Istedenfor narkotika

En av livets aller største utfordringer, er å innse at man ikke trenger så mange fine skrivebøker med pent papir. Og sticky-notes. Og små bokser av papp. Jeg pleier å bruke følgende metode: Plukke opp det som er uimotståelig pent, gå rundt med det i hånda en stund, og så legge det tilbake når de mest intense følelsene har lagt seg. Det fungerer noen ganger. Andre ganger bare vet jeg at jeg ikke kommer til å bli lykkelig med mindre jeg kjøper det. Torsdag var en sånn dag. Legg merke til den ubrukelige, oransje boksen i til venstre. Jeg ELSKER den. Jeg skal bruke den til å ha noe i. Livet hadde ikke vært det samme uten.

Bare enda en av livets valgfrie utfordringer

Min ektefølte beklagelse for at denne historien begynner med en ektefølt beklagelse, men alternativet er at jeg går rett på denne setningen:

I går rydda jeg på kjøkkenet.

Det er kanskje ikke så oppsiktsvekkende for dere som ikke kjenner meg.

Men det stopper ikke der, for i dag tidlig holdt jeg det også ryddig på kjøkkenet. Ikke bare ryddet jeg av bordet, jeg tørket av det OG jeg skylte kluten etterpå OG jeg brettet den i fire OG jeg hang den over krana. En konsekvens av dette er at det er hyggelig på kjøkkenet mitt nå, men det er bare en bieffekt. Det var ikke derfor jeg gjorde det. Jeg gjorde det fordi jeg håper at jeg skal bli en sånn som alltid har det ryddig på kjøkkenet. Jeg vil at det skal stå i historiebøkene:

”Hun fant en nesten pervers glede i å ha det ryddig på kjøkkenet”.

Ikke at gleden min er nesten pervers. Men jeg håper den blir det. Det tror jeg er et ganske vanlig håp folk har: At gleden deres skal bli pervers. For hvem vil gå inn i historiebøkene med setningen: ”Hun fant glede i å ha det ryddig på kjøkkenet”? Forresten ville nok det mest troverdige vært ”Hun fant en viss glede i å ha det ryddig på kjøkkenet, men hvis det var rotete bare tok hun av seg brillene så gikk det greit likevel". Men jeg vil jo ikke at det skal stå det heller.

La oss si at vi får én setning hver i denne historieboka. Én eneste setning til å oppsummere hvem vi var. Tenk så nedtur hvis det står ”En hyggelig og grei person”. Det er mulig det er jeg som er forfengelig, men tanken på å bli oppført som ”Mostly harmless” er uutholdelig. (Med mindre jeg var sikker på at ettertiden tok referansen, da ville det vært superstilig, men man kan aldri stole på ettertiden når det gjelder referanser, ettertiden har alltid vært kjent for sin kulturelle ignoranse. Det er bare fortiden og samtiden som forstår seg på sånt.)

Når man forteller historien om seg selv, har man alltid muligheten til å gjøre seg fascinerende. Men det er ikke så interessant å bygge historien sin på ren, skjær løgn. Så med mindre man er så slående vakker eller oppsiktsvekkende fjollete at omgivelsenes reaksjoner skriver historien for en, må man lage den selv. Fortrinnsvis, vil jeg påstå, ved å dyrke sine perversjoner.

Jeg tror forresten ikke jeg klarer å framelske et kjøkkenryddefetisj så sent i livet. Men da har jeg i alle fall prøvd. I verste fall kan jeg jo gå for ”Hun prøvde hardt å gjøre seg interessant, men det gikk ikke så veldig bra”.

Hva er din setning? Det du skriver her er ikke bindende. Du kan fortsatt ombestemme deg, helt til du dør. (Men når du har bestemt deg, husk å sende inn forslaget til redaksjonskomitéen.)

Når to kjefter på hverandre

Karin er nesten ferdig med å spise frokosten sin. Hun sitter ved bordet og tenker seg litt om.
Nå må du kle på deg, for vi skal dra.
Det sier mamma.


Karin tenker seg om litt til.
Kan jeg spille litt piano først? spør hun.
Nei, sier mamma. Det har vi ikke tid til. Gå ut i gangen og ta på dressen din.

Karin går ut i gangen. Hun står der og tenker seg om enda litt mer.
Mamma suser omkring. 
Ta på dressen din, nå, sier hun til Karin.


