Smalltalk smallpox. Potato potato.

-…at jeg kunne fange en due med bare hendene, kanskje. Eller hadde mad kampsportskills og plutselig bare kunne banke en som prøvde å ta meg. Sånne ting, sier jeg.

-Mhm, sier samtalepartneren min. Jeg ser på ham at han heller vil snakke om jobben sin. Eller kanskje at han pusser opp på badet.

-Men hvis jeg kunne valgt mellom ting som ikke går an også, ville jeg nok valgt  teleportering, fortsetter jeg, eller evnen til å være et sted og plutselig få folk til å være en flash mob. Hvis det regnes som en evne, da.

Jeg skulle ønske jeg hadde lært meg å følge med på om folk faktisk pussa opp badet sitt eller bygde på hytta. Da kunne jeg spørre hvordan det gikk med det, og så kunne han snakke masse om det og jeg trengte ikke å si alle disse tingene, jeg kunne bare nikke og si at ja, materialer er jammen dyrt. Men jeg veit ikke om han har hytte engang. Eller bad, selv om det er ganske sannsynlig at han har bad.

-Har du bad? kan jeg jo spørre, og hvordan går det med det, har du tenkt å pusse det opp? Men egentlig er det ingenting med hverdagslivet hans som oppriktig interesserer meg. Det vil si, jeg lurer litt på hva han jobber med, men så har jeg en følelse av at jeg burde visst det, og derfor tør jeg ikke spørre. Også lurer jeg litt på om han har noen helseplager og sånn, som jeg alltid lurer på når jeg ser folk, men det er ikke høflig å spørre om. Så istedenfor bare sier jeg ikke noe mer, og lar det oppstå en ubehagelig taushet.

                      

.  .  .  .  .  .  .  .

Den er skikkelig ubehagelig, faktisk.

                                               .  .  .  .  .  .  .  .

Nå tar jeg opp telefonen min og later som jeg sjekker noe, for eksempel en viktig melding jeg har fått, og skriver litt. Håper han tror det er viktig. Jeg sa litt sånn "oi!" da jeg så på telefonen for å gi inntrykk av at det hadde skjedd noe der. Jeg vil ikke virke uhøflig. Der er også hovedgrunnen til at jeg ikke sier til ham at hvis han først skal komme bort å småprate med meg, som han ikke kjenner særlig godt og som står og aktivt prøver å late som jeg ikke ser noen nettopp for å unngå denne typen situasjoner, så må han ta hovedansvar for samtalen.

-Jeg er ikke automatisk god til å småprate bare fordi jeg er kvinne, din kjønnsfacist! kunne jeg ropt hvis jeg var uhøflig.

Istedenfor tar jeg opp telefonen og smiler unnskyldende til ham. Jeg går litt lenger bort på perrongen og ringer hjem.

-Hei! sier jeg.

-Ehm… jeg ringer bare for å småprate litt. Åssen går'e a?