Local News Broadcast

Det beste med lokalavisen Hadeland er uten tvil ”På tråden”. Det er en spalte hvor hadelendinger kan ringe inn og klage over hundeeiere som ikke plukker opp hundemøkk, uhøflige ungdommer og generell uforstand i nærmiljøet. Og ikke minst spiller spalten en nøkkelrolle i oppklaringen av saker som angår forsvunnede katter. I vår husstand er vi så begeistret for denne spalten, at vi har brukt den som modell for vår egen kommunikasjon, så vi skal slippe å håndtere konflikter ansikt til ansikt. Dette fungerer utmerket, og derfor vil vi stå fram og oppfordre andre til å bruke samme metode. Vi har valgt å kalle vår spalte:

Knute på tråden

-Nå må det bli slutt på at folk legger fra seg strikketøyet sitt over alt på stua, sier en irritert mann fra Lunner. Han oppfordrer den som eier strikketøyet til å rydde det opp innen helga, ellers vil han sende det til Ting og Tøy på Jaren.

Ei dame på Kalvsjø er frustert over at enkelte mumler når de snakker. –Det har gått så langt at jeg bare nikker og sier ja og ha, enda jeg ikke har fått med meg noe av det som er blitt sagt, kan hun fortelle oss, og hun advarer mot alvorlige misforståelser som kan oppstå som følge av denne uvanen med å snakke utydelig. Hun legger også til at hun, og mange med henne, syns det er unødvendig å snyte seg så høyt som noen mennesker gjør.

-Kan det være nødvendig å slenge alle klærne sine i en haug på badegulvet? undrer en innflytter til bygda, som liker å ha det ryddig. Han påpeker at det ikke bare blir vanskelig å skille rent og møkkete tøy, men at det også gjør arbeidet vanskeligere for den som skal støvsuge på badet.

-Det må da gå an å skru av vindusviskerene før man skrur av tenninga på bilen? sier ei opprørt lunnerdame. Hun mener en viss person er skyld i å ødelegge vindusviskerene hennes, og håper vedkommende har tenkt å skjerpe seg i framtida. Hvis ikke vurderer hun å anmelde forholdet, eller kanskje til og med avslutte det.

Et ektepar på Lunner lurer på om noen har sett katten deres. Det er en svart og hvit drittkatt som går rundt og skriker, og den forsvant opp trappa da de ropte på den for å kaste den ut for natta. Ekteparet tilbyr 20 kroner og 1000 hjertelige takk hvis noen har sett katten og vil beholde den.

Midtveisevaluering

Perleporten Spa Resort, 16.11.2010, konferanserom 845.

Erkeengelen Gabriel: Ja, Mari, nå har du vært med her i livet i 30 år. Hvordan syns du det går så langt?

Mari: Hvordan det går? Joda, det går jo… Hva mener du med det, egentlig?

Gabriel: Hvordan liker du deg, er du fornøyd med organiseringen, sånne ting.

Mari: Eh… Jeg liker meg for så vidt godt, jeg, altså. Men jeg syns jo at organiseringen virker temmelig tilfeldig.

Gabriel: Tilfeldig? Så spennende at du sier det, kan du forklare litt nærmere hva du mener? Og du, beklager, jeg glemte å spørre om du vil ha noe å drikke? Kaffe eller te?

Mari: Har dere vann?

Gabriel: Himmelsk godt vann, hø hø. Et øyeblikk,så skal jeg hente. Og bare forsyn deg fra fruktfatet.

(Mari tar pliktskyldigst en drue.)

Gabriel: Vær så god, rent kildevann. Da kan du fortelle meg, hva det er du ikke liker med organiseringen av livet på jorden?

Mari: Takk. Vel… Det er vel mest det at det virker helt tilfeldig. Jeg kan ikke se noen tegn på guddommelig inngripen eller planlegging i det hele tatt, i alle fall ikke på samfunnsnivå. Jeg syns det ser mest ut som ting bare har blitt sånn med tiden, som et resultat av folks plutselige impulser.

Gabriel: Og hvorfor liker du ikke det?

Mari: Det er vel ikke mest det at jeg ikke liker det, men jeg skjønner ikke helt hva dere her oppe har med saken å gjøre i det hele tatt.

Gabriel (blunker lurt): Nei, det er jo et av livets store mysterier, det, er det ikke. Men er dette noe du syns det er vanskelig å forholde seg til?

Mari: Jeg syns det er vanskelig å forholde seg til reglene. Det er så uklare regler.

