Anti-Scheissenbedauern

Og da jeg gikk sakte hjemover, duknakket, sårbeint og rødøyet mot et hus som manglet både kaffe, dopapir og mesteparten av lyspærene, så jeg flodhestspor i snøen. Dette idiotiske, latterlig tykkhudede og ikke så rent lite mannevonde dyret jeg alltid har vært så bekymret for å få i nabolaget. Endelig, tenkte jeg, og kjente et frydefullt sukk sprenge seg ut fra mitt innerste vesen. Endelig er ulykken komplett.