Slutt å mase!
Det sier Karin.
Jeg skal slutte å mase når du tar på deg dressen, sier mamma. Ta den på, nå!


Da blir Karin sint. 
Jeg klarer ikke ta på dressen mens du maser sånn, sier hun.
Da blir mamma sint.
Jo, det klarer du, sier mamma. Vi har det travelt, nå må du skjerpe deg.

Du kan skjerpe deg selv!
Det roper Karin til mamma.
Sånn får du ikke lov å si, sier mamma, og nå tar du på deg dressen.
Ikke før du skjerper deg, sier Karin til mamma.


Nå begynner mamma å rope også.
Nå kutter du ut det tullet og tar på deg dressen din! roper mamma til Karin.
Du kan kutte ut selv! roper Karin. 


Men da blir mamma enda sintere og kaster lua til Karin hardt mot der Karin sitter.
Jeg vil ikke høre et ord til! 
Det sier mamma, med den sinteste stemmen sin.

Nå er Karin lei seg fordi hun angrer seg og fordi mamma er sint.
Karin begynner å gråte.
Mamma, jeg vil ha en kos. 
Det sier Karin.
Men mamma er fortsatt sint.
Du får ikke kos før du har tatt på deg dressen din, sier hun.


Karin gråter og kler på seg. Så går hun bort til mamma og holder seg fast i beinet hennes.
Mamma, jeg er så glad i deg! sier Karin.
Mamma gir Karin en kos. Karin tørker tårene sine på haka til mamma og holder seg fast rundt halsen hennes.
Men mamma har det travelt, og drar med Karin ut i bilen.


I bilen tenker de seg om begge to, uten at noen maser eller kjefter på hverandre.


Når de kommer i barnehagen er ikke mamma sint lenger.
Unnskyld at jeg var så sint.
Det sier mamma.


Karin forteller de voksne i barnehagen at mamma kastet en lue på henne. De voksne ser stygt på mamma. Det er ikke lov å kaste ting selv om man blir sint.
Ikke når man bommer heller, sier Karin.


Mamma innrømmer at hun var dum.
Karin innrømmer ikke at hun var dum, enda hun både var somlete og kjeftete, for hun kastet ingenting. 

Nå gir de hverandre en stor kos, og tenker at det er bra de skal være borte fra hverandre en stund.
Og når de møtes igjen, har de savnet hverandre, og begge to er glade for å se hverandre.




(Jeg innrømmer gladelig å være inspirert av Stina Wirsén.)

Freud: Hundretusenmillioner - Mari: Null

Plutselig får jeg øye på disse:

Og jeg bare: Shit man! Naturally grown swords!
(Jeg tenker alltid på engelsk når jeg går tur. Det er en såkalt dårlig uvane.)

Jeg knekker av en istapp og holder den triumferende opp mot himmelen. Med denne skal jeg erobre verden! tenker jeg, og ser for meg mine fiender rømme hals over hode i vill panikk når de ser meg komme uredd mot dem med det imponerende issverdet. Pent er det også. Jeg elsker gjennomsiktige ting.

Da hører jeg en stemme i hodet mitt. Det er Fashion Police, eller Jan Thomas som det heter på norsk.
-Skal du erobre verden i de vottene? spør stemmen syrlig.
Motet mitt synker et par hakk. Jeg tenker på hvor kalde tøffe skinnhansker med nagler sikkert er, og at jeg har fått disse vottene av min snille mormor.
-Jeg hadde kanskje tenkt å skifte først, da, tenker jeg først å svare, litt spakt. Men så kommer jeg på at jeg ikke skal la sånne folk vinne, så jeg bytter svaret mitt til et eplekjekt: -Visst pokker skal jeg erobre verden i disse vottene!

Da hører jeg en annen stemme i hodet mitt. Det er Freud. Hysj, tenker jeg, gå bort. Men Freud går aldri bort.
-Hvorfor er du så fascinert av istapper, tror du? spør han, på en sånn uutholdelig rolig og bedrevitersk måte.
-JÆVLA FREUD! roper jeg -Må du alltid ødelegge!?

Freud ler inni seg. Jeg legger fra meg istappen og går inn for å bake brød. 

Da ler Freud enda mer. Man kan aldri vinne over Freud.

Skal du bake en banankake, eller er jeg bare glad for å se deg?

