Drømmen om det perfekte sammenbrudd

Jeg skal være alene hjemme i 4 dager. Jeg har bestemt meg for å benytte anledningen til å tilbringe litt tid i alvorlig psykisk ubalanse: Et sammenbrudd. Såpass må man kunne unne seg. Hvis du lurer på hvorfor, så er det fordi jeg antar at dette er en tilstand som etterfølges av stor personlig utvikling, når den bare utløses av de riktige årsakene. Planen min er å få tak i en bok som snur opp ned på verdensbildet mitt. Den skal være grusom i sine implikasjoner, brutalt reduksjonistisk og deprimerende realistisk. Trykt inn i hjørnet på sofaen skal jeg sitte med fett hår og fortvilet, usminket ansikt mens jeg biter negler, gråter og trommer nervøst på armlenet, drar pleddet oppunder haka og neglisjerer dyrene jeg skulle være hjemme for å passe. Kanskje jeg i distraksjon biter meg til blods i underleppa mens jeg tenker at; Herregud, dette kan jeg ikke leve med! Så kjører jeg på med masse koffein og nikotin for å erte opp sentralnervesystemet ytterligere, mens jeg overser sultfølelsen og gir kroppen kun ett måltid om dagen, bestående av ihjelkokt spaghetti med ketchup (hvis jeg ikke kommer på noe stusseligere underveis). Jeg skal ikke rydde bort tallerkenen etterpå, men la fluene spise restene der rett ved siden av meg, sånn de spiser råtnende lik i skogen.
For sjelelig utvikling er viktig, og det er lenge siden jeg har hatt noe særlig av det. Jeg er så fornøyd og blid og lykkelig at det bare kan karakteriseres med ordet ’skammelig’. Det skal bli deilig å lide litt. Jeg håper noen har tatt seg bryet med å skrive en passende bok.