1. Folk som er for dødsstraff, kan godt idømmes dødsstraff hvis de absolutt vil.
2. Folk som er for dødsstraff, får stille opp til bøddeltjeneste og ikke regne med at andre gjør drittjobben for dem.
3. Folk som er for dødsstraff kan ta seg en bolle.
4. Folk som er for dødsstraff bør kunne kontakte dødsriket for å få bekreftet at de henrettede lærte noe av straffen og er blitt snillere.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Hei! For ein fin blogg:) Oppdaga deg i dag, via en kommentar hos virrvarr. Go girl!
SvarSlettTusen takk :)
SvarSlettJeg hørte et tall for noen uker siden, jeg husker ikke tallet: Tallet på mennesker i USA som er bekreftet henrettet uskyldige. Stort sett er det Amnesty som stanser opp ved slike tall. Velsigne dem for det.
SvarSlett1) Å idømme straff er et privilegium som tilkommer den store masse som ikke selv blir straffet. Tar man prinsippet ditt et steg videre, logisk sett, vil straff kun idømmes den samtykkende.
SvarSlett4) Er den eneste hensikten med straff at noen skal lære?
1. ”Å idømme straff er et privilegium som tilkommer den store masse som ikke selv blir straffet”. Er det? Selv om man bor i et demokrati, er det slett ikke gitt at den store masse er enig i verken lovgivingen eller idømmelsen av straff i hvert enkelt tilfelle. Sånn sett vil det i prakis være noen svært få mennesker som står for denne handlingen.
SvarSlettDessuten mener jeg jo ikke at man skal samtykke i sin egen straff – nesten ingen mennesker vil gjøre det, all den tid man rettferdiggjør sine egne handlinger, eller i alle fall unnskylder dem, uansett hvor avskyelige de er. Det jeg prøver å si er at hvis man er for en type straff, risikerer man faktisk selv å få den straffen (eller at noen som står en nær gjør det) – og er det en sjanse man er villig til å ta?
4.Straff har selvfølgelig flere hensikter, for eksempel å virke preventivt og å tilfredsstille andres behov for hevn/rettferdighet. Men jeg syns ikke det gjør dødsstraff til noen bedre idé. Og jeg mener at det å se konsekvensen av sine handlinger og gis mulighet til å forbedre seg og gjøre bot er en viktig del av det å straffe noen. Å ta livet av noen for å skremme andre fra å begå samme forbrytelse eller for å bli kvitt det problemet forbryteren representerer er ikke forenlig med mitt menneskesyn.
Egentlig syns jeg det med å ta seg en bolle var mitt dårligste argument, så takk for at du lar det stå uimotsagt :)
1) Ja. Selv om den store uvaskede masse kan være uenig i lovgivningen eller den konkrete dommen er det et faktum at på systemnivå ser man i praksis aldri at noe den store masse selv gjør blir belagt med straff som svir.
SvarSlettEksempelvis falt konkubinatparagrafen i straffeloven (opphevet i '72, falt ut av bruk mange år tidligere) ut av bruk svært fort når den store masse endret syn på forholdene. (Konkubinatparagrafen satte straff for et par som levde sammen uten å være gift, kort oppsummert.)
Argumentet ditt om at "man risikerer selv å måtte ta straffen" faller derfor på steingrunn i mine ører, all den tid straff i seg selv er noe vi, flertallet, beslutter at mindretallet skal idømmes.
Så kan man eventuelt vurdere om det er moralsk riktig å beslutte at et flertall skal kunne ta liv (opp mot om det er legitimt av et flertall å berøve et mindretall friheten). Det vil alltid være slik at et flertall bestemmer hva som skal være straffbart. Flertallet vil også bestemme straffenivået. Spørsmålet her er om det bør finnes grenser for hva flertallet kan bestemme - om et mindretall faktisk har rettigheter som ikke en gang demokratiet kan frata dem.
4) Prinsippet om at den som har gjort en handling har brakt verden ut av moralsk balanse og derfor må bøte med en tilsvarende "act of contrition" for å gjenopprette balansen er eldgammelt. I dag kan vi vel nesten anse det som nedfelt i vår helt grunnleggende moralske tankegang at den som gjør en verre handling må bøte med en tilsvarende mothandling - prinsippet om at straffen skal svare forholdsmessig til alvorlighetsgraden av den straffbare handling. Derfor straffes drap hardere enn naskeri, selv om drapet kan ha vært begått i affekt og naskeriet kan være uttenkt av en notorisk kriminell.
Spørsmålet er derfor, som ovenfor: Hvor går grensen for hvilke "acts of contrition" samfunnet skal kunne pålegge den enkelte å komme med?
Hvor mye vekt man legger på straffens formål vil selvfølgelig ha betydning. Ingen lærer av å dø, eksempelvis. Det spørsmålet som øyeblikkelig slår meg er da: "Finnes det kriminelle som ikke lærer?"