søndag 28. august 2011

Herregud, jeg HATER rosa!

Jeg har lest bloggen til Trine Grung igjen, og da blir jeg alltid bråsint og får lyst til å skalle ned noen. Den handlet om at hun hadde lagd vafler på dugnad mens hun hadde på seg en rosa kosedress. Men dette skal ikke handle om henne. Dette skal handle om hvorfor jeg blir så ut av proporsjon grisesur av å lese om en så ufarlig, triviell og godhjertet handling.

For det er knappest noe som gjør meg så inderlig forbanna som disse veltilpassede husmødrene som oppdaterer Facebook om at de har vasket vinduer og shoppet julegaver og trent. Som blogger om hva slags klær de har kjøpt seg og når de skal bruke dem og hvor de har vært på tur med ungene sine og hyggelige vinkvelder med freske venninner og en mann som endelig har gjort noe romantisk (sukk, ja, han er håpløs noen ganger, men han er jo så søt når han kommer hjem med blomster og gullsmykke!)

Jeg begynner å fråde litt når jeg tenker på disse damene, og jeg vet at jeg ikke er den eneste.* Jeg får lyst til å smøre inn vinduene deres med most banan og lære barna deres å rope de verste skjellsord og ripe opp de fancy tapetene deres og mate krokodillene med de søte… Ja, dere tar poenget. Og det er ikke fordi disse damene har gjort meg noe. Tvert i mot, de er riktig så hyggelige, ja rent søsterlige. De sender meg sågar megetsigende blikk av gjensidig forståelse innimellom, hvis jeg for eksempel skulle slumpe til å fortelle en hverdagslig anekdote fra mitt eget liv, noe som selvsagt gir meg en intens trang til å hoppe opp og rope: NEINEINEI, det er ikke som du tror! Du forstår meg IKKE! Vi er ikke like, jeg er ikke som deg!

Men hvorfor er jeg så sur på de som bare gjør så godt de kan og er hyggelige?

Som den bitre feministen jeg er, er jeg er sur på dem fordi de reproduserer kjønnsstereotyper. Hele livet er vi blitt fortalt hvordan kvinner skal være: Opptatt av småting og dill, ufarlige, ansvarlige, snille, fornuftige, pene og velstelte. Dedikert til barn, mann og hus og flankert av familiebil, bokklubbmedlemskap og en fast joggerunde. Og disse damene, de jobber hardt for å være sånn, og de gjør sitt beste for å hjelpe oss andre til også å være sånn. De vil inkludere meg i fellesskapet sitt, i det lille, trange og dritkjedelige fangehullet som de prøver å pynte opp med designertepper og englenips så de kan lære seg å elske det. De syns de er frigjorte fordi de tross alt har en mann som syns det er kult at de ligger øverst innimellom og fordi de har en jobb og kan skille seg hvis de plutselig får lyst. Det er en så begrensende rolle, men med en så stor valgfrihet innenfor det komplett uviktige at den ikke gjennomskues som begrensende engang.

Samtidig er jeg også indoktrinert med idéen om at det er sånn et optimalt kvinneliv skal være. Når noen uttrykker sympati for mannen min som bretter klesvasken, kan jeg si: ”Herregud, det er vel ikke noe verre for ham enn for meg?” men inni meg likevel føle at det egentlig er jeg som burde brettet klesvasken. At det ville gjort både meg og ham mer verdt. Det er når noen bekrefter den følelsen at jeg blir så inderlig forbanna. Når jeg leser om de som er lykkelige med å utføre trivielle hverdagshandlinger, og jeg føler at jeg burde vært det selv også. At det er meg det er noe feil med, som gjør det av ren plikt og ikke alltid da engang.

Og samtidig sitter jeg der med den sørgelige vissheten om at jeg er ikke SÅ jævla opprørsk jeg heller. Jeg bare: Skal jeg bake noen boller til dere? Ironisk nok oppfyller jeg mange av kriteriene til medlemskap i den usynlige kvinneklubben. Jeg tør ikke tenke på hvor forbanna de som ikke gjør det må være.

* Se feks pkt. 2 på Monstermammas hatliste nr. 1.

12 kommentarer:

  1. Kjenner meg så inderlig godt igjen her!

    SvarSlett
  2. Du skriver så ufattelig bra!! Det er alvorlig talt første gang jeg har lest en tekst som beskriver dette fenomenet så utfyllende, og så presist! Jeg kjenner meg igjen, både fra ditt ståsted, og fra mitt eget, som en av disse kvinnene som kan finne komplett lykke i å brette klesvasken helt perfekt, ned til siste boxershorts til min mann. Jeg lurer på om jeg er så grenseløst begrenset som du sier, at jeg bare lurer meg selv til å tro at jeg er komplett lykkelig, hehe! Uansett, fantastisk godt skrevet! :)

    SvarSlett
  3. Jeg har bare én ting å si: du skriver så jævlig bra! Det er så på tide at en eller annen avis (gjerne av den gode sorten) fanger opp deg og talentet ditt!! Og da mener jeg ikke strikketalentet ditt... Du treffer spikeren på hodet gang på gang. Og i dette du skriver nå føler jeg meg truffet også. Som et individ som dras mellom å være seg selv nok og å ha rene kjøkkenskap.

