Happiness is a warm gun

I morra skal jeg starte et nytt og bedre liv. Mengden linser, bønner og stålull jeg har på kjøkkenet avslører at det ikke er første gang, og jeg skal være ærlig med dere: Jeg er faktisk ekspert på å starte et nytt og bedre liv. Jeg har gjort det tusen ganger før.
Det endelige målet for det nye og bedre livet, er selvfølgelig en vedvarende optimal lykkefølelse. I god, protestantisk ånd ser jeg for meg at lykke er noe man oppnår gjennom arbeid, fysisk og mental disiplin etter idealene askese og renhet. I skjønn forening med dagens samfunns kvinneideal, selvsagt. Det er altså ingen liten reform som skal til, min nåværende livsførsel tatt i betraktning. Jeg må i alle fall slanke meg og barbere leggene. Det siste er overkommelig. Om magerhet kan slette alle sporene etter levd liv fra kroppen min, tviler jeg sterkt på, men det er altså mulig jeg må lære meg å leve med en viss grad av strekkmerker, mageskinn og hengepupper. Resten bør være mulig å pine vekk gjennom nitidig arbeid og selvplaging.
Så er det huset. Her er det mange rom som må ryddes og vaskes, og flere tonn med ting som må enten kastes, resirkuleres eller fikses. For å kunne opprettholde perfekthetsnivået etter tiden med intens oppussing og vasking og rydding, må jeg antagelig kvitte meg med både barn, katter og hund. Ja ja. Barna kan jeg vel alltids disiplinere til å sitte pent på kanten av sofaen og være stille, men dyrene må vekk. Dyr skjønner ikke hva lykke innebærer.
I tillegg er det den mentale disiplinen. Tv-en må ut. Facebook må vekk. Faste leggetider og stå-opp-tider må også omfatte helgene. Bare positive tanker er lov. Bare høyverdig og utviklende kultur får slippe inn. Skjønt, utvikling er ofte en lite harmonisk prosess, så det må jeg tenke ut en løsning på. Men jeg ser i alle fall for meg at jeg begynner å tegne og spille piano. Klassiske stykker, selvsagt, og tegne vakre naturbilder der møkka ikke synes. Så skal jeg toppe det hele ved å aldri være i dårlig humør, altid være spirituell, vittig og innsiktsfull. Morsom, men aldri på bekostning av andre eller så det avslører fordommer eller uvitenhet (noe som sier seg selv, siden jeg på dette tidspunktet ikke er verken uvitende eller fordomsfull, fordi jeg har brukt så mye tid på disiplinere sjelen og å tilegne meg objektiv og korrekt kunnskap om verden).

Og så, når jeg har oppnådd denne graden av fullkommenhet – la oss si i løpet av et par års tid – da skal jeg endelig være lykkelig. Når jeg endelig finner gleden i å utføre meningsløse oppgaver som vasking, jogging og konversering av kjedelige mennesker som også liker å snakke om vasking og jogging, og som jeg alltid husker bursdagene til og ser når de har klipt seg og kjøpt seg nye, helt like klær som de allerede hadde.
Da skal livet begynne på ordentlig!
Sleng dere på, forresten! Dere vil vel også være lykkeligere? For å gjøre det enklere, har jeg tilfeldigvis utviklet et pulver* dere kan ta for å få økt viljestyrke, nedsatt appetitt og større tålmodighet. Sammen med pulverboksene får dere også heftet ”Ikke vær en taper, vær lykkelig!” Prøv i 12 mnd for bare 15 899,-



*Pulveret er basert på den anerkjente placebo-effekten og inneholder bl.a. grønn te, aloe vera og aprikoskjernemel.

That's my girl!

"Kom, vi går på stua og spiller en sang som hvertfall mamma syns er skikkelig slitsom." 5 poeng for å kjenne sin mor. 10 poeng for å gi beng.

Hormone induced crisis #249

Ja, jeg har mensen! Men det er vel for pokker ikke derfor jeg griner! Jeg griner fordi verden er urettferdig og alt er bare dritt og ingen er glad i meg! Spør du fordi du syns jeg er tjukk?!

De slemme er også mennesker

Den papirløse flyktningen Maria Amelie er arrestert, og landet er rystet. Det er i harnisk. Og det er bra. Hvis det er noe sted det norske folk trenger å være så er det i harnisk. Og la meg bare gjøre det klart: Jeg er Team Maria Amelie. Selvfølgelig syns jeg hun skal få bli i Norge, jeg vil gjerne ha henne her og syns ikke det er verken greit eller rettferdig å kaste henne ut av landet.