Ny forskning viser at nesten 85% av alle som baker banankake ser porno mens det gjør det, og mye tyder på at de resterende 15% tenker på eksplisitt sex mer en halvparten av tiden det tar å lage en banankake, iberegnet steketiden. Dette er mye høyere tall enn for andre søte kaker det er naturlig å sammenligne med, som sjokoladekake og blåbærpai. Sexologer mener dette ene og alene skyldes bananens penislignende utforming.
 
-Jeg er sikker på vi ville sett akkurat samme tendens for agurkkake, dersom dette hadde vært en smakelig nok kake til at noen gadd å bake den, sier sexolog Anita  P. Hun har forsket på kvinner og porno i årevis, og mener det er en myte at tykkfalne, ensomme husmødre ikke ser erotiske filmer mens de baker.

-Det er klart de gjør det, sier hun oppgitt. -Banankakebakerne er den gruppen kvinner som aller, aller mest trenger pikk, og når de utsettes for å håndtere bananer blir det vanskelig for dem å undertrykke dette behovet. Imidlertid er tilgangen de har på menn av noen særlig kvalitet ofte begrenset. Det er i grunnen et såpass stort samfunnsproblem at jeg er overrasket over at ingen har laget en støttegruppe på Facebook.

-Men et av hovedankepunktene mot porno er at den gir et urealistisk bilde av kvinnelig seksualitet. Er det ikke da litt merkelig at disse kvinnene er så ivrige brukere av det?

-Porno gir et urealistisk bilde av kvinnelig seksualitet i den forstand at det er uhyre sjelden kvinnene i filmene nekter å være med på moroa fordi de har hodepine eller menstruasjon. I enkelte filmer er de kanskje litt motvillig i begynnelsen, men det går fort over. Jeg tror ikke banankakebakerne først og fremst har så lyst til å se filmer med pliktsex. Da kunne de jo bare filmet seg selv hver fredag.
Anita P understreker at hun tror banankakebakerne har et svært naturlig og pragmatisk forhold til sin egen pornobruk.

-Det sier seg selv at noen som baker en så mektig, søt og fet kake som banankake ikke er spesielt opptatt av asketiske idealer, sier hun. -Sånn sett tror jeg de har god samvittighet, selv om de statistisk sett holder denne delen av livet skjult for mann og eventuelle barn. Men at observante, unge menn som sitter i kassa i butikken kan se det i øynene deres når de handler bananer og smør og sukker, det tror jeg.

Den onde hanefar - en twitternovelle

Fordi ikke alle følger meg på Twitter, og fordi noen som gjør det har uttrykt ønske om å lese den igjen, legger jeg herved ut twitternovellen min fra 13.11 om den onde hanefar Mustafa. (For de av dere som ikke kjenner reglene: En tweet kan være max 140 tegn, derfor så korte avsnitt.)


Her kommer historien om den onde hanefar. Sarte folk som i stor grad besjeler dyr advares mot sterke scener - vi prøvde aldri med terapi.

Mustafa - en historie fra virkeligheten. Det var en gang en hane. Ven og vakker var han, og hans navn var Mustafa.

Navnet sitt hadde han fått av Den Harry Naboen, som syns han lignet et palestinaskjerf. Og det gjorde han også.

Men om Mustafa var aldri så prektig, var han like fullt gal. Han hakket alle som kom for nær, og ville stadig utvide sitt territorium.

Han kaklet og brisket seg og bruste med fjøra, og prøvde stadig å jage oss av tunet. Særlig følte han seieren stor når noen gikk med søpla.

En dag var jeg ute og plukket rips til rørte rips på krukke, da Mustafa gikk skamløst til angrep på min melkehvite legg. Jeg ble sur.

Jeg tok hanehælvete i beina og ristet ham opp-ned en god stund, før jeg kylte ham i bakken og ropte kykeliky! så høyt jeg kunne.

Jeg følte meg kul og han tok det tungt. I to samfulle dager gjemte han seg innerst i hønsehuset og dyrket skammen.

Men bitterheten over krenket manndom var bensin på bålet for Mustafas menneskehat, og han ble verre enn noensinne.

Det eneste som nå kunne hindre ham i å angripe, var en spruteflaske med vann. Vi besøkte aldri hønsehuset uten den.

Men så skjedde det som senere er blitt omtalt som "det dumme" og som ikke skulle skjedd: 3-åringen og hanefar var ute samtidig.