Gabriel: Er det uklare regler? Du vet, vi har utstyrt dere med en temmelig kraftfull indre moral, og det overrasker oss stadig at dere mener at reglene er uklare, når dere i ethvert tilfelle vil kunne kjenne inni dere hva som er det riktige å gjøre.

Mari: Men det er jo akkurat det vi ikke kan! Moral er ikke den eneste kraftfulle driften vi har. Det er alltid så mange andre følelser som skal blande seg borti.

Gabriel: Hvilke følelser tenker du på da?

Mari: Alle, egentlig! Når jeg skal avgjøre noe viktig, er det ofte vanskelig for meg å vite om det er dårlig samvittighet, redsel, forfengelighet… Jeg kan ikke vite om det er min indre moral som snakker, eller om det er noe annet.

Gabriel: Så du tror ikke det er mulig for deg?

Mari: Jeg veit ikke. Jo, det er kanskje mulig. For det meste. Poenget mitt er at det er vanskelig.

Gabriel: Vel, er dette noe du vil at vi i ledelsen skal ta tak i? At vi skal lage tydeligere regler dere må forholde dere til?

Mari: Ja! Eller nei. Det kommer jo an på hvordan dere ville gjort det. Alle regler bør jo tolkes ut fra situasjonen også, ideelt sett…

Gabriel: Så du er egentlig for den friheten vi har gitt dere rent moralsk, selv om du misliker den?

Mari: Ja, jeg er vel det. Men dere gjør det på en urettferdig måte, dere kunne jo for eksempel dempe de andre følelsene, ikke sant, og gjøre det enklere for oss?

Gabriel: Noen spesielle følelser du tenker på da?

Mari: Angst, for eksempel. Dårlig samvittighet.

Gabriel: Men du forstår vel at angstfølelsen har en viktig funksjon i livet?

Mari: Jada, men det må vel gå an å skru den ned? Dere ser vel at folk er helt nevrotiske og at de ikke har det bra på grunn av det!

Gabriel: Du mener at det er vår skyld? At det er vi som har gjort det?

Mari: Jeg mener at det er deres ansvar! Det spiller ingen rolle hvem som har gjort det. Du hjelper vel en påkjørt person selv om ikke det er du som har kjørt på ham. Men dere bare lar folk seile sin egen sjø. Nå begynner jeg snart å snakke om krig og barn som lider, for alle er veldig spente på hva dere har å si til det her oppe.

Gabriel: Hva får deg til å tro at vi ikke hjelper? Og hva får deg til å tro at vi ikke har en plan med det hele?

Mari: Fordi det hele virker så tilfeldig! Det er ingenting som tyder på at det er noen plan bak, det virker som dere bare sitter her og ser på alt som skjer uten å gjøre noe!

Gabriel: Vel, for det første, det at du ikke ser noen større plan bak alle hendelsene betyr ikke at det ikke er det. Ikke sant? Jeg vet at du selv mener du er en smart person, men du har ikke oversikt over hele verden.

Mari: Snøft.

Gabriel: Og dessuten er jeg usikker på hva slags ansvar det er du tillegger oss her. Hvor mye mener du vi skal gripe inn. Og hvor mye tror du vi kan gjøre – hvilke midler skulle vi ha for å ordne opp i alt rotet i en håndvending?

Mari: Vel, det er mulig det med allmektighet er en overdrivelse, men det at dere har kalt inn til ”midtveissamtale” tyder jo på en form for autoritet, eller? Og forresten syns jeg det er ganske dårlig gjort å kalle det 'midtveisevaluering', og avsløre for meg at jeg bare blir 60 år.

Gabriel: Hehe, vel, det er slett ikke sikkert at det betyr midtveis i livet, er det vel? Det kan jo være midtveis i noe annet, i din personlige utvikling for eksempel? Men det bringer oss jo inn på sporet igjen. Jeg spurte deg hva du syns om livet, og det virker som du egentlig ikke er så fornøyd, stemmer det?

Mari: Joda, jeg er fornøyd med livet, jeg. Stort sett veldig.

Gabriel: Hva er det du liker med livet, da?

Mari: Jeg liker de andre som er der. Eller, mange av dem. Jeg er ofte litt forvirret når det gjelder laginndeling, så jeg er ikke sikker på hvem jeg spiller med og hvem jeg spiller mot. Men jeg liker mange, og jeg liker å være sur på dem jeg ikke liker.

Gabriel: Du har ikke tenkt på at det kanskje ikke er sånn at man er delt inn i lag i det hele tatt?

