PMS, del 1. Neida. Del tusen, eller noe.

-Kan ikke du si at jeg må kutte ut?

-Kutt ut.

-Nei, jeg vil ikke.

-Neivel.

-Jo! Du må si jo, at jeg må kutte ut.

-Du må kutte ut.

-Nei, jeg vil ikke.

-Jo, du må.

-Nei! Aldri! Jeg kutter aldri ut, du kan ikke tvinge meg! ALDRI! Jeg lar meg ikke kneble!

-Men du?

-Ja?

-Kutt ut.

-Javel. Unnskyld. Syns du jeg er slitsom?

-Kanskje litt.

-Å nei, HATER du meg?

-Neida.

-Joda, det gjør du! Du hater meg, du!

-Du?

-Hulk. Ja?

-Kutt ut.

-Men si at du ikke hater meg, da.

-Jeg sa jo det.

-Men si det mer! Nei, vent! IKKE GÅ! HOLD MEG!

King kong vinter

Fra: mari@svenbalrud.no
Til: vinteren@vanskjebnen.net

SV: Mohaha, jeg skal fryse deg ihjel.


Ooooh, 17 minusgrader, sier du?
Men du. Jeg har pledd. Jeg har dundyne. Jeg har to varmeflasker og et saueskinn. Jeg har ullsokker, ulltrøye og ullstillongs, jeg har te, jeg har et lag isolerende spekk, jeg har hår på leggene og jeg har kjeledress fra Felleskjøpet, og veit du hva? Jeg er ikke redd for å bruke det.
Jeg skal slite deg ut denne gangen også.

PS: Glemte å si at jeg har hus.

Vindusviskerhviskeren

Jeg er i slag. Jeg er effektiv. Når jeg ser at jeg går forbi Biltema, feier jeg kjekt innom. Endelig skal jeg få kjøpt nye vindusviskere, for det trengs i disse tider.
Jeg finner hylla med én gang.
Men så er det det med at det er en million forskjellige vindusviskertyper, og at det bare ligger en katalog med tall ved siden av. Heldigvis står det en Biltema-mann like ved, så jeg går bort til ham og sier hei. Litt sånn tafatt hei, altså, for han er egentlig litt kjekkere enn jeg er komfortabel med.

-Hei! sier han. -Hva kan jeg hjelpe deg med?

-Ehm, jeg skal ha noen vindusviskere, jeg. Eller, to, da. En til hver side, liksom.

-Jaha, sier Biltema-mannen, hva slags bil har du, da?

-Øhm, den er grå.

-Grå?

-Neida, det er en Skoda.

-Hva slags Skoda?

-Øhm. Grå?

-Hvilken årsmodell er det?

-Fraaaeeeh... to tusen-tallet en gang?

-Ok, hva er registreringnummeret ditt, da, så kan vi finne det ut?

-Øøøhm, det er... Nei, jeg veit ikke det heller, jeg.

På dette tidspunktet titter Biltema-mannen opp fra datamaskinen sin og ser på meg.

-Veit du hvilken dag det er i dag, da? spør han.

Han sier det ikke slemt, han sier det sånn koselig ertete, men ikke uten brodd. Jeg tror det er mandag, men jeg blir litt usikker og redd for å svare feil. Jeg hater å svare feil.

-Kanskje jeg skal gå ut og se etter hva registreringsnummeret mitt er? foreslår jeg hjelpsomt.

-Det hadde kanskje ikke vært så dumt, sier Biltema-mannen.

Og så er det dilemmaet med om man skal bare rusle slukøret ut, eller snu seg til de bak i køen, riste på hodet å si jovialt at "herregud, skulle tru at vindusvisker var vindusvisker, liksom".

Sukk. Jævla snøvær.

Reflekspasienten

En god grunn til å få barn: De er veldig morsomme å leke med.

-Betyr refleks to ting, eller?

Det er Saltøye(snart 6) som spør*.  Hun leste nemlig i Tom&Jerry at Tom hadde så gode reflekser, men fikk det ikke helt til å stemme med refleksbrikker.

-Javisst! svarer jeg.

-For eksempel, hvis jeg klapper foran øynene dine, da blunker du helt av deg selv. Det er en refleks. Også har du refleks i kneet. Hvis du henter søstra di, kan vi prøve på henne.

