[insert fiffig Twitterordspill]

Æsj. Jeg hater Twitter. Akkurat nå, feks, turde jeg ikke foreslå for Bjørn Eidsvåg at den nye app'en hans, RunKeeper, egentlig heter RunkePeer. Generøst gir Twitter meg muligheten til å stalke og plage norske kjendiser og tilfeldige mennesker jeg ikke kjenner, og overlater til meg selv å motstå fristelsen gang på gang, som om det var et ansvar jeg er gammel nok til å ta. Det er vanskelig for meg å bedømme om riksrockepresten (i den grad han i det hele tatt ville fått det med seg) ville satt pris på min harselas med denne friskusgutt-app’en, eller om han ville tatt det som et frekt hint om at han følger i Onans DNA-spor. Kanskje han slett ikke ville oppfatte meg som morsom og ufarlig, men som en gal gris. Her i ligger mitt hovedproblem: Hvordan kan jeg unngå å framstille meg selv som en gal gris, med bare 160 tegn til rådighet? Det er en umulig oppgave.