Under tiden har flere mennesker gjort den samme observasjonen: At jeg er lang. Jeg er ikke abnormt lang, men jeg er 179,5. Det er like langt som en gjennomsnittlig vernepliktig mann i 2008. Helt siden jeg var ”liten” (i alder, altså, ikke i centimeter) har jeg vært oppmerksom på at dette er et problem. En ting er å bli kalt flaggstang og fyrtårn og stankelbein. Det har jeg alltid sett på som et utslag av misunnelse, særlig fordi det alltid er gutter som har sagt det. Noe helt annet er å få time på sykehuset når man er 11 år, fordi folk er redd for at man skal vokse seg ut av hus og hjem. For i dette samfunnet blir det faktisk sett på som såpass belastende for en kvinne å bli over 183 cm, at man vil tilby henne veksthemmende hormoner som barn for å hindre at hun opplever den vanskjebnen. Som ved en Guds lykke ble jeg ikke estimert til å skulle vokse meg så høy. Ellers kunne jeg vært en hormonelt skadd dverg nå.
Selvfølgelig har jeg vært i situasjoner hvor jeg skulle ønske jeg var kortere. Som for eksempel hver gang jeg skal kjøpe meg bukser. Eller den gangen jeg reiste meg opp samtidig som en fyr på fest og han sa: ”Æsj, er du SÅ lang!?” Eller når jeg skaller i noe, eller går sammen med ei snerten venninne og føler meg som ei ku ved siden av et rådyr. Eller når ingen menn tilbyr seg å hjelpe meg med å bære tunge ting, fordi jeg ser ut som jeg er sterk nok selv. (Viktig informasjon til menn: Enhver av dere som har vært gjennom puberteten er sterkere enn selv den høyeste kvinne. Og til og med feminister liker at dere bærer ting.)
Men som regel er jeg stolt av å være lang. Det har mange fordeler. Eller, mange… Det har 3 fordeler: Jeg rekker opp til nesten alt. Menn med lavt selvbilde skygger unna meg, så jeg blir aldri plaget av sleasy fyrer på byen. Og jeg kler cowboyhatt.
Nå ble jeg aldri så lang. Ikke så lang at folk ser meg og tenker SHIT! Hadde jeg raget 187 cm over bakken hadde jeg kanskje sett annerledes på det, men jeg syns uansett at budskapet jeg sitter igjen med er ganske grimt: Det er så belastende og ukvinnelig å være lang at det er en tilstand vi vil bruke skattepenger på å behandle.
Så skal jeg ikke engang begi meg inn på hva jeg syns om å gi hormoner til småjenter.
Vel, dette er ett innlegg jeg nesten (med en viss dose sjarm og vidd innabords) kunne skrevet selv. Jeg er faktisk høyere enn deg, en hel halv cm. (180). Jeg har også vært innom legen for å sjekke min fremtidige høyde, og som deg ble jeg målt og funnet kort-nok.
SvarSlettMin høyde har hindret meg i å bruke høyhelte sko i hele oppveksten, og den gjorde at jeg foretrakk å gå i veien, mens vennene mine gikk på fortauet.
Spesielt kvinnelig er jeg antakeligvis uansett ikke, men jeg har nå kommet til at siden alle mine kollegaer er lavere enn meg uansett (stort sett),så har jeg nå begynt med høye heler!-Faktisk føler jeg meg hakket mer kvinnelig med høye heler, selv om jeg da øker høyden til 183,5 (minst). Kanskje dette er en alternativ behandlig, i stedet for hormoner?
Camilla
Utsikten fra sofaen er den samme, enten man er 1.80 eller 1.64.
SvarSlettKjenner jeg er litt misunnelig på at du kler cowboyhatt. Det vil jeg også gjøre! Jeg er ganske kort, eller stutt-tjukk som man sier der jeg kommer fra. Synes høye jenter er fint - og forøvrig er jeg enig med Siri. :)
SvarSlettÅh, jeg er miunnelig på deg hvis du er stutt-tjukk. Det er mitt yndlingsord!
SvarSlettHar bodd noen år i Nederland (er mann, 182), og opplevde der daglig damer som var høyere enn meg, noe som relativt sjeldent skjer i gamlelandet (nåja, bortsett fra daglig på jobben, da jeg har to kvinnelige kolleger på tett oppunder 190). Er det virkelig noe å være redd for altså? Redd nok til å vurdere hormonbehandling? Folk er rare...
SvarSlett