-PEPPERBRILLE LEGG FRA DEG DEN BOKA, VI SKAL PRØVE NOE PÅ DEG! roper Saltøye.

 (Pepperbrille(8) entrer skeptisk scenen.)

-Velkommen til doktor Mammas hospital! sier jeg muntert.

-Vennligst sett deg på kjøkkenbordet, eller jeg mener, undersøkelsesbenken. Såh. Du er altså her fordi du har problemer med knærne?

Bak meg nikker Saltøye febrilsk og ser megetsigende på sin søster for å få henne til å spille med.

Pepperbrille trer inn i rollen og nikker sørgmodig.

-Veldig, sier hun lidende.

-Vel, det skal vi nok ordne, sier jeg optimistisk. Jeg begynner å banke forsiktig rett under kneskålen hennes. Ingenting skjer.  Jeg banker litt mer.

Så lager jeg den hmmm-lyden alle hater å høre når de er hos legen, og rynker pannen bekymret. Jeg snur meg mot Saltøye.

-Sykesøster?

-DET ER MEG! hviner Saltøye lykkelig, og begynner uten videre oppfordring å hamre løs på sin søsters andre kne. Jeg slår litt hardere jeg også. Vi driver på et par-tre minutters tid, mens vi ignorerer at pasienten roper ”hjelp, hva er dette for slags legekontor!”, men det er åpenbart at ungen ikke har reflekser.

-Kjære pasient, sier jeg alvorlig, -Jeg har noen dårlige nyheter. Du har ikke refleks.

-Er det farlig? spør Pepperbrille betuttet.

-JA, roper Saltøye.

-Nei, sier jeg. –Ikke farlig, bare veldig brysomt. Du kan nemlig ikke gå.

-Ja, jeg syns det var noe, svarer Pepperbrille.

-Det er bare en ting å gjøre, sier jeg.

-Du må legges inn på Soverommet hvile- og sovehjem, men først må du vaskes og gå på do.

-Men jeg kan jo ikke gå! protesterer Pepperbrille fortvilet.

-Nei, det er jo et problem, medgir jeg.

-JEG HAR EN IDÉ! kauker Saltøye, -VI BÆRER HENNE! JEG KAN TA BEINA!

-Greit, sier jeg, -Men du kan ikke rope så høyt når du er sykesøster. Du skremmer pasientene.

-Ok! hvisker Saltøye.

Vi sleper Pepperbrille opp trappa og får lagt henne på et håndkle på badegulvet. Hun ynker seg.

-Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle bli reflekspasient, sier hun.

-Jeg tror det er best jeg pusser tennene hennes, sier Saltøye, -Så kan du holde henne oppe så lenge, for hun kan ikke spytte på gulvet. Også kan du vri opp en klut til meg så jeg kan vaske henne i ansiktet, doktor.

-Javel, deres sykesøsterhet, adlyder jeg.

Vi samarbeider bra, og pasienten er ved godt mot. Etter bare tre kvarter er vi ferdig med tannpuss og ansiktsvask, og sykesøster har tatt på seg nattsykesøsterkjolen sin. Hun sier at det nok er best at hun sover inne hos pasienten, tilfelle hun trenger mer hjelp. Jeg er enig.

-Hva gjør vi hvis det ikke går over til i morgen? spør Pepperbrille når hun omsider ligger i sykesengen sin.

-Da får jeg bli med og  bære deg opp skolebakken, sier jeg.

-Haha, det blir pinlig! Da tror jeg nok heller det går over.

*Egentlig sier hun ”Har ordet refleks to betydninger?”, men det høres ikke ut som noe en unge på den alderen ville sagt, så jeg omskriver litt for å gjøre historien mer realistisk. Nevner det fordi det er motsatt av hva jeg pleier å gjøre, nemlig å skrive om for å gjøre historien mer urealistisk.

Morgenstjernevin – kunsten å omsorgsfullt svimeslå en mann

Morgenstjernebær (Luciferum conspicua)  vokser blant rognebær på trær som er angrepet av rognerust. Det er en helt egen art som ikke sorterer under verken planter eller sopp, men er en silisumbasert livsform som man antar har utenomjordisk opphav.

Fordi de henger høyt oppe blant så vidt uspiselige bær, er det stort sett bare fugler og dagdrivere som legger merke til dem.

