Dead Star Hypothesis

Generelt føler jeg meg som en heldig og lykkelig person. Jeg bor i verdens rikeste og tryggeste land, og bla bla bla som å vinne i lotto. You know the drill. Akkurat som ikke det å leve i et univers som støtter betingelsene for liv i det hele tatt er som å vinne det intergalgaktiske multiverslotteriet, jeg syns ikke akkurat folk fra for eksempel Bulgaria eller Peru bør være misfornøyd med livet heller. Og i dette storslagne og mystiske skaperverket foregår mange uforståelige ting. En av dem, og jeg begynner å ane et mønster i dette, er at jeg blir motarbeida på verst tenkelige måte av verden med jevne mellomrom. En grov skisse viser at dette skjer ca. hver 26. dag. For det første er det foruroligende ofte, spesielt sett i et evighetsperspektiv. For det andre er det et stort mysterium hva som egentlig er grunnen til at dette hender. Dette har fått meg til å postulere en nemesisteori. Hvis det stemmer at en sommerfugls vingeslag kan forårsake vulkanutbrudd på andre siden av jordkloden eller whatever, noe jeg ikke har den aller minste grunn til å tvile på fordi logikken er så slående, tipper jeg at jeg har en nemesis hvis små handlinger dramatisk påvirker mitt eget velbefinnende. Regner med jeg har alle med meg så langt, og at dere deler min oppfatning av kausalitet. Videre mener jeg at motarbeidingssyklusens frekvens gjør det nærliggende å anta at min nemesis er en premenstruell dame hvis småhysteriske humørsvingninger negativt påvirker mitt liv. Og når jeg tar min egen betydning i den store sammenhengen med i betrakningen, vil jeg anta at det ikke er en hvilken som helst dame, men en som er betydningsfull, vakker og intelligent. Jeg gidder ikke ha en stygg og intetsigende nemesis. Det er en grunn til at folk tror de var Napoleon i sitt forrige liv og ikke en ussel fotsoldat, for å si det sånn. Men siden jeg ikke kan bevise at min nemesis finnes, må jeg ta utgangspunkt i at hun for eksempel kan være et spøkelse eller en gjenganger. Jeg skal være ærlig med dere: Jeg tror det er enten Jeanne d’Arc eller Maria Magdalena. Ironisk at noe så trivielt som en av disse spøkelsesdamenes menstruasjonssyklus skulle påvirke mine omgivelser og forvandle dem til irriterende og til dels direkte uhyggelige kulisser. Det beviser bare nok en gang hvor merkverdig livet er.

Kvinneklubben Jesus Kristus

”Hvorfor drepte de Jesus når han bare var snill, mamma?”
Shit. Min andre prøve i bibelhistorie. Den første gjorde jeg det bra på, for da hadde jeg forberedt meg. Jeg kan fortsatt dåpsbefalingen og Johannes 3.16 (som jeg som regel kaller Johannes 3.14, på grunn av det med pi). Dette er imidlertid et mer komplisert spørsmål, også fordi det er god pedagogikk å forklare at snille mennesker ikke bare blir drept sånn helt uten videre – det kan jo skape traumer for snille barn. (Og i den forbindelse: Takk til VG og Dagbladet for forsider av typen PAPPA DREPTE MAMMA I BESTIALSK ØKSEDRAP og MAMMA FORGIFTET BARNA TIL UTROLIG SMERTEFULL DØD)
”I gamle dager” forklarer jeg tålmodig ”Var det for eksempel sånn at damer ikke fikk være med å bestemme. Men Jesus, han visste at damer også kunne bestemme ting, og da han sa det ble de sinte på ham.” Det er på badet en altfor tidlig morgen jeg gjør Jesus til en ihuga feminist. Han døde for at vi kvinner skulle få delta i styre og stell. På korset.
Senere på dagen prøver jeg å ta brodden av mitt feministiske prosjekt ved å la jentene få gullneglelakk og sole meg toppløs på verandaen. Det er da jeg begynner å lure: Er det feministisk eller antifeministisk å sole seg toppløs for tida? Jeg antar at hvis man, som meg, ikke har silikonpupper og er litt bleikfeit, da er det en feministisk handling. Hvis man derimot flasher silkonpuppene sine på offentlige badestrender, da er det ikke kvinnefrigjøring, men en demonstrasjon av seksualisering av kvinnekroppen. Men hva veit jeg? Jeg prøvde i utgangspunktet bare å sole meg på min egen veranda, og det var ingen som så det. Noe som igjen reiser et annet interssant spørsmål: Hvis en kvinne soler seg toppløs i skogen og ingen ser det, har det virkelig skjedd da?

