Herregud, jeg HATER rosa!

Jeg har lest bloggen til Trine Grung igjen, og da blir jeg alltid bråsint og får lyst til å skalle ned noen. Den handlet om at hun hadde lagd vafler på dugnad mens hun hadde på seg en rosa kosedress. Men dette skal ikke handle om henne. Dette skal handle om hvorfor jeg blir så ut av proporsjon grisesur av å lese om en så ufarlig, triviell og godhjertet handling.

For det er knappest noe som gjør meg så inderlig forbanna som disse veltilpassede husmødrene som oppdaterer Facebook om at de har vasket vinduer og shoppet julegaver og trent. Som blogger om hva slags klær de har kjøpt seg og når de skal bruke dem og hvor de har vært på tur med ungene sine og hyggelige vinkvelder med freske venninner og en mann som endelig har gjort noe romantisk (sukk, ja, han er håpløs noen ganger, men han er jo så søt når han kommer hjem med blomster og gullsmykke!)

Jeg begynner å fråde litt når jeg tenker på disse damene, og jeg vet at jeg ikke er den eneste.* Jeg får lyst til å smøre inn vinduene deres med most banan og lære barna deres å rope de verste skjellsord og ripe opp de fancy tapetene deres og mate krokodillene med de søte… Ja, dere tar poenget. Og det er ikke fordi disse damene har gjort meg noe. Tvert i mot, de er riktig så hyggelige, ja rent søsterlige. De sender meg sågar megetsigende blikk av gjensidig forståelse innimellom, hvis jeg for eksempel skulle slumpe til å fortelle en hverdagslig anekdote fra mitt eget liv, noe som selvsagt gir meg en intens trang til å hoppe opp og rope: NEINEINEI, det er ikke som du tror! Du forstår meg IKKE! Vi er ikke like, jeg er ikke som deg!

Men hvorfor er jeg så sur på de som bare gjør så godt de kan og er hyggelige?

Som den bitre feministen jeg er, er jeg er sur på dem fordi de reproduserer kjønnsstereotyper. Hele livet er vi blitt fortalt hvordan kvinner skal være: Opptatt av småting og dill, ufarlige, ansvarlige, snille, fornuftige, pene og velstelte. Dedikert til barn, mann og hus og flankert av familiebil, bokklubbmedlemskap og en fast joggerunde. Og disse damene, de jobber hardt for å være sånn, og de gjør sitt beste for å hjelpe oss andre til også å være sånn. De vil inkludere meg i fellesskapet sitt, i det lille, trange og dritkjedelige fangehullet som de prøver å pynte opp med designertepper og englenips så de kan lære seg å elske det. De syns de er frigjorte fordi de tross alt har en mann som syns det er kult at de ligger øverst innimellom og fordi de har en jobb og kan skille seg hvis de plutselig får lyst. Det er en så begrensende rolle, men med en så stor valgfrihet innenfor det komplett uviktige at den ikke gjennomskues som begrensende engang.

Samtidig er jeg også indoktrinert med idéen om at det er sånn et optimalt kvinneliv skal være. Når noen uttrykker sympati for mannen min som bretter klesvasken, kan jeg si: ”Herregud, det er vel ikke noe verre for ham enn for meg?” men inni meg likevel føle at det egentlig er jeg som burde brettet klesvasken. At det ville gjort både meg og ham mer verdt. Det er når noen bekrefter den følelsen at jeg blir så inderlig forbanna. Når jeg leser om de som er lykkelige med å utføre trivielle hverdagshandlinger, og jeg føler at jeg burde vært det selv også. At det er meg det er noe feil med, som gjør det av ren plikt og ikke alltid da engang.

Og samtidig sitter jeg der med den sørgelige vissheten om at jeg er ikke SÅ jævla opprørsk jeg heller. Jeg bare: Skal jeg bake noen boller til dere? Ironisk nok oppfyller jeg mange av kriteriene til medlemskap i den usynlige kvinneklubben. Jeg tør ikke tenke på hvor forbanna de som ikke gjør det må være.

* Se feks pkt. 2 på Monstermammas hatliste nr. 1.