    Det var visst flere ting jeg hadde å si...

    SvarSlett
  4. Dette var den deiligste lesningen jeg noen gang har startet dagen med. Takk.

    SvarSlett
  5. Hva er dette? Skal det ikke lov til å velge?
    Skal "disse damene" ikke få velge selv, bare fori du ikke synes det er bra nok? Er det likestilling?
    Nei, jeg ønsket heller ikke å være "bare" husmor, for det ble for kjedelig. Men jeg jobbet deltid noen år mens barna var små, for å ha tid til også å gjøre egne ting. Det var bra for alle!
    (Selv om det ble lite penger.)
    Hvis du blir så rasende over andres valg, er det kanskje på tide å tenke gjennom hvordan du selv har organisert livet ditt?!
    La være å bry deg så mye om hva andre sier å gjør. Velg selv, og ta konsekvensen av egne valg.

    SvarSlett
  6. Den kommentaren har jeg ventet på! At noen skulle si: "Hvem faen er du til å nedvurdere andres valg og hverdag." For det er jo det jeg gjør, eller iallefall kan det se sånn ut. Og det er ikke pent. Så takk for det. Innlegget er imidlertid ikke ment som noen sannhet, bare en liten selvransakelse av mine egne reaksjoner og følelser.
    Problemet er ikke mest at jeg ikke respekterer andres valg, for jeg syns at man skal kunne velge det jeg syns er kjedelig og fælt, men at jeg setter spørsmålstegn ved om dette er bevisste valg. Om de som velger er tilstrekkelig klar over at de er like mye verd hvis de velger annerledes. For det skal ikke underslås at gruppepresset er sterkt.

    Tusen takk til dere som likte innlegget også, forresten :) Jeg føler meg nesten litt skamrost.

    SvarSlett
  7. Og, altså: Jeg setter liten pris på at andre forventer at jeg skal velge det samme som dem. Automatisk.

    SvarSlett
  8. You go girl! Godt å lese noen som tenker det samme som meg, men som klarer å skrive det så mye bedre enn meg! :-)

    SvarSlett
  9. Sier meg enig med KariM. Jeg tenker A-magasinet, den skråblikkspalten som Christine Koht og Vetle Lid Larsen pleier å skrive.

    Det er noe med den dobbeltheten i å både ville og ikke ville brette t-skjorter akkurat sånn som t-skjorter skal brettes. Den er både forvirrende og gnagende.

    Samtidig er kanskje det aller vanskeligste tanken om at noen ikke føler den dobbeltheten, ikke er bevisst sine egne valg. Og det er jo både resptektløst og en forenkling av andre mennesker, samtidig som det er et pokker så godt spørsmål, noen ganger.

    SvarSlett
  10. Fint innlegg. Bare en liten kommentar til annonym; når man er indoktrinert i en kultur, hvilket vi er, så er det vanskelig å ta 'frie valg' vi tror kanskje vi velger, men vi reproduserer ofte. Hvorfor er det bare kvinner som går ned i stillingsprosent når barna er små? (nesten i alle fall).

    Men for all del, er i den situasjonen selv, to små barn, begge jobber 100% vil gjerne jobbe mindre henge med unga eller vaske hus en dag i uka sånn at vi kan være sammens alle sammen hele helgen.

    Har en 'flink' mann som tar sin del men jeg kjenner jeg ofte får dårlig samvittighet og føler at jeg burde gjort mer, samtidig som min indre feminist sier; nei, jeg skal vel ikke gjøre mer enn ham. Det er vanskelig å gjøre det personlige politisk, selv om alt politisk ER personling...

    SvarSlett
  11. Hva med oss damer som ikke får gubben til å henge opp klesvasken, eller ta ut av oppvaskmaskinen. Skal vi stå å hyle og rive oss i håret..Ikke alle får tak i menn som visstnok forstår. Kanskje jeg burde skille meg, og la barna våre bli kasteball mellom to hjem, ja, det er lurt. En kan ikke bare tenke på seg selv her i denne verden, mine rettigheter som kvinne..Kanskje jeg ser glede i å ha det fint, gjøre det hyggelig for de rundt meg, er det så jævla galt? Kanskje galt for de som egentlig bare tenker på egen karriere og som er flinke til å sitte i sofaen å lese til eksamen, etter at de har jaget mann ut av hus, så hun kan dyrke seg selv og sitt ego, mens mannen er et sted og koser seg i en annen kvinne...hygg dere!!!

    SvarSlett
  12. Så hvis jeg satser på min egen karriere og tar eksamener, så er konsekvensen at mannen min kommer til å være utro?
    Jeg mener selvfølgelig ikke at du burde lage en scene eller skille deg fordi mannen din ikke rydder ut av oppvaskmaskinen. Det er helt opp til deg hva du vil gjøre med det. Hvis du syns det er greit, så er det greit for meg.
    Det jeg ikke vil, er at du skal forvente at jeg er den som rydder ut av oppvaskmaskinen hjemme hos meg, og kanskje nesten syns litt synd på mannen min hvis han må gjøre det. Eller tenke at det er naturlig at han er utro hvis jeg bruker tid på meg selv.

    SvarSlett