Du må gå på skolen. Du er rektor. (Den følelsen.)

Hyyyyyl! HYYYYYYYL!

Hva hyler du for?

Jeg bare detter ned. Jeg klarer ikke holde ballongsen!

Hjelper det å hyle, syns du?

Jeg VEIT at det ikke hjelper å hyle, men jeg vil, for jeg er så sint. Jeg vil være sint!

(Jeg også! Jeg vil også være sint og hyle! Jeg klarer heller ikke holde ballongsen, sånn rent metaforisk hvert fall, så tidlig på morgenen. Det er URETTFERDIG at ikke jeg er 4 år! Skikkelig urettferdig.)

Et kompromissløst innlegg i debatten

Her kommer en kort oppsummering av alle blogginnleggene jeg leste forrige uke:

“Både for og mot, på en måte, fordi det er jo både en side og den andre siden, men det er i alle fall viktig at vi respekterer hverandre. Kanskje den gyldne middelvei kan være en idé?”

Min kommentar: Herregud, jeg er så jævla enig! Stå på videre!

War on terror, part 2

...og da tar de snille soldatene som jobber med å lage fred i kroppen og skrur opp varmen så det ikke skal være noe hyggelig for de slemme bakteriene der lenger. Når de slemme bakteriene er varme og slitne og sure, pakker de snille soldatene dem inn i ekkelt slim og sender dem ut av kroppen med superfart. Din jobb er å ligge på sofaen og spise kake og se film. Men du kommer kanskje til å ha litt vondt i hodet og føle deg litt uvel, og sånn sett vil dette være en krig som er mer til ulempe for deg enn for eksempel krigen i Afghanistan.

SEKSTIIII!

-Javel! sa jeg. Blodsukkeret mitt var lavt og synkende. Evnen min til å forutse framtida på grunnlag av tidligere erfaringer var fullstendig fraværende.
-Hvis dere skal rope hver gang dere ser et skilt, skal jeg rope hver gang jeg ser en bil. BIIIIL!
Baksetegjengen, aka Pepperbrille og Saltøye, så ikke urimeligheten i dette prosjektet. De lo fornøyd. Jeg ropte så høyt jeg kunne, men etter at vi hadde møtt 8-10 biler viste øregangene til baksetegjengen ingen tegn til slitasje.
-Jeg skifter til ditt lag, erklærte Pepperbrille. –BIIIIL!
-Jeg skal være på begge lag, fniste Saltøye fornøyd, og satte straks i gang. –SEKSTI! BIIIL! BIIIIL! BIIIL! BIIIIIIIL!
-Hey, det er ikke lov å rope på bilen foran fordi om du ser den hele tida, da! sa jeg. Min lek – mine regler.
-SEKSTIIIII! ropte Saltøye.
-REFLEKS! hylte Pepperbrille. –REFLEKS! REFLEKS!
-Bæpp! Hvor ser du alle disse refleksene? Du kan ikke bare finne på ting å rope. (Jeg veit ikke hvorfor jeg fortsatt trodde at nye regler kunne redde meg fra undergangen på dette tidspunktet.)
-Jeg mener de pinnene med refleks på, forklarte Pepperbrille tålmodig.
-Du mener brøytepinne.
-Åja, BRØYTEPINNE! BRØYTEPINNE! BRØYTEPI-HI-NNEEEEEEE! Pepperbrille hadde begynt å hikke, til Saltøyes store glede. Hun tok det som vanlig som et tegn på at hun hadde vært skrekkelig morsom, og satte inn et ekstra gir.
-MOOOORTOOOORVEI! skreik hun av sine lungers fulle kraft. -HUNDREEEEEE! HUNDRETUUUUSEN!
-Bæpp! sa jeg igjen. –Ikke lov å rope ting som ikke er sant.
-SNØØØØØ! hylte Saltøye frydefullt. –SNØSNØSNØSNØSNØSNØSNØSNØSNØSNØ!
-BRØYTEPI-HI-NNE! BRØYTEPINNEEEE! BRØ-HØ-YTEPINNE!

Og så plutselig, dere, så virket Radio Norge likevel! Den som var helt, helt ødelagt på vei til butikken. Det er så rart med det der.

New Age small talk

”Nå er visst Maximillian blitt henta.”
”Åja? Når da?”
”Nei, det var nå i begynnelsen av uka. Tirsdag, kanskje.”
”Å, så flott. Var det noen som så det, eller?”
”Jada, Trine var der. De pleier jo å lufte hundene sammen, og så når de var oppe ved Harpetjern så så de lysene. Det var visst et skikkelig digert skip, sa Trine. Jeg tror hun var litt skuffet for at det ikke var henne de tok.”
”Haha, ja, det var hun vel. Hun er så utålmodig av seg, men det blir jo hennes tur når tiden er inne. Hvordan var det da?”
”Nei, det var omtrent som det pleier å være. Skipet svevde sakte bortover og ble hengende rett over dem, også ble de blendet av et kraftig, hvitt lys som liksom sugde Maximillian oppover så det så ut som han bare fløt sånn slapt og bevisstløst opp. Det var visst en helt utrolig følelse av varme og trygghet i det lyset, sa Trine, og når Maximillian var inne og lyset ble slått av ble hun stående med en tom og rar følelse inni seg.”
”Men hun var vel glad for Maximillian sin skyld?”
”Ja, selvfølgelig. Han kommer jo til et mye bedre sted nå.”
”Mm. Nei, du, jeg får stikke, jeg. Må handle litt til middag og sånn. Helt tomt for kål hos meg.”
”Javisst. Vi snakkes senere – enten her eller der, hehe.”