Da hun snublet, så hanefar sitt snitt til å vise henne akkurat hva han syns om at hun gikk rundt på hans fordømte plen.

Det er ikke hyggelig når haner hakker barn i ansiktet. Det var hyl. Det var blod. Det var kykeliky. Det var stor oppstandelse.

Men til alt hell hadde vi denne dagen besøk av en mann med utstrakt erfaring i henrettelse av hønsefugl.

Han hentet en øks, og vi stilte opp barna i en ring så de skulle få se rettferdigheten skje fyllest. Det ville de gjerne.

I møte med en alfahann av slike dimensjoner ble Mustafa redusert til sin opprinnelige tilstand: Et ynkelig fjærkre. Og så ble han død.

Vi lot ham mørne i kjøleskapet i en uke mens vi var på ferie, og så kokte vi suppe på ham, med løk og gulrøtter.

3-åringen fikk spise første biten, og hun syns han smakte bedre enn han hadde oppført seg. Selv oppsummerte hun det hele slik:

"Hanefar var sint og hakka meg, men da tok Torger en stor kniv og skjærte hodet av ham, og da kom det en sørgelig lyd." The end

(Hvis noen vil følge meg, heter jeg @SvenbalDrew. Eller, jeg heter det uansett, da. Ikke vær skittviktig.)

Tilværelsens uutholdelige uutholdelighet

Det har brygget opp til konflikt en stund nå, mellom meg og hverdagslivet mitt. Jeg har prøvd å gjøre gode miner til slett spill, men i dag brast det for meg. Grunnen er at jeg måtte stå opp, enda jeg ikke hadde lyst i det hele tatt. Og da mener jeg sånn skikkelig ikke lyst.

-Hva pokker mener du med å behandle meg som et helt vanlig menneske, freste jeg til hverdagslivet. –Du kan ikke forvente at jeg skal gidde å leve sammen med deg, hvis du ikke tar litt mer hensyn!

Hverdagslivet hevet et øyenbryn. Du veit, på en sånn dritirriterende måte, sånn som menn noen ganger gjør når de syns man er urimelig, men morer seg med det.

-Javel? sa hverdagslivet. –Hva er problemet ditt, egentlig?

-Jeg vil ikke stå opp! forklarte jeg. –Jeg vil ikke smøre matpakker og mase på barn. Jeg vil ikke skrape is av bilen, og fyre opp i ovnen og rydde ut at den jævla oppvaskmaskinen. Jeg gidder ikke forholde meg til ting som ikke virker, og til andre mennesker som ikke skjønner noen ting.

Hverdagslivet trakk likegyldig på skuldrene. –Alle må gjøre de tingene, svarte det.

-Men jeg vil ikke! ropte jeg. –Jeg er ikke alle! Jeg er sentrum i mitt univers! Jeg er helt SPESIELL!

Igjen fikk jeg dette hånlige blikket.

-Alle er sentrum i sitt univers, sa hverdagslivet.

 Det var det jeg hadde håpet på at det skulle si. Jeg hadde lagt en listig felle, og hverdagslivet hadde gått rett i den.

-Men du er MITT hverdagsliv! argumenterte  jeg triumferende. –JEG er sentrum i DITT univers. Du bør behandle meg som en føkkings prinsesse, og det er bare det jeg ber om. At du behandler meg som en føkkings prinsesse.

Hverdagslivet så uutgrunnelig på meg.

-Er du sikker på det ikke er omvent? spurte det

-Hva da omvendt?

-At det er jeg som er sentrum i ditt univers?

Og jeg så hvordan hverdagslivet klukket inni seg. ”Hahaha, BUUURN!” tenkte det.

Det er kanskje unødvendig å nevne at jeg ble grisesur. Mer grisesur enn jeg allerede var, altså. Jeg snudde på hælen og gikk. Ikke at man kan gå fra hverdagslivet, for det følger bare etter og står der sånn passiv-aggressivt uten å si noe, og er alltid i veien når man prøver å få tak i ting. Men jeg har i alle fall snudd ryggen til.

Og nå skal du høre her, hverdagsliv: Jeg kommer til å benytte enhver sjanse til å komme meg unna deg, og det er ingen som helst mulighet for forsoning før det blir sommer. Da skal jeg vurdere det. Men bare hvis du forteller meg det jeg vil høre og slutter å behandle meg så simpelt.

Og hverdagslivet bare: Djis. Du får tvitre om det eller noe da, vettu.