Men er det ikke noe som skurrer når de samme som meldte seg inn i facebookgruppa ”Få Krekar ut av landet” nå melder seg inn i gruppa som vil la Maria Amelie bli? Sjansen for at Krekar blir drept hvis han blir sendt tilbake til sitt hjemland er kanskje vel så stor som sjansen for at Maria Amelie blir drept: Hun er en veltalende, pen og ressurssterk ung kvinne, han er en usympatisk, skjeggete, middelaldrende mann med ulne politiske sympatier. Det er mange som ikke liker ham, mens ALLE liker Maria Amelie. Spørsmålet er imidlertid om Krekar fortjener å dø fordi vi ikke liker ham. Eller, for å stille det ekle, underliggende spørsmålet: Er noen mennesker verdt mer enn andre? Og skal det såfall avgjøres av hvilke følelser vi har for dette mennesket? Hva med alle de usympatiske, papirløse flyktningene som har vært slemme i krigen – har de mindre rett til å være her?

(Ja, jeg vet at Maria Amelie-saken og Krekar-saken ikke kan sammenlignes, med det er det folk har gjort HELE dagen. ”Hvorfor får ikke Maria Amelie bli når Krekar får?” gnåler de. Jo, dere, det er fordi loven ikke skal ta hensyn til hvem som er likandes og ikke. Og det bør alle usympatiske idioter takke sin skaper for.)

Mari rosablogger (med røde undertoner):

Hypotese: Herregud, kan det være nødvendig å bruke masse penger på fancy* oljer og fuktighetskremer, kan man ikke bare bruke god, norsk rapsolje som man har i kjøleskapet?

Eksperiment: Hele kroppen smøres inn med kjøleskapskald rapsolje før tørking etter dusj.

Funn: Oljefaglig fungerer rapsolje ganske bra, men er en smule fettete. Odørfaglig blir man luktende omtrent like mye pommes frites som et middelmådig gatekjøkken.

Umiddelbar konklusjon: Ja, det kan være nødvendig.

Dagen etter føles det imidlertid ganske bra, og pommes frites-lukta er enten borte eller blitt en naturlig del av livet. Konklusjonen er nå at det er for tidlig å konkludere sikkert, men at forskningsrådet bør bevilge penger til videre forskning på dette området.



*Fancy = produktet koster hundre kroner eller mer, og har en umiskjennelig duft av enten tutti-frutti eller gammel dame.

Kjemperotte funnet død på kjøkken

Etter at folk i Lunner har levd i frykt i ukesvis, har den fryktede terrorrotta endelig blitt lokalisert.



I løpet av november og desember har folk i lokalområdet gjort flere uavhengige observasjoner av en gigantisk rotte. Med sine lysende, gule øyne, betydelige størrelse og høyst uforutsigbare oppførsel har kjemperotta spredt frykt i det som skulle vært en fredelig adventstid. Flere skiløpere påstår å ha blitt jaget av rotta i flere hundre meter, mens de desperat og med gråten i halsen har kjempet for å holde seg på beina. Det meldes også om stjålet fuglemat, livredde katter og veltede barn. Den lokale menigheten har tre søndager på rad invitert til bønn for å få stoppet det grusomme dyrets herjinger, og endelig ser de altså ut til å ha lykkes. Det antas at rotta døde av anger og ulykkelighet da den fikk kjeft for å ha stjålet kjøttkaker på kjøkkenbenken hos en familie som nekter for å ha noen tidligere kjennskap til dyret.
-Vi kommer til å stoppe den ut og bruke den til å skremme byfolk, sier familiens overhode i en kommentar. Hun har foreløpig ingen teorier om hvordan dyret har klart å ta seg inn i huset.

La dem mate fugler

Mamma og pappa har flyttet for seg selv. De har flyttet fra det gamle, tungrodde huset og den gamle, irriterende katten og den latterlig store gressplenen og bygd seg et nytt, varmt hus uten trapper. Nå skal de nyte friheten og gjøre alt de ikke hadde mulighet til i hine, hårde dager. For eksempel dra på sydenferie. Men så viser det seg at det ikke er så enkelt å oppnå uavhengighet likevel. For hva med småfuglene?

”Kan ikke dere stikke innom og mate småfuglene mens vi er borte?” spør pappa, og legger stolt til: ”Vi har så mange sultne småfugler her, skjønner du.”
Jeg tror faren min begynner å bli gammel.

”Nå syns jeg du begynner å bli gammel, pappa.” sier jeg. Pappa bare smiler lurt, men mamma kaster seg på.

”Veit du hva?” sier hun skandalelystent, ”I går satt han ved spisebordet og så på småfugler istedenfor å se på fotballkamp. Jeg er alvorlig bekymra.”

”Jeg telte 14 dompapper utpå her!” smiler pappa fornøyd.

”15 med han som speilte seg i vindusruta?” foreslår jeg, og lurer nok en gang på hvorfor jeg ikke er stand-up-komiker.

”Nei, han så jeg ikke.” sier pappa like blid. ”Det var helt lyst ute.”

Jeg lover å mate fuglene. Mamma lover å sende meg regelmessige sms-er for å minne meg på det, og jeg innser at det er en veldig viktig oppgave som jeg ikke egentlig er helt voksen nok til å få.