New Age small talk

”Nå er visst Maximillian blitt henta.”
”Åja? Når da?”
”Nei, det var nå i begynnelsen av uka. Tirsdag, kanskje.”
”Å, så flott. Var det noen som så det, eller?”
”Jada, Trine var der. De pleier jo å lufte hundene sammen, og så når de var oppe ved Harpetjern så så de lysene. Det var visst et skikkelig digert skip, sa Trine. Jeg tror hun var litt skuffet for at det ikke var henne de tok.”
”Haha, ja, det var hun vel. Hun er så utålmodig av seg, men det blir jo hennes tur når tiden er inne. Hvordan var det da?”
”Nei, det var omtrent som det pleier å være. Skipet svevde sakte bortover og ble hengende rett over dem, også ble de blendet av et kraftig, hvitt lys som liksom sugde Maximillian oppover så det så ut som han bare fløt sånn slapt og bevisstløst opp. Det var visst en helt utrolig følelse av varme og trygghet i det lyset, sa Trine, og når Maximillian var inne og lyset ble slått av ble hun stående med en tom og rar følelse inni seg.”
”Men hun var vel glad for Maximillian sin skyld?”
”Ja, selvfølgelig. Han kommer jo til et mye bedre sted nå.”
”Mm. Nei, du, jeg får stikke, jeg. Må handle litt til middag og sånn. Helt tomt for kål hos meg.”
”Javisst. Vi snakkes senere – enten her eller der, hehe.”