Tilværelsens uutholdelige uutholdelighet

Det har brygget opp til konflikt en stund nå, mellom meg og hverdagslivet mitt. Jeg har prøvd å gjøre gode miner til slett spill, men i dag brast det for meg. Grunnen er at jeg måtte stå opp, enda jeg ikke hadde lyst i det hele tatt. Og da mener jeg sånn skikkelig ikke lyst.

-Hva pokker mener du med å behandle meg som et helt vanlig menneske, freste jeg til hverdagslivet. –Du kan ikke forvente at jeg skal gidde å leve sammen med deg, hvis du ikke tar litt mer hensyn!

Hverdagslivet hevet et øyenbryn. Du veit, på en sånn dritirriterende måte, sånn som menn noen ganger gjør når de syns man er urimelig, men morer seg med det.

-Javel? sa hverdagslivet. –Hva er problemet ditt, egentlig?

-Jeg vil ikke stå opp! forklarte jeg. –Jeg vil ikke smøre matpakker og mase på barn. Jeg vil ikke skrape is av bilen, og fyre opp i ovnen og rydde ut at den jævla oppvaskmaskinen. Jeg gidder ikke forholde meg til ting som ikke virker, og til andre mennesker som ikke skjønner noen ting.

Hverdagslivet trakk likegyldig på skuldrene. –Alle må gjøre de tingene, svarte det.

-Men jeg vil ikke! ropte jeg. –Jeg er ikke alle! Jeg er sentrum i mitt univers! Jeg er helt SPESIELL!

Igjen fikk jeg dette hånlige blikket.

-Alle er sentrum i sitt univers, sa hverdagslivet.

 Det var det jeg hadde håpet på at det skulle si. Jeg hadde lagt en listig felle, og hverdagslivet hadde gått rett i den.

-Men du er MITT hverdagsliv! argumenterte  jeg triumferende. –JEG er sentrum i DITT univers. Du bør behandle meg som en føkkings prinsesse, og det er bare det jeg ber om. At du behandler meg som en føkkings prinsesse.

Hverdagslivet så uutgrunnelig på meg.

-Er du sikker på det ikke er omvent? spurte det

-Hva da omvendt?

-At det er jeg som er sentrum i ditt univers?

Og jeg så hvordan hverdagslivet klukket inni seg. ”Hahaha, BUUURN!” tenkte det.

Det er kanskje unødvendig å nevne at jeg ble grisesur. Mer grisesur enn jeg allerede var, altså. Jeg snudde på hælen og gikk. Ikke at man kan gå fra hverdagslivet, for det følger bare etter og står der sånn passiv-aggressivt uten å si noe, og er alltid i veien når man prøver å få tak i ting. Men jeg har i alle fall snudd ryggen til.

Og nå skal du høre her, hverdagsliv: Jeg kommer til å benytte enhver sjanse til å komme meg unna deg, og det er ingen som helst mulighet for forsoning før det blir sommer. Da skal jeg vurdere det. Men bare hvis du forteller meg det jeg vil høre og slutter å behandle meg så simpelt.

Og hverdagslivet bare: Djis. Du får tvitre om det eller noe da, vettu.

Sånn går nu dagan

Saltøye: Mamma, jeg ser støv.

M: Mhm.

S: Jeg sier at jeg ser STØV mamma.

M: Jada. Det er ikke så uvanlig det.

S: Jeg vil støvsuge.

M: Ok, men husker du at du ikke liker at støvsugeren bråker?

S: Nei, jeg syns ikke det.

M: Greit, støvsug, da.

S: Men du må finne støvsugeren. Også må du sette i kontakten. Sånn ja, så flink du er mamma. Er det denne knappen jeg skal trykke på?

……………..

S: Hyyyyyl! Det bråker! Mamma jeg vil ikke støvsuge!

M: Neivel.

S: Hører du det mamma! Jeg vil ikke støvsuge. Du kan støvsuge selv hvis du syns det er så mye støv her!

M: Jeg vil ikke støvsuge. Det var du som ville støvsuge.

S: Men det var du som absolutt tok fram støvsugeren!

M: Men du, jeg sa jo det, at det kom til å bråke.

S: Det bråker kjempemasse. Hvem er det som har kjøpt den dumme støvsugeren egentlig?!

10 minutter senere

S: Mamma, jeg vil steke vaflene!

M: Er du sikker? Det er litt varmt.

S: Det syns ikke jeg, og det gjør ingenting for meg, vet du, for jeg bare passer meg.

M: Da kan du øse i, da, så kan jeg åpne og lukke og sånn.

S: Mamma, det ryker av vaffeljernet! Det er varmt!

M: Ja, det må nesten være det hvis vaflene skal bli stekt.

S: Jeg vil ikke steke vafler! Jeg kan brenne meg. Det er best du gjør det.

M: Det er greit.

S: Det er altfor varmt for meg. Hvem er det som har kjøpt det dumme vaffeljernet, egentlig?!

15 minutter senere

S: Mamma, hvem er det som har kjøpt denne dumme iPaden? Den bare snur feil kort så jeg taper!

Og jeg bare: Hvem er det som har oppdratt denne slitsomme ungen, egentlig!?

Tante Røed og Bestemor D

Behovet for superhelter er stadig økende. Det skyldes antagelig det at selv om folk ikke i større grad enn før er idioter, så føler de seg i mindre grad forpliktet til å skjule det. Det er sannsynligvis en bieffekt av individualismen. Og kan hende er det like greit. Idioti er i likhet med mange andre ulumskheter enklere å hanskes med når den kommer fram i dagslyset. Men etter å ha gjort endel observasjoner av arbeidsmetodene superheltene bruker, kan jeg ikke si meg helt fornøyd med innsatsen deres. Joda, de er søte og velmenende, men det er fryktelig mye bråk med dem. Det er alltid urovekkende mange ting som knuser og sprenger, og tilfeldig forbipasserende dør i overkant mye. Ideelt sett hadde de dødd bare litt eller nesten ingenting. I tillegg ser det ut til at nærværet av disse superheltene bare gjør de onde enda ondere og stimulerer den delen av hjernene deres som finner opp dommedagsmaskiner. Derfor har jeg tenkt å presentere en ny generasjon superhelter, som jeg mener fungerer bedre i et sivilisert samfunn som vårt. Jeg gir dere: 

Tante Røed og hennes sidekick Bestemor D. 

Tante Røed og Bestemor D er kampsporteksperter, og den lyseblå folkevogna deres med blomsterpotte på taket og nypussede hjulkapsler er pansret, men det er bare for at ingen som er ekstra uregjerlige skal bli fristet til å kødde med dem. Tante Røed er en blid dame på rundt 45. Hun er stor, hun er kjedelig kledd og hun utstråler den bestemte tryggheten bare en dame med kort, brunt hår og størrelse 43 i sko kan. Bestemor D er enda mindre nå enn da hun var 14, har stokk og briller og ruller opp det kritthvite håret sitt hver onsdag og søndag. De er begge glad i spaghetti med kjøttsaus, men de har sjelden  tid til å lage det selv, fordi de er så opptatt av å bekjempe og forebygge kriminalitet med en metode som aldri slår feil: De fanger de slemme, kjører dem bak i folkevogna si hjem til Tante Røeds kjøkken og tvinger dem til å drikke te og spise småkaker og snakke. For eksempel om følelser. I løpet av bare noen timer har Tante Røed og Bestemor D gitt bøllene noe som virker som en vaksine mot fremtidige lovbrudd: Perspektiv. Vips så er eklingene forvandlet til samvittighetsfulle samfunnsborgere uten at en eneste bygning har eksplodert, bare fordi de har fått hjelp til å se verden fra en annen vinkel.

Jeg ser på dere at dere tror det blir en jentefilm, men det gjør ikke det. Faktisk.