En dag i nærmeste framtid

Det begynner å regne.
-Tyyypisk, klager dusten. -Det er så tyyypisk at det begynner å regne akkurat når vi har gått ut, liksom. Men bare vent til jeg får tatt på meg regnjakka, da slutter det nok igjen!
Viktigperinnen gir dusten en varm ørevaffel. Veldig varm. -Nå klapper du igjen, sier hun.
-Jeg er så lei av det drittpratet ditt. For det første er jeg lei av at du klager på været. Det er smålig og fantasiløst, i tillegg til fullstendig nytteløst, å klage på været.
Dusten ser fornærmet og vantro på henne og skal til å si noe til sitt forsvar. Hun bæpper ham umiddelbart.
-Og forresten, fortsetter hun, akkurat litt for høyt så den sinte stemmen hennes blir en smule skingrende, -så er det latterlig å anta at din selvoppfattede ulykke her i verden styrer været. Det blir ikke regn bare fordi du har ferie. Du skjønner det, ikke sant? Du skjønner at det ikke blir regn bare fordi du har tatt på deg sandaler, og at det ikke blir sol bare fordi du er forkjøla og ikke kan gå ut? Sånn EGENTLIG?
Dusten henger med geipen. -Jada, sier han mutt.
Hun eksploderer.
-JA, SÅ DU SKJØNNER DET?! roper hun rasende.
-HVORFOR GÅR DU RUNDT OG PLAGER ALLE MED DET DRITTPRATET DA? DET VIRKER IKKE SOM DU SKJØNNER NOEN TING!
Hun gestikulerer opprørt, og klarer ikke motstå fristelsen å knipse dusten hardt på nesa. Hun treffer perfekt, og øynene hans fylles av tårer.
-Det er ikke morsomt eller selvironisk, skjønner du, sier hun nedlatende, med rolig stemme nå, og hun klarer så vidt å ikke sette fast sine siste ord i halsen, men uttale dem med et utsøkt skinn av falsk omsorg: –Lille venn.
Så snur hun på hælen og går.
Tilbake står dusten med et fårete blikk.
-Tyyypisk, tenker han. –Så jævlig tyyypisk at jeg alltid skal møte på de gale psykopatene.

Apokalypse... NÅH!

Det er mulig jeg glorifiserer det en smule, men jeg har begynt å glede meg og gjøre forberedelser til sivilisasjonens fall, eller dei valdelege endetidsdagane som det mer poetisk kalles. I følge de som har greie på det, trur alle mennesker som til enhver tid lever at nettopp deres tidsalder er spesiell og at ting er i ferd med å ta en skummel vendning, men jeg mener hallo, det sier seg selv at vi lever på randen av en signifikant krise. Man trenger ikke være dommedagsprofet for se at vi har malt oss inn i et hjørne: Vi er på ingen måte selvforsynt med mat, vi har ikke spesielt mye industri å skryte av, alle går til psykolog fordi de er ensomme, redde og lei seg og det eneste folk kan er å flytte papirer, lage nye papirer og blogge om sine usle gjøremål i hverdagen. Vi er unyttige og hjelpesløse. Men jeg har en fredelig plett på landet godt beskyttet mot flomkatastrofe, jeg har jord, skog, en big ass hund og ei gammal hagle i skapet. Med et drivhus, brønnvann, noen høner, en liten frøbank og litt for mye feilplassert empati har jeg tenkt å spille en nøkkelrolle i menneskehetens overlevelse lokalt. Selvfølgelig er det et problem at jeg mangler vindmølle, kaffeplantasje og et romskip, men noen ting må vi antagelig lære oss å leve uten når endetiden kommer. Men når kaffeabstinensene har lagt seg, sikkert i løpet av et par års tid, og jeg blir folk igjen, da skal jeg endelig blomstre. Det er ingenting som en god, gammaldags katastrofe.

Sa jeg hagle i skapet? Jeg mente selvfølgelig våpenskapet. Det skal jeg forresten bruke til blomsterkasse når sivilisasjonen har falt, og på det skal det stå malt ”From my cold dead ass” med runeskrift. Hvis jeg er heldig får jeg stilt det ut på Høstutstillingen. Kanskje hvis jeg maler det i mensblod med kusehårspensel? Og understreker dette poenget tydelig nok for dere hvor viktig og uunngåelig sivilisasjonens fall er?

Fredag 13.

Da jeg våknet denne ulykksalige dagen var jeg plutselig blitt en lubben tobarnsmor med hengepupper og kaffeabstinenser. Uten noen strålende karriere og blomstrende framtidsutsikter, og det jeg gledet meg mest til i overskuelig framtid var å få se et bilde av en strikket kransekake jeg hadde hørt om at en velforening hadde pyntet et bord på en rasteplass med til 17. mai.

Va t'en Kitty!

Noen ord om Hello Kitty og alle dens djevelskapsbaserte effekter, enda jeg veit jeg ikke burde. Man skal ikke oppmuntre uønsket adferd ved å gi oppmerksomhet, ikke engang av det negative slaget. En kjapp runde på google viser at det ikke finnes én eneste ubrukelig dings som ikke finnes i Hello Kitty-versjon. La meg illustrere: Min mor har kjøpt Hello Kitty håndvifter(!) som også er et slags sukkertøy til mine barn. De ser ut som små vindmøller, går på batteri og blir ødelagt når de setter seg fast i småjentehår. Jentene elsker dem, selvfølgelig, men det gjør ikke jeg. Ting som er rosa, inneholder sukker, e-stoffer og elektronisk søppel, og bærer bildet av den idiotiske, uttrykksløse, dåsete og markedskapitalistsymolistiske møkkakatta gjør at jeg ikke får puste. Heldigvis kommer det straks en unge ilende til med en vifte hver gang jeg begynner å hyperventilere og spør "Trenger du litt luft, mamma?", så jeg kan ikke nekte for nytteverdien av svineriet. Å gjøre seg selv uunnværlig på den måten er min drøm. Så det er mulig jeg bare er sjalu. På en japansk lekekatt. Og veit dere hva det verste er? Det er ikke den dummeste jenta jeg har vært sjalu på i løpet av livet, og iallefall ikke den dårligste grunnen for sjalusi jeg har hatt.