It's learning!

Man lærer så mye av å være på tur. Etter 48 timer i London er jeg et mer innsiktsfullt og bedre menneske, som dessuten har mye mer sjokolade og småblomstrete ting. Altså også et lykkeligere menneske. Kort oppsummert har jeg lært dette:

1.England er et enkelt land å forholde seg til, fordi det hele tiden står hva du skal gjøre. Gå til venstre, står det. Se til høyre. Og britene er ganske slemme og ekle, men uuutsøkt høflige. Når de ber deg dra til helvete, er det fryktelig hyggelig. Det ender med at du takker dem begeistret. Så er både du og engelskmannen stilltiende enige om at du er et mindreverdig menneske fordi du har dårlig aksent.

2.Nordmenn i utlandet eier ikke folkeskikk, og det hadde vært en god idé for det første å nekte middelaldrende folk å reise på jobbturer sammen, og for det andre generelt å nekte nordmenn alkoholservering overhodet. Så kanskje de klarte å tenke på noe annet enn øl i to minutter.

3.Jo eldre man blir, jo mer lettrørt blir man, og plutselig sitter man i et fly og griner og ser ned på jordkloden og syns den er så vakker og tenk at vi ødelegger den, det fineste vi har. Når det blir kjedelig å grine for det, endelig, begynner man å grine fordi man ser en snøkrystall. Den er så perfekt! Heldigivs blir man avbrutt i sitt føleri av den dusten bak seg som roper etter øl, og man innser at hvis verden går under er det sikkert til det beste.

Mitt liv i et sitronskall

Se for deg at livet ditt er en musikal. At uansett hva du foretar deg, har du med deg et mediokert kor som synger om det du gjør på en middels catchy melodi. Hvis du for eksempel kler på deg, så synger koret: ”Du tar på deg en rød genseeeeer og en blååååå bukse”. Nå se for deg at koret mangler enkelte sosiale antenner, og velger å framheve sin egen fortreffelighet på din bekostning. At når du mister brødskiva di på gulvet med smørsida ned, synger koret triumferende: ”Duuuuu mista brødskiva di, det var du som gjorde det, det var diiiiiin skyld, jeg mista ikke miiiiin.” Eller at koret følger etter deg på do og synger ”Hvorfooooor har du skjegg på tissen? Hvorfor, hvorfoooor?” Koret lar seg ikke affisere av at du enten svarer dem saklig eller roper fortvilet ut: DET VEIT VEL IKKE JEG, DET BARE ER SÅNN! De fortsetter sangen ufortrødent: ”Men hvorfor har du deeet, hvorfohohooor?”
Se i tillegg for deg at dette koret er ganske hjelpesløst og trenger assistanse til det meste av kostymeskifter, og at det innad i koret er voldsomme uoverensstemmelser av typen hvem som skal få lov å synge først, høyest eller mest. Til slutt ser du for deg at du som hovedperson i musikalen er ansvarlig for dette koret, og at både det å dra fra dem, stenge dem inne eller gi dem litt velfortjent pryl er straffbart i følge ditt lands lovgivning.

Sånn er det å ha barn. For de som ikke visste det.

Revealing my penis envy

I recieved a compelling offer today in my inbox: "Enjoy a prolonged but controllable rock-solid erection for up to 72 hours". Who, I repeat WHO would enjoy that? Could anything lead to more discomfort and misery for all involved parts? (Well, I guess blending in more drugs probably could add to the misery, unless they are sleep inducing drugs.) And by ”controllable”, do they mean you have the possibility of bending your rock-solid erection down and strapping it between your legs to hide it so you can avoid getting socially stigmatized? Because you’ll probably still look like you shat your pants, which is also kind of frowned upon.
While speaking of misery: What’s worse than a stupid, ugly jerk? Correct, that would be a stupid, ugly jerk with a 72 hour erection.

Rent a Bitch

Det går ikke så bra med mitt nye firma, Rent a Bitch. Som en person som intuitivt ser hva som er feil med andres liv og hvordan de heller bør gjøre det, har jeg opprettet en tjeneste der folk for en rimelig penge kan få ryddet opp i det de har trøbbel med. Eller, det jeg mener de har trøbbel med, men jeg mener jeg er bedre enn de er selv til å se hva som egentlig er problemet. Som oftest vil jeg anta at dette problemet kokt ned til kjernen er enten: Feil innstilling, truende framtoning eller elendig kosthold. Eller, jeg vil anta at det stort sett er alle tre, for å være ærlig. Men det heldige er at alt dette kan jeg hjelpe folk med, både på jobb og privat. Planen min er å si: "Spis heller dette", ”Tenk heller dette” og ”Fortell heller vedkommende dette”. Og så enkelt kan dere bli lykkelige, folkens. Men dessverre er ikke etterspørselen etter et sannhetens ord i nærheten av like stort som det reelle behovet for det. Det er ikke mystisk, men det er synd. For det første fordi det kommer til å føre til min ruin at ingen er interessert i å benytte seg av mitt talent, muligens det eneste medfødte talentet jeg har. Det vil si, jeg har også et medfødt talent for hjernedøde oppgaver som å sette frimerker på brev og sortere fra hverander linser og bønner, men på dette punktet føler jeg meg temmelig erstattet av maskiner i dagens samfunn.
Hvorfor vil dere ikke at jeg skal rydde opp i livene deres? Det er så tilbakestående og feigt gjort av dere. Det med Bitch er selvfølgelig humoristisk ment, jeg er snill og hyggelig og dere kommer ikke til å innse før mange timer etter at jeg har dratt hjem, om noensinne, at det jeg har presentert er kritikk. Jeg lover å være så skånsom at dere trur dere har tenkt det ut selv, jeg har faktisk nettopp tatt et enestående kurs i silkehansker.


At dette er en tjeneste som finnes gratis og i overflod allerede? Javel. Da søker jeg på drømmejobb nummer to: Sommerjobb som tante Sofie i Kardemommeby.

Eit fælsleg troll

Ein dag. Eg stod der. Eg stod der denne dagen. På kjøkkenet mitt. Eg såg ut vindauget. Mitt eige vindauge, med strimer frå iskaldt vårregn og aldrande fluelort. Eg såg ut på gran og bjørk. Eg såg gammal snø og restar etter ein låve. Og der, midt i skauen, såg eg eit fælsleg troll. Eit digert, fælsleg troll glodde rett på meg. Han hadde open munn og sinte auger. Han var så fælsleg og diger at eg kvapp. Han ville meg vondt. Eg såg at han ropte, men eg høyrde ikke kva. Eg trur han ropte at eg er ein dritt. At eg fortjener å døy, og at han planlegg å ete meg levande. No tør eg ikkje gå ut. Tungsinn over skuggeheimen.

Furtingens utfordringer

Noen ganger blir jeg fornærma. Av ymse årsaker, som regel fordi jeg føler meg oversett eller satt mindre pris på enn jeg fortjener i egenskap av å være sentrum i mitt eget univers. Og noen ganger blir jeg bare så innmari motarbeida. Innimellom innser jeg at jeg ikke har noen rett til å bli sur, og smiler og later som ingenting. (Det skjer faktisk overraskende ofte, når jeg tenker over det. Oftere enn verden fortjener.) Men andre ganger ender det hele langt mer dramatisk: Jeg bestemmer meg for å straffe de involverte på verst tenkelige vis. Jeg bestemmer meg for å furte. Furting føles herlig selvrettferdig og rammende. Da kan de angre seg, idiotene! Men enda så deilig det er å furte, har det et par relativt store svakheter som metode for å få andre til å tilpasse seg din vilje. For eksempel:

1.Man trenger nesten uendelig tålmodighet. Det tar så lang tid før folk skjønner at man furter, at man rekker å bli blid igjen femten ganger hvis man er omtrent like langsint som meg. Da jeg var liten rømte jeg hjemmefra ved flere anledninger. En periode hadde jeg faktisk ei rømmeveske som stod pakket og klar til å rive med seg i affekt. Den inneholdt et undertøysskift, et pledd, en bamse og skrivebok og blyant til de nitriste memoarene jeg skulle skrive i den uutholdelige ensomheten. Det som var mest trist var ironisk nok at jeg aldri én eneste gang greide å være borte lenge nok til at noen la merke til at jeg hadde rømt. Hadde jeg hatt vett på å pakke noe spiselig i rømmeveska hadde jeg muligens holdt ut en halvtime ekstra, men sult er det første tegn på tilgivelse, og det er egentlig like hyggelig å spise hjemme når man først ikke er sint lenger. Furting passer altså best for de utholdende og langsinte.

2.Furting fungerer best på de som må omgås deg daglig. Du kan boikotte så mye du vil, men det hjelper lite hvis de du boikotter ikke merker det på kroppen i det hele tatt. Jeg har boikottet Siv Jensen i mange år nå, og det har overhodet ingen effekt. Og sjansen for at de du lever sammen med bare oppfatter dine knappe svar og din demonstrative stillhet som etterlengtet fred og ro er noe du også bør ta høyde for før du skrider til verket. Straffen kan bli belønning, og det vil du ikke.

3.Grunntanken med furting er at man straffer andre med å ha det fælt selv. Det man sier er: ”Nå kan de ha det så godt, mens jeg går her og sturer.” Vel, den dårlige nyheten er at det er nettopp det som skjer. De har det godt og du sturer. Denne typen følelsestyranni fungerer bare på mennesker med usunt ekstrem empati, og hvis du gjør det mot dem er du intet mindre enn direkte ond med klare psykopatiske trekk. Og det var jo ikke vitsen, var det vel? Vitsen var å være en lidende og misforstått, men ukladerlig person.

Den mulige løsningen på problemet har jeg aldri hatt nerver til å prøve ut selv, så dette er et råd uten empirisk grunnlag til andre hengegeiper der ute. Ikke furt – si heller fra at du er fornærma. Og hvorfor du er det. Da blir dere sikkert venner igjen fem minutter før enn hvis du hadde gått gjennom furte-glemme-tilgi-prosessen. Skjønt, din nå aggressivt konfronterende konfliktløsningsstil kan jo lett gjøre andre furtne, og det til og med uten at du merker det (siden ikke alle leser denne bloggen og innretter hverdagen sin etter mine velmente råd, hvilket jeg forresten er smått fornærma for). Herregud, nå veit jeg ikke hva jeg skal foreslå. Jeg gir opp.

PS: Er du den slemme kronidioten som har inspirert dette blogginnlegget? Såfall kan du sitte der og angre!