Mari: Kanskje ikke fra deres side, men i praksis er man det. Bare at det er så mange lag, og så mange kamper som foregår samtidig at man lett mister oversikten. Men jeg liker det, da. Det er en del av moroa. Jeg liker drama.

Gabriel: Du liker drama?

Mari: Ja, jeg liker at det skjer noe. Jeg vil heller være pisse forbanna enn å kjede meg. Og det har jeg jo som regel muligheten til.

Gabriel: Noe mer du liker?

Mari: Jeg liker kulissene. De er veldig pene. Stjernehimmel og årstider og sånn. Også liker jeg kroppen. Jeg liker alt man kan føle, og alt man kan gjøre og lære seg. Jeg liker å sove og drømme og tenke. Og spise, det liker jeg veldig godt. Også liker jeg å le.

Gabriel: Ja, å le er en bra mulighet. Gjør du det mye?

Mari: Nei. Jeg gjør det overraskende lite. Men jeg liker det.

Gabriel: Og du sier at du liker kollegaene dine der nede. Noen spesielle kvalieteter du vil trekke fram som du liker hos andre?

Mari: Nja. Jeg liker vel det vanlige. Folk som er omsorgsfulle og snille. Som har selvironi. Folk som liker å leke. Jeg kan ikke fordra at folk er kjedelige.

Gabriel: Hvordan kjedelige da?

Mari: At de er… Jeg trur ikke det handler så mye om de er kjedelige personlig eller ikke, men om de tvinger meg til å være kjedelig. Jeg kan ikke fordra at folk forventer at jeg skal passe inn i et mønster som er fastlagt på forhånd.

Gabriel: Spørsmålet er vel om det er disse menneskene eller du selv som tvinger deg til å følge et mønster. Men dette er uansett noe du heller kan ta opp med psykologen din, syns jeg. Du går til psykolog, eller?

Mari: Nei, dessverre. Jeg skulle gjerne gjort det, men jeg tør ikke spørre fastlegen min om det, for han er så søt.

Gabriel: Flott, jeg noterer det i journalen hans. Er det ellers noe mer du vil ta opp?

Mari: Nei, ikke som jeg kan komme på nå, egentlig.

Gabriel: Da får du ha hjertelig takk for samtalen. Kunne du forresten tenke deg å bli en halvtime ekstra for å fylle ut et brukertilfredshetsskjema vi har laget?

Mari: Ja, klart det. Men tror du jeg kunne fått en kopp kaffe? Jeg kommer nok til å angre hvis jeg ikke smaker på kaffen her.

Gabriel: Javisst! Vanlig svart, eller?

Mari: Eh… Har dere dobbel latte på soyamelk?

'Lat dei eta kaffibrød' presenterar:

Ei hymne til landsmålet, vår sjels målform.

Alt ser betre ut, om ein berre skriv det på nynorsk. Korte setningar, få ord. Kva som helst kan sjå ut som diktekunst. Sannare, vakrare, meir sjelfullt. Så puttar ein inn ord som ’røyndom’, ’løyndom’ og ’lagnad’. Ord som ingen veit kva inneber, men som gjev ei kjensle av eit høgare medvit og eit sjeleleg djup ingen bokmålsbrukar nokon gong vil komme i nærleiken av.
Som ei mitraljøse av usammanhengande pjatt om ei uverkeleg og oppkonstruert verd er bokmålet grunt og eisidig. Medan bakom kvar einaste ytring på nynorsk ligg det generasjonars omhyggjelege ettertanke i mørke og eisamme vinternetter på øde husmannsplassar omringa av svoltne ulvar. Refleksjoner frå nisteeting under lauvtunge bjørker på lette sommardagar. Eit sorgtungt alvor av innsikt før ein dreg sitt siste, tunge andedrag på sotteseng. Eit mål som har tunge bører og turre brødskorper i ryggen er uendeleg mykje meir truverdig enn det som smakar av neonljos og individuelle opplæringsplanar. Eit attgløymd gløtt av eit liv som synest meir ekte og meiningsfullt.

Hjarteleg helsing Mari

Heng ham, ikke vent til jeg kommer.

1. Folk som er for dødsstraff, kan godt idømmes dødsstraff hvis de absolutt vil.
2. Folk som er for dødsstraff, får stille opp til bøddeltjeneste og ikke regne med at andre gjør drittjobben for dem.
3. Folk som er for dødsstraff kan ta seg en bolle.
4. Folk som er for dødsstraff bør kunne kontakte dødsriket for å få bekreftet at de henrettede lærte noe av straffen og er blitt snillere.