En øksemorders bekjennelser

I dag har jeg drept noen. Allerede før klokka åtte, hadde jeg drept noen. Det var noen jeg kjente, men det er jo ingen stor overraskelse. De fleste som blir drept, blir drept av noen de kjenner.

Det var et barmhjertighetsdrap. Hun var hardt skadd. Hun klarte ikke engang å flakse seg bortover med de usle vingene sine, hun bare lå der og kikket på meg. Så jeg gikk inn i kjelleren og hentet øks og en plankebit, og lagde et provisorisk, lite rettersted der hun lå. Jeg strakte halsen hennes over plankebiten og hogg av hodet.

Jeg har vært smertelig klar over at jeg kunne komme til å bli nødt til å gjøre dette på et tidspunkt. Når man har dyr, har man også ansvar for dem. Man kan ikke la dem lide. Den som ikke kan slå i hjel dyret sitt når det trengs, er ikke stor nok til å ha dyr, har jeg sagt. Med snusfornuftigstemmen min. Og, den som spiser kjøtt bør heller ikke ha noen problemer med å ta livet av et dyr. Man kan ikke spise døde dyr, og samtidig syns det er så innmari grusomt å drepe dem. Da er man en dust. Det har jeg proklamert høyt og tydelig i flere sammenhenger. Hvor hyklersk ville det ikke vært av meg å frike ut nå, og ikke ordne opp i denne bedritne situasjonen? Jeg skal innrømme at jeg vurderte å ringe en mann. De fleste mordere er menn. Men så hadde jeg allerede tenkt gjennom dette også. Det er vel ikke noe hyggeligere for en mann å slå i hjel andre, enn det er for meg? Har ikke menn et like rikt følelsesliv som kvinner? Blir de ikke like lei seg, eller får dårlig samvittighet? Selvfølgelig gjør de det. Den eneste lovlige grunnen jeg hadde for å sette en mann på oppgaven, var hvis den krevde overlegen fysisk styrke. Det gjorde den ikke. Så da gjenstod det bare å skride til verket.

Hendene mine skalv ikke i det hele tatt, og ikke stemmen min heller, da jeg sa til henne at hun hadde vært en god høne. –Beklager at jeg må gjøre dette, sa jeg. –Men du kan jo ikke ha det sånn. 

Jeg måtte hugge to ganger. Det var ikke så enkelt som jeg hadde håpet på, og hun prøvde å komme seg unna. Ingen kan klandre henne for det. Jeg fikk blod på jakka, og i ansiktet også, og jeg lot henne bare ligge igjen der på plenen, fordi jeg ikke orket å forholde meg til at kroppen hennes fortsatt rørte på seg etter at hodet var fjernet fra den.

Det er første gang jeg har drept noen, og det var noen jeg var glad i. Og nå skal jeg spise frokost, som om ingen ting hadde skjedd, og det kommer til å gå helt fint. Vi er barbarer her ute i distriktene.