Et skikkelig nitrist blogginnlegg

Jeg vurderer å starte en interesseorganisasjon for oss som rammes plutselig og lammende og akutt av en sykdom når vi hører om den eller viser vage symptomer. Det skjer meg hele tida. For ikke så lenge siden, hadde jeg en hodepine som jeg instinktivt skjønte at var hjernehinnebetennelse. Jeg ble, til ingens overraskelse går jeg ut fra, en smule bekymret. Men så gikk det over. Før det hadde jeg en periode med kols. Og nå, etter at jeg leste om HPV-vaksinen og innså at jeg ikke har vært til kontroll på lenge, fikk jeg plutselig livmorhalskreft. Og jeg kan ikke si jeg setter noe særlig pris på det. Jo lenger jeg har klart å holde meg utenfor disse statistikkene, jo større er sannsynligheten for at jeg faktisk får en eller annen sykdom. Det er elementær logikk. Og det er alltid symptomer. Vondt i armen? Hjerteinfarkt. Mange blåmerker? Leukemi. Hovnent kne? Blodpropp. Vondt i magen? Tarmslyng. Og sånn fortsetter lista. Det er et aldri så lite under at jeg i det hele tatt sitter her i dag. Eller, sitter og sitter. Jeg vandrer hvileløst rundt og biter negler, det er det jeg gjør. Hvis Dagbladet hadde hatt noen som helst anelse om hvilken effekt det har på min helsetilstand når de skriver om flått og lemenpest og svineinfluensa… Vel, de hadde sikkert gjort det uansett, de hensynsløse jævlene, men ideellt sett hadde de skammet seg.

Og det verste med dette, er at det konstante angstnivået gir skyhøye verdier av stresshormoner, og alle vet at det kan føre til alvorlig sykdom. Herregud. Jeg får ta en paracet. 

Eller kanskje en bolle har bedre effekt.