnet mitt, som jeg hadde skylt ned i do, innså jeg at nå var jeg befridd fra denne trolldommens åk. Eller trelldommen åk, eller et eller annet konstruert uttrykk jeg aldri kom til å uttale. Det var som en slags tung, tett og våt tåke var i ferd med å letne. Så må jeg ha sovnet.

Da jeg våknet, et fullstendig ukjent antall timer senere, måtte jeg tisse. Så jeg gikk inn på badet og løftet opp dolokket. Og der…

Jeg vil ikke snakke om det.

Mari du bedåre, har du fått deg nye sko?

Selvfølgelig har jeg ikke nye sko, eller nye klær eller noe sånt. Men det jeg har, som er nytt i dag, er en filmsnutt av årets mest fantastiske hendelse som jeg spiller av inni hodet mitt igjen og igjen:

En syklende Fabian Stang som møter en horde hylende småjenter som skal på Justin Bieber-konsert, og som blir så redd for å bli trampet ihjel at han gjemmer seg bak et tre.

(NB! Det er bare fordi det gikk bra at dette er morsomt. Hadde det endt ulykksalig med ordførermos og brutal død hadde jeg ikke ledd, og jeg anerkjenner at ihjeltrampningsdøden er like ille uansett om det er småjenter eller ville bisonokser som står bak.)

Hvordan nekte å ta innover seg endret temperatur, del 1:

Saltøye: Jeg vil ikke ha på genser.
Jeg: Jo, det må du, det er kaldere i dag.
Saltøye: Da vil jeg ikke ha på bukse.
Jeg: Men du, det er kaldt!
Saltøye: Har Pepperbrille på seg bukse?
Jeg: Ja.
Saltøye: Hvorfor det?
Jeg: Fordi det er KALDT!
Saltøye: Må jeg ha på sokker?
Jeg: Ja, det må du.
Saltøye: Hvorfor det?
Jeg: Jenta mi, hvorfor tror du at du må ha på sokker?
Saltøye: Fordi det føles mykere når man går?

En ganske vanlig dag hvis naturen var litt mer viselig innrettet

Plutselig hører jeg en høy ulelyd fra stua. Det er bonzaielefanten Greta. Hun er omtrent like stor som en rottweiler. Hun står  ved sofaen og tuter høyt og ulykkelig i snabelen. Elefanter kan ikke hoppe.

-Vil du så veldig gjerne ligge i sofaen? spør jeg.

Hun ser på meg og tuter enda litt høyere og mer hjerteskjærende.

-Det er greit, sier jeg og løfter henne opp. Eller, dytter, da.

–Det er ikke som om du er den uhensiktsmessige typen kjæledyr som røyter eller jager andre dyr. Da får du ligge i sofaen når du vil.

Greta legger seg godt til rette i sofahjørnet og smiler, og jeg klapper henne på ryggen.

-Etterpå skal vi gå og handle, sier jeg.

Vi skal lage en grillfest, Greta og jeg. Vi kjøper en kjempereke som vi skal grille på spidd. Kjempereka er på størrelse med en sel, og er nok mat til en mye større fest enn vi skal ha. Men vi kan alltids fryse restene. Til dessert kjøper jeg tre kjempejordbær, som er på størrelse med vannmeloner, og en pose minivannmeloner. Minivannmeloner er like store som appelsiner, og de er fine å bruke til boccia før man spiser dem. Greta går med trallen sin, så jeg legger bare alle varene der. Hun er stolt og går pent etter meg, og vi leier hånd i snabel når det kjører forbi store biler. Jeg angrer på at vi ikke kjøpte et par ekstra kjempejordbær som vi kunne kaste ned fra brua i natt når vi blir brisne av hvitvinen vi tapper rett fra hvitvinstreet. (Jeg har vannet hvitvinstreet med farris den siste uka for å få musserende vin, et triks jeg har lært av onkel Fred.)

–Splatt! sier jeg halvhøyt for meg selv og fniser. Ingenting splatter bedre enn kjempejordbær.

Når vi kommer hjem, rydder vi litt sammen, og jeg løper rundt i stua med kjempereka og skremmer Greta med en skummel rekelyd. Hun tuter frydefullt i snabelen og stamper omkring. Så legger jeg fra meg reka på kjøkkenbenken og tenker på det deilige, salte rekekjøttet med sprøstekt skorpe som vi skal spise etterpå når gjestene kommer. Greta vanner blomstene i hagen mens jeg fyrer opp grillen og heller konditorfarge i fontenen. Den regnbuefargede typen. Mens jeg holder på med dette, ringer moren min. Hun maser som vanlig om at jeg må finne en mann.

-Når skal du egentlig bli voksen og legge egg, gnåler mamma. –Jeg gleder meg til å bli bestemor.

-Je je, sier jeg. Jeg må legge på. Jeg skal fange ildfluer på glass og henge opp i trærne.