En fjotts bekjennelser

I dag vil jeg ta for meg forskjellen på dårlig impulskontroll og livsglad nysgjerrighet. Min påstand er at det er en hårfin forskjell, men heldigvis har jeg laget et system hvor mine handlinger nesten alltid skyldes sistnevnte personlighetstrekk, som unektelig har en mye lystigere klang. La oss begynne med impulskontrollen: Hver gang jeg har plukka giftige blomster eller tatt i noe virkelig ekkelt, får jeg en impuls til å slikke på fingrene mine. Da iverksetter jeg min velfungerende impulskontroll og lar det være. Jeg er forresten usikker på hvor denne impulsen kommer fra, for jeg har absolutt ikke noe ønske om å verken dø eller bli alvorlig syk – heller ikke på et underbevisst nivå. Hadde jeg hatt det, hadde jeg neppe samtidig vært belemret med en så utpreget høydeskrekk at jeg blir svimmel og får nevroser av å klatre opp på en gardintrapp.
Så til dette med livsglad nysgjerrighet. I helga befant jeg meg i en forsamling av ressurssterke, vakre og intelligente unge kvinner, og det er unødvendig å legge til at jeg selvfølgelig følte meg veldig hjemme. Vi snakket om katter, og hvorfor katter spiser ledninger. Jeg må innrømme at jeg var overrasket over at jeg var den eneste som visste svaret, siden forsamlingen som sagt bestod av høyt kvalifiserte mennesker. Jeg kunne heldigvis fortelle dem at det er fordi en ledning har en særdeles behagelig tyggemotstand. Dessverre viste det seg at ingen av de andre led av samme livsglade nysgjerrighet som meg, og derfor aldri hadde prøvd å tygge på ledninger. Kan det virkelig være mulig? Motstår de konsekvent trangen til å bite i ledninger, eller føler de aldri behov for det i det hele tatt? Jeg får det ikke til å stemme. Det er som når gutter påstår at de ikke vet hvordan sperm smaker. Jeg syns det, i tillegg til å være usannsynlig, vitner om en manglende nysgjerrighet som kvalifiserer til en diagnose av typen ’alvorlig depresjon’. (Forresten regner jeg med at de bare juger fordi de er redde for å bli kalt gris av pripne tilhørere.)
Men, jeg konkluderer med at min livsglade nysgjerrighet gjør at jeg har en større forståelse for andre vesener og deres adferd, og at jeg ikke har dårlig impulskontroll. Det er mange impulser jeg motstår. Jeg tar ikke på håret til folk som sitter foran meg på t-banen, og jeg stikker ikke tunga bortpå overarmene til folk i singlet for å kjenne om de smaker salt. Ikke engang de som har så fine krøller eller svette overarmer at de i praksis trygler om det.

(Akkurat da Mari begynte å føle seg velintegrert i verden, postet hun dette blogginnlegget som senere er blitt brukt i flere middelmådige bacheloroppgaver i pedagogikk som eksempel på sosialt selvmord. PR-ansvarlig Marte unngikk kritikk ved å tviholde på at hun var pr-ansvarlig for bloggen, ikke for Mari personlig. Mari fikk i tillegg karakteren Lite Godt på både utgreining og drøftningsdel, på grunn av manglende empirisk grunnlag, lite bruk av relevante teoretikere, overdreven bruk av anekdotisk bevis og generelt usammenhengende pjatt.)