Apokalypse... NÅH!

Det er mulig jeg glorifiserer det en smule, men jeg har begynt å glede meg og gjøre forberedelser til sivilisasjonens fall, eller dei valdelege endetidsdagane som det mer poetisk kalles. I følge de som har greie på det, trur alle mennesker som til enhver tid lever at nettopp deres tidsalder er spesiell og at ting er i ferd med å ta en skummel vendning, men jeg mener hallo, det sier seg selv at vi lever på randen av en signifikant krise. Man trenger ikke være dommedagsprofet for se at vi har malt oss inn i et hjørne: Vi er på ingen måte selvforsynt med mat, vi har ikke spesielt mye industri å skryte av, alle går til psykolog fordi de er ensomme, redde og lei seg og det eneste folk kan er å flytte papirer, lage nye papirer og blogge om sine usle gjøremål i hverdagen. Vi er unyttige og hjelpesløse. Men jeg har en fredelig plett på landet godt beskyttet mot flomkatastrofe, jeg har jord, skog, en big ass hund og ei gammal hagle i skapet. Med et drivhus, brønnvann, noen høner, en liten frøbank og litt for mye feilplassert empati har jeg tenkt å spille en nøkkelrolle i menneskehetens overlevelse lokalt. Selvfølgelig er det et problem at jeg mangler vindmølle, kaffeplantasje og et romskip, men noen ting må vi antagelig lære oss å leve uten når endetiden kommer. Men når kaffeabstinensene har lagt seg, sikkert i løpet av et par års tid, og jeg blir folk igjen, da skal jeg endelig blomstre. Det er ingenting som en god, gammaldags katastrofe.

Sa jeg hagle i skapet? Jeg mente selvfølgelig våpenskapet. Det skal jeg forresten bruke til blomsterkasse når sivilisasjonen har falt, og på det skal det stå malt ”From my cold dead ass” med runeskrift. Hