onsdag 14. september 2011

En øksemorders bekjennelser


I dag har jeg drept noen. Allerede før klokka åtte, hadde jeg drept noen. Det var noen jeg kjente, men det er jo ingen stor overraskelse. De fleste som blir drept, blir drept av noen de kjenner.
Det var et barmhjertighetsdrap. Hun var hardt skadd. Hun klarte ikke engang å flakse seg bortover med de usle vingene sine, hun bare lå der og kikket på meg. Så jeg gikk inn i kjelleren og hentet øks og en plankebit, og lagde et provisorisk, lite rettersted der hun lå. Jeg strakte halsen hennes over plankebiten og hogg av hodet.

Jeg har vært smertelig klar over at jeg kunne komme til å bli nødt til å gjøre dette på et tidspunkt. Når man har dyr, har man også ansvar for dem. Man kan ikke la dem lide. Den som ikke kan slå i hjel dyret sitt når det trengs, er ikke stor nok til å ha dyr, har jeg sagt. Med snusfornuftigstemmen min. Og, den som spiser kjøtt bør heller ikke ha noen problemer med å ta livet av et dyr. Man kan ikke spise døde dyr, og samtidig syns det er så innmari grusomt å drepe dem. Da er man en dust. Det har jeg proklamert høyt og tydelig i flere sammenhenger. Hvor hyklersk ville det ikke vært av meg å frike ut nå, og ikke ordne opp i denne bedritne situasjonen? Jeg skal innrømme at jeg vurderte å ringe en mann. De fleste mordere er menn. Men så hadde jeg allerede tenkt gjennom dette også. Det er vel ikke noe hyggeligere for en mann å slå i hjel andre, enn det er for meg? Har ikke menn et like rikt følelsesliv som kvinner? Blir de ikke like lei seg, eller får dårlig samvittighet? Selvfølgelig gjør de det. Den eneste lovlige grunnen jeg hadde for å sette en mann på oppgaven, var hvis den krevde overlegen fysisk styrke. Det gjorde den ikke. Så da gjenstod det bare å skride til verket.

Hendene mine skalv ikke i det hele tatt, og ikke stemmen min heller, da jeg sa til henne at hun hadde vært en god høne. –Beklager at jeg må gjøre dette, sa jeg. –Men du kan jo ikke ha det sånn. 
Jeg måtte hugge to ganger. Det var ikke så enkelt som jeg hadde håpet på, og hun prøvde å komme seg unna. Ingen kan klandre henne for det. Jeg fikk blod på jakka, og i ansiktet også, og jeg lot henne bare ligge igjen der på plenen, fordi jeg ikke orket å forholde meg til at kroppen hennes fortsatt rørte på seg etter at hodet var fjernet fra den.
Det er første gang jeg har drept noen, og det var noen jeg var glad i. Og nå skal jeg spise frokost, som om ingen ting hadde skjedd, og det kommer til å gå helt fint. Vi er barbarer her ute i distriktene.

3 kommentarer:

  1. Tillat meg å bruke kraftuttrykket jøje meg! Jeg er glad jeg bor i byen. Her har vi folk som dreper dyra for oss. Eller...det er vel heller folk nettopp i distriktene som dreper dyra for oss, sånn at vi kan spise kjøtt og leve i lykkelig uvitenhet om hvordan foredlingsprosessen går til. Også kan vi fortsette med å riste sjokkert på hodet mens vi sitter med tårer i øynene når vi ser bilder av kyllingslakt og pelsdyrfarmer. Alt dette mens vi tyller i oss kyllingvinger med de nye skinnhanskene våre! Vi er så kultiverte i byen.
    God frokost!!

    SvarSlett
  2. Godt beskrevet. Jeg vokste opp på gård og så at kopplammene jeg hadde tatt vare på om sommeren ble slaktet om høsten. Jeg går på jakt. Allikevel synes jeg det er vondt å f.eks. ta livet av en svaleunge som har falt ut av reiret og ellers ville pines i hjel. Det går (heldigvis) ikke over...

    SvarSlett
  3. Selv om jeg nå bor i byen, vokste jeg opp på landet. Vi hadde ikke gård selv, men naboen hadde og jeg var med på både lamming og slakting og det som var fra jeg klarte å klatre opp bakkene på egenhånd. Jeg er alt for glad i kjøtt til noen gang å bli vegetarianer, men jeg spiser mindre og mindre av det, og kjøttet jeg spiser blir dyrere og dyrere, siden jeg ønsker å være sikker på at dyret jeg spiser har hatt et greit liv. Det er selvfølgelig avstanden til gårdslivet, til dyra, til den naturlige prosessen som livet og døden jo faktisk er som fører til at vi har sluttet å se på biffen som om den en gang har vært et individ, en okse, litt forskjellig fra alle andre okser. Men det er først når dyr produseres på samlebånd, at jeg ikke klarer å spise dem uten å få dårlig samvittighet. Heldigvis. Jeg får si som min kusine sa, da hun ble konfrontert med at hun var deltidsvegetarianer: "Jeg kan godt spise kalven Jostein. Jeg vet jo at han har hatt det bra." Høna du drepte hadde i det minste et liv å miste. Da er det mye verre med alle de navnløse kyllingene som opplever den tvilsomme æren å bli pakket under merkenavnet Prior.

    SvarSlett