En himmelsk venn

-Hei! var det noen som sa da jeg kom ut på verandaen. Jeg så opp, og et vennlig, gult ansikt lyste mot meg. Det var min gamle venn månen.

-Å, hei! sa jeg. Jeg ble glad. Jeg hadde følt meg litt ensom. Jeg spurte månen hva han dreiv med. Han svarte at han dreiv med det vanlige, litt lysing, klatring oppover og litt innhylling i fjærlette skyer. Jeg kunne se at han var temmelig full, men han så ut til å ha kontroll over de vitale funksjonene sine.

-Enn du, da, Mari? Hva driver du med i dag?

En av de tingene jeg liker så godt med månen, er at han alltid bruker navnet mitt, for da er jeg sikker på at han ikke trur jeg er noen andre. Han har tross alt mange å huske på.

-Jeg er upopulær og teit, svarte jeg.

-Jaha, sa månen, det er vanlig. Hva har du tenkt å gjøre med det?

-Jeg har tenkt å olje verandagulvet.

-Jeg er usikker på om det hjelper, sa han. Jeg veit om over ti tusen personer som hverken  har blitt mer populære eller mindre teite av å olje verandagulv.

-Hmm.

-Men, la han oppmuntrende til, jeg veit bare om en håndfull som har blitt mindre populære og enda teitere av det.

Jeg ble stående tafatt.

-Jeg kan holde deg med selskap mens du jobber hvis du vil, sa månen.

Det ville jeg. Men da jeg hadde olja det første bordet og snudde meg for å si noe til ham, hadde han forsvunnet bak et rosa slør for å danse samba.

Det var greit. Vi hadde jo allerede hatt en prat.