En fjotts bekjennelser

I dag vil jeg ta for meg forskjellen på dårlig impulskontroll og livsglad nysgjerrighet. Min påstand er at det er en hårfin forskjell, men heldigvis har jeg laget et system hvor mine handlinger nesten alltid skyldes sistnevnte personlighetstrekk, som unektelig har en mye lystigere klang. La oss begynne med impulskontrollen: Hver gang jeg har plukka giftige blomster eller tatt i noe virkelig ekkelt, får jeg en impuls til å slikke på fingrene mine. Da iverksetter jeg min velfungerende impulskontroll og lar det være. Jeg er forresten usikker på hvor denne impulsen kommer fra, for jeg har absolutt ikke noe ønske om å verken dø eller bli alvorlig syk – heller ikke på et underbevisst nivå. Hadde jeg hatt det, hadde jeg neppe samtidig vært belemret med en så utpreget høydeskrekk at jeg blir svimmel og får nevroser av å klatre opp på en gardintrapp.
Så til dette med livsglad nysgjerrighet. I helga befant jeg meg i en forsamling av ressurssterke, vakre og intelligente unge kvinner, og det er unødvendig å legge til at jeg selvfølgelig følte meg veldig hjemme. Vi snakket om katter, og hvorfor katter spiser ledninger. Jeg må innrømme at jeg var overrasket over at jeg var den eneste som visste svaret, siden forsamlingen som sagt bestod av høyt kvalifiserte mennesker. Jeg kunne heldigvis fortelle dem at det er fordi en ledning har en særdeles behagelig tyggemotstand. Dessverre viste det seg at ingen av de andre led av samme livsglade nysgjerrighet som meg, og derfor aldri hadde prøvd å tygge på ledninger. Kan det virkelig være mulig? Motstår de konsekvent trangen til å bite i ledninger, eller føler de aldri behov for det i det hele tatt? Jeg får det ikke til å stemme. Det er som når gutter påstår at de ikke vet hvordan sperm smaker. Jeg syns det, i tillegg til å være usannsynlig, vitner om en manglende nysgjerrighet som kvalifiserer til en diagnose av typen ’alvorlig depresjon’. (Forresten regner jeg med at de bare juger fordi de er redde for å bli kalt gris av pripne tilhørere.)
Men, jeg konkluderer med at min livsglade nysgjerrighet gjør at jeg har en større forståelse for andre vesener og deres adferd, og at jeg ikke har dårlig impulskontroll. Det er mange impulser jeg motstår. Jeg tar ikke på håret til folk som sitter foran meg på t-banen, og jeg stikker ikke tunga bortpå overarmene til folk i singlet for å kjenne om de smaker salt. Ikke engang de som har så fine krøller eller svette overarmer at de i praksis trygler om det.

(Akkurat da Mari begynte å føle seg velintegrert i verden, postet hun dette blogginnlegget som senere er blitt brukt i flere middelmådige bacheloroppgaver i pedagogikk som eksempel på sosialt selvmord. PR-ansvarlig Marte unngikk kritikk ved å tviholde på at hun var pr-ansvarlig for bloggen, ikke for Mari personlig. Mari fikk i tillegg karakteren Lite Godt på både utgreining og drøftningsdel, på grunn av manglende empirisk grunnlag, lite bruk av relevante teoretikere, overdreven bruk av anekdotisk bevis og generelt usammenhengende pjatt.)