Mari - et fyrtårn i menneskemengden

Under tiden har flere mennesker gjort den samme observasjonen: At jeg er lang. Jeg er ikke abnormt lang, men jeg er 179,5. Det er like langt som en gjennomsnittlig vernepliktig mann i 2008. Helt siden jeg var ”liten” (i alder, altså, ikke i centimeter) har jeg vært oppmerksom på at dette er et problem. En ting er å bli kalt flaggstang og fyrtårn og stankelbein. Det har jeg alltid sett på som et utslag av misunnelse, særlig fordi det alltid er gutter som har sagt det. Noe helt annet er å få time på sykehuset når man er 11 år, fordi folk er redd for at man skal vokse seg ut av hus og hjem. For i dette samfunnet blir det faktisk sett på som såpass belastende for en kvinne å bli over 183 cm, at man vil tilby henne veksthemmende hormoner som barn for å hindre at hun opplever den vanskjebnen. Som ved en Guds lykke ble jeg ikke estimert til å skulle vokse meg så høy. Ellers kunne jeg vært en hormonelt skadd dverg nå.

Selvfølgelig har jeg vært i situasjoner hvor jeg skulle ønske jeg var kortere. Som for eksempel hver gang jeg skal kjøpe meg bukser. Eller den gangen jeg reiste meg opp samtidig som en fyr på fest og han sa: ”Æsj, er du SÅ lang!?” Eller når jeg skaller i noe, eller går sammen med ei snerten venninne og føler meg som ei ku ved siden av et rådyr. Eller når ingen menn tilbyr seg å hjelpe meg med å bære tunge ting, fordi jeg ser ut som jeg er sterk nok selv. (Viktig informasjon til menn: Enhver av dere som har vært gjennom puberteten er sterkere enn selv den høyeste kvinne. Og til og med feminister liker at dere bærer ting.)

Men som regel er jeg stolt av å være lang. Det har mange fordeler. Eller, mange… Det har 3 fordeler: Jeg rekker opp til nesten alt. Menn med lavt selvbilde skygger unna meg, så jeg blir aldri plaget av sleasy fyrer på byen. Og jeg kler cowboyhatt.

Nå ble jeg aldri så lang. Ikke så lang at folk ser meg og tenker SHIT! Hadde jeg raget 187 cm over bakken hadde jeg kanskje sett annerledes på det, men jeg syns uansett at budskapet jeg sitter igjen med er ganske grimt: Det er så belastende og ukvinnelig å være lang at det er en tilstand vi vil bruke skattepenger på å behandle.

Så skal jeg ikke engang begi meg inn på hva jeg syns om å gi hormoner til småjenter.

Den knugende følelsen av velbegrunnet angst

Noen ganger friker jeg ut. Akkurat nå, for eksempel, så jeg for meg at det hang plakater av meg på trikken, med påskriften ”Dust”. Med et bilde der jeg smiler så pent jeg kan, og det synes at jeg har en gul tann og litt flisete hår.

Nå kommer jeg aldri til å få sove, så lenge de plakatene henger der på den imaginære trikken. Når alle vennene mine i Oslo tar den trikken, for det gjør de alle sammen, kommer de til å nikke litt gjenkjennende og megetsigende når de ser plakatene. Og kanskje sende hverandre noen blikk og le litt, når de tenker på hvorfor jeg er så dust. Selv kan jeg bare gjette hvorfor de syns at jeg er så dust at noen til og med har laget plakater. Har noen funnet ut Det Hemmelige? Hva er egentlig Det Hemmelige? Eller uendelig mer skremmende, hva tror de at det er?

Det er ikke så rart at jeg friker ut. Nå mister jeg alle mine imaginære venner i Oslo. De er enda kulere enn de shabby vennene jeg faktisk har der. Dessuten er det imaginære Oslo mye kulere enn den lurve-byen med samme navn som faktisk finnes. Med hva hjelper det, når alle der ler av meg og syns jeg er dust. Og nå har jeg kalt de vennene mine som faktisk finnes for shabby. De er så hårsåre, nå er de sikkert sure på meg de også.

Det er tydelig at alle hater meg i kveld. Noen ganger er livet dritvanskelig.