Kjære blogglesere.

I forrige innlegg skrev jeg at jeg ’ikke ville framstå som en ignorant'. I ettertid har dette plaget meg. For er ignorant i det hele tatt et substantiv? Er det ikke bare et adjektiv? Såfall blir det litt som å skrive at man er 'inntelektuell' – en åpenbar selvmotsigelse. Og hva bør jeg såfall gjøre? Er det etisk riktig å rette opp feil i tidligere innlegg for å stille seg selv i et bedre lys? Vil ikke det åpne for langt større svindler, for eksempel at man later som man har forutsett ting som kommer til å skje, mens man i virkeligheten bare har forandret spådommene til å stemme overens med virkeligheten i etterkant? For et dilemma!

-Bekymret og tankefull Vannmann-80.

Om betydningen av forskjell i ørestørrelse og andre vesentligheter i mellommenneskelige relasjoner

Det jeg liker best med russiske forfattere (og dette er en generalisering gjort ut fra de 15 første sidene i Anna Karenina og muligens de 15 første sidene av et par andre bøker jeg har begynt på men aldri fullført) er personbeskrivelsene. ”Han var sur, tverr og vanskelig, men han var rettferdig og hadde en nydelig håndskrift og hun var glad i ham for hans egen skyld”. Sånne ting står det. Det er behagelig. Etter Seinfeld og Sex og Singelliv er det blitt akseptert å hate folk fordi de smatter eller har forskjellig størrelse på ørene, eller om ikke hate så i alle fall slå opp med dem. Russiske forfattere er mye mer storsinnede – ja, de ser forskjellen i ørestørrelse og beskriver den grundig, men gir fortsatt personen en mulighet til både vennskap og ekteskap.
På den annen side syns jeg folk er flinke til å overse hverandres feil og mangler. Jeg har vært tjukk. Det er ingen som bryr seg. Ingen liker deg dårligere fordi om du er tjukk. Det ironiske er bare at de liker deg bedre når du er slank, fordi det er en kvalitet folk beundrer. Ingen liker deg dårligere fordi om du ikke løper kjempefort eller spiller nydelig på piano, men de ville likt deg litt bedre hvis du gjorde det.

Oj, nå besvimte jeg visst litt et øyeblikk av min egen hobbyfilosofsuksess fordi jeg begynte å tenke på om det var noen kjerne i oss eller om vi bare består av masse forskjellige kvaliteter, det var like før jeg refererte til Peer Gynt og løken, men så kom jeg på at jeg ikke er skråsikker på hva Ibsen mente med akkurat det fordi min kjenneskap til Peer Gynt er særdeles overfladisk, og jeg ville ikke ødelegge alt ved å framstå som en ignorant. Også gidder jeg ikke google det. Jeg avslutter heller uten noe poeng. Farvel.

[insert fiffig Twitterordspill]

Æsj. Jeg hater Twitter. Akkurat nå, feks, turde jeg ikke foreslå for Bjørn Eidsvåg at den nye app'en hans, RunKeeper, egentlig heter RunkePeer. Generøst gir Twitter meg muligheten til å stalke og plage norske kjendiser og tilfeldige mennesker jeg ikke kjenner, og overlater til meg selv å motstå fristelsen gang på gang, som om det var et ansvar jeg er gammel nok til å ta. Det er vanskelig for meg å bedømme om riksrockepresten (i den grad han i det hele tatt ville fått det med seg) ville satt pris på min harselas med denne friskusgutt-app’en, eller om han ville tatt det som et frekt hint om at han følger i Onans DNA-spor. Kanskje han slett ikke ville oppfatte meg som morsom og ufarlig, men som en gal gris. Her i ligger mitt hovedproblem: Hvordan kan jeg unngå å framstille meg selv som en gal gris, med bare 160 tegn til rådighet? Det er en umulig oppgave.

Elefant

Ingen av dem nevnte noensinne elefanten. Han var altfor høflig til å påpeke dens tilstedeværelse, samtidig som han holdt åpen en 10% sjanse for at den var et synsbedrag. Hun unnlot å snakke om den fordi hun ikke ville tiltrekke den oppmerksomhet, i tilfelle han mot all formodning ikke skulle ha lagt merke til den. Nå stod den bare der og så uendelig trist ut. De gikk omveier rundt den mens de ventet på at den skulle forsvinne av seg selv, og prøvde å ikke tenke på at elefanter kan bli over 75 år.