Om betydningen av forskjell i ørestørrelse og andre vesentligheter i mellommenneskelige relasjoner

Det jeg liker best med russiske forfattere (og dette er en generalisering gjort ut fra de 15 første sidene i Anna Karenina og muligens de 15 første sidene av et par andre bøker jeg har begynt på men aldri fullført) er personbeskrivelsene. ”Han var sur, tverr og vanskelig, men han var rettferdig og hadde en nydelig håndskrift og hun var glad i ham for hans egen skyld”. Sånne ting står det. Det er behagelig. Etter Seinfeld og Sex og Singelliv er det blitt akseptert å hate folk fordi de smatter eller har forskjellig størrelse på ørene, eller om ikke hate så i alle fall slå opp med dem. Russiske forfattere er mye mer storsinnede – ja, de ser forskjellen i ørestørrelse og beskriver den grundig, men gir fortsatt personen en mulighet til både vennskap og ekteskap.
På den annen side syns jeg folk er flinke til å overse hverandres feil og mangler. Jeg har vært tjukk. Det er ingen som bryr seg. Ingen liker deg dårligere fordi om du er tjukk. Det ironiske er bare at de liker deg bedre når du er slank, fordi det er en kvalitet folk beundrer. Ingen liker deg dårligere fordi om du ikke løper kjempefort eller spiller nydelig på piano, men de ville likt deg litt bedre hvis du gjorde det.

Oj, nå besvimte jeg visst litt et øyeblikk av min egen hobbyfilosofsuksess fordi jeg begynte å tenke på om det var noen kjerne i oss eller om vi bare består av masse forskjellige kvaliteter, det var like før jeg refererte til Peer Gynt og løken, men så kom jeg på at jeg ikke er skråsikker på hva Ibsen mente med akkurat det fordi min kjenneskap til Peer Gynt er særdeles overfladisk, og jeg ville ikke ødelegge alt ved å framstå som en ignorant. Også gidder jeg ikke google det. Jeg avslutter heller uten noe poeng. Farvel.