Apotekalypse. Nå!

Forestill deg at du lever i en verden der mange kroppslige funksjoner er tabu, og at du i løpet av livet nødvendigvis kommer til å oppleve ubehagelige tilstander med kroppen din som regnes som pinlige. Heldigvis, i dette samfunnet, har vitenskapen kommet langt, så det finnes remedier for mange av disse pinlige ubehagelighetene du opplever, du vet, fotvortene, hemoridene og inkotinensen. Men den eneste måten å få tilgang til disse remediene på, er ved å kjøpe dem av en 20 år gammel jente med langt hår, store øyne og et høflig, søtt smil.

Er det ikke så vanskelig å forestille seg, sier du? Nei, det var ikke meningen heller. Det var bare et fiffig, fortellerteknisk grep fra min side for å påpeke urimeligheten i hvordan vårt samfunn fungerer med tanke på dette med apoteket.

For når man skal handle noe på apoteket, av den smilende 20-åringen som står der i all sin uskyldige prakt med en kropp som enda ikke viser forfall og dysfuksjonelle tegn: Hvordan er det best å gå fram? La oss si da, for eksempel, at man skal kjøpe en tube med Canesten. Er det best å la den bare drukne i en mengde andre, mer ufarlige apotekvarer som såper, tannkrem og plaster og håpe den unngår oppmerksomhet? Eller skal man bare late som det er den naturligste ting i verden (hvilket det for så vidt er) og slenge den ubesværet på disken? Og bør man såfall unngå øyenkontakt med betjeningen, eller skal man se på dem med et fast blikk for å vise at man ikke syns det er noe kleint at man har underlivssopp? Bør man småprate? Og bør man såfall småprate om været, eller om underlivsproblemene sine?

Hva med de som en tidlig morgen må troppe opp med håret litt på snei for å kjøpe én eneste liten pille? Prøver de å se ut som de angrer seg, i tråd med hva pillens navn antyder at de bør, eller prøver de å se uberørt ut? Eller slår de like godt  til med et jovialt flir og et ”Jajamen, sånn kan det også gå! Men moro var det læll!”

En gang for mange år siden, da jeg var en jente på 20 år med langt hår og store øyne og et søtt, høflig smil, jobbet jeg i dagligvarebutikk. Jeg brukte uforholdsmessig mye krefter på å legge an en ”Mhm, dette var dagligdags og naturlig”-mine hver gang noen kjøpte kondomer. Men inni meg lo jeg høyt og ropte: ”Haha, jeg vet hva du skal! Du, din lille gris, jeg vet nok hva du skal med de der, du skal tre dem nedover….” Vel, ingen grunn til å bli grafisk. Men jeg tenkte altså aldri at en mann som kjøpte kondomer var voksen og ansvarlig og gjorde en helt vanlig ting, jeg tenkte ”Fnis, han skal pule”. Eller i enkelte tilfeller: ”Fnis, han tror han skal få pule.” Kanskje med et lite stikk i hjertet, fordi jeg hadde liten tro på at det ble noe av. Stakkars. Enda han hadde så åpenbare forhåpninger. Igenting er tristere enn en mann som går rundt med kondomer i baklomma som han aldri får bruk for, tenkte jeg med mitt 20 år gamle hode. I ettertid har jeg heldigvis innsett at verden er såpass barmhjertlig at det ikke bare er de kjekkeste som får pule, og at min sympati antageligvis var grunnløs. Men det er en avsporing. Poenget mitt er:

Jeg er sikker på at de som jobber på apoteket også ler inni seg. Jeg er sikker på at de tenker ”Æsj, stakkars, for en ekkel mann som har ræva full av hemorider og må kjøpte rektalsalve. Fnis.”

Dette er selvfølgelig bare menneskelig. Det som skuffer meg er at i verdens rikeste land, i 2011, så er betjeningen på apoteket fortsatt ikke erstattet av ansiktsløse og nøytrale roboter. Det er er skam. Det er det som er den virkelige skammen.

Og forresten, en liten fakkel i eldreomsorgsdebatten: Når jeg blir gammel, kommer jeg ikke til å føle det uverdig at det er en robot på sykehjemmet som vasker meg i rompa. Faktisk tvert i mot.