 Siden det er særdeles uappetittelig, har det sjelden falt noen inn å spise dette bæret, noe som heller ikke ville gitt annen effekt enn et leit mageonde. Bruker man imidlertid morgenstjernebær til å legge vin, stiller saken seg ganske annerledes.

Morgenstjernevin skiller seg fra alle andre kjente væsker ved at den virker radikalt forskjellig på kvinner og menn.*

Kvinner merker ingen effekt av vinen uansett hvilken mengde de inntar, utover det at den slukker tørsten, og de rapporterer at den har en emmen og ubehagelig smak.

Menn derimot finner morgenstjernevin uhyre velsmakende, noe som er nærmest bortkastet tatt i betraktning at de aldri rekker å drikke mer enn to slurker før de segner om i dyp søvn.

En mann som inntar morgenstjernevin er i gjennomsnitt bevisstløs i 10 dager, og ligger paralysert med et fredelig og vennlig uttrykk i ansiktet. Han fortsetter å puste, men er ikke til bry med andre kroppsfunksjoner, og han trenger verken mat eller drikke. Når han våkner er han uthvilt og fornøyd og har et varmt og lekent glimt i øynene. Han har ingen formening om hvor lenge han har vært utslått, men mange betegner det som ”en uvanlig deilig middagslur”.

Morgenstjernevinen har vært ettertraktet i de ekstremt smale kretsene hvor den har vært kjent. Å sanke morgenstjernebær er en møysommelig oppgave fordi de er få, og vinen er derfor sjelden og eksklusiv.

*Vinen er enda ikke prøvd ut i kontrollerte studier på personer med kjønnskromosomavvik eller kjønnsopererte, men det er ingenting som tyder på at virkningen av vinen kommer an på kjønn som sosial konstruksjon, men heller at den er biologisk fundert og knyttet opp mot Y-kromosomet.

Min Historie

Denne artikkelen stod på trykk i Dorsk Kukeblad 15.03.2012, og er gjengitt med tillatelse.

En åpenhjertig historie om avhengighet og destruktiv adferd

Vi møter ”Mari” (32) hjemme hos henne selv.

–Hei og velkommen! kvitrer hun blidt mot oss når hun åpner ytterdøra, mens hun holder godt fast i hunden ”Lilly” som ivrer etter å hilse på oss den også. Hun inviterer oss inn på det lyse, hyggelige kjøkkenet sitt, og spør om vi vil ha kaffe.

–Beklager at det er litt rotete her, sier hun, og forklarer smilende at hun rett og slett ikke  har hatt tid til å rydde. Det er ingenting som skulle tilsi at denne kvinnen  har noen mørke hemmeligheter. Hun ser ut til å være en helt vanlig veltilpass og litt travel tobarnsmor. Men når vi setter oss ned og snakker sammen, kan vi se noe vemodig i øynene hennes.

”Det falt meg ikke inn at dette

var noe som kunne utarte”

-Det begynte vel da jeg var 10-11 år, sier ”Mari”. Hun holder et godt tak rundt kaffekoppen med begge hender.

-Jeg har alltid hatt lett for å være kald på føttene, og derfor begynte jeg å bruke varmeflaske i senga i vinterhalvåret. Det er jo ikke så uvanlig, og det falt meg ikke inn at dette var noe som kunne utarte.

Hun trekker på skuldrene og smiler, før blikket blir alvorlig igjen.

-Men så begynte bruken å strekke seg utover i sommerhalvåret også. Jeg brukte varmeflaske lenger utover våren, og startet igjen tidligere om høsten. I tillegg begynte jeg å synes at vannet ikke var varmt nok, og lot alltid krana renne ekstra lenge for å være sikker på at jeg fikk varmest mulig vann. Sånn holdt jeg på i mange år.

”Jeg lot som jeg ikke forstod

hva det betydde”

Hun biter seg i leppa og blir stille.

-Hva skjedde så? spør vi forsiktig. Hun trekker pusten.

-Så kom det en periode hvor jeg hadde mye vondt i magen. Jeg fant ut at det som lindret aller best, var å legge på en varmeflaske. På dagtid var dette ganske problemfritt, men om kvelden kom jeg i den vanskelige situasjonen at jeg måtte velge om jeg ville ha varmeflaske på magen eller på føttene. For meg var dette nærmest et umulig valg. Det hele endte selvsagt med at jeg dro på apoteket og kjøpte meg en varmeflaske til. Samtidig begynte jeg for alvor å eksperimentere med varmere vann. Det varmeste vannet i krana var ikke varmt nok for meg lenger, og jeg begynte å varme vann i vannkokeren for å få høyere temperatur. Jeg ble avhengig av den sviende følelsen av glovarm varmeflaske mot huden.

”Mari” ser alvorlig på oss før hun fortsetter.

-Det står jo, helt tydelig, på varmeflaska at man ikke må bruke kokende vann. ”Kein kochendes Wasser”, står det. Men nå hadde jeg kommet så langt utpå at jeg lot som jeg ikke forstod hva det betydde.

Hun setter i en trillende latter.

-Også jeg som fikk 5 i tysk – du snakker om å lure seg selv! sier hun selvironisk. Men det ligger alvor bak latteren.

-Det er klart at denne typen adferd ikke er risikofri. Jeg begynte jo ganske snart å pådra meg hudskader. Ikke bare rødflammethet som gikk over etter et par timer, men små, lilla prikker som kunne sitte i i dagevis. Klø kunne det også gjøre. Og dette skjedde til tross for at jeg alltid hadde noe tøy, for eksempel en t-skjorte, mellom huden og varmeflaska. Så varmt var vannet jeg brukte!

”Mange tenker nok på det

som en ufarlig koseting”

Plutselig spretter hun opp, og byr på mer kaffe.

-Hvordan klarte du å slutte? spør vi. Hun smiler bistert.

-Jeg vil ikke akkurat si at jeg har sluttet, svarer hun.

-Jeg bruker fortsatt to varmeflasker, hver eneste kveld, bortsett fra på de aller varmeste sommerdagene. Men jeg har laget regler for hvor varmt vann jeg får lov til å bruke, og dem klarer jeg stort sett å overholde.

Hun kikker ut av vinduet, på den vakre naturen utenfor, som for å hente støtte fra blomstene der ute.

-Nei, det er nok for sent for min del, konkluderer hun resignert.

-Jeg klarer meg ikke uten. Men jeg syns det er viktig å fortelle min historie, for å advare alle der ute.

-Mange har kanskje bare tenkt på varmeflaske som en ufarlig koseting, og ikke vært klar over verken risikoen eller faresignalene. Det er dem jeg håper å kunne nå ut til, avslutter hun ettertenksomt.

Blogginnlegg om jobbsøknadssjangeren

Blogginnlegg om jobbsøknadssjangeren

Viser til 99% av alle jobbsøknader som noensinne er sendt ut, og vil med dette påpeke hvilken ekstremt sjarmløs sjanger dette er.

Jeg har selv erfaring med å ha søkt på ulike jobber ved flere anledninger, og mener derfor jeg er godt kvalifisert til å uttale meg om dette temaet.

Både den forutsigbare måten en jobbsøknad er satt opp på, det finurlige språket man må bruke for at ikke alle setninger skal begynne med ”jeg” og den meningsløse referansen til hvor man har funnet jobbutlysningen, er ting jeg har lagt merke til, og dette er relevante opplevelser for meg i forbindelse med at jeg skriver dette.

Som jobbsøknadsskriver er jeg sjelden særlig kreativ eller ambisiøs, og jobber særdeles dårlig i team. Jeg forholder meg bare så vidt til tidsfrister, men jeg er pliktoppfyllende i forhold til (sic!) sjangerreglene og prøver å bruke synonymer til de ordene jeg finner i utlysningsteksten, for eksempel omgjengelig(sosial), ivrig(engasjert) og innsatsvillig(tåler å ta i et tak). I tillegg ser jeg an mulighetene for å snike inn ord som fokus, målorientering og forankring i verdier.

Så avslutter jeg det hele med en lett henslengt setning som betyr ”regner med å høre fra dere, siden jeg er så usedvanlig perfekt for jobben”, som jeg håper viser at jeg har den obligatoriske klokkertroen på meg selv, og kamuflerer at jeg ikke oppfyller halvparten av kriteriene som er listet.

Med håp om at ingen merker at jeg er særdeles ukomfortabel med å skvises inn i dette formatet.

Vennlig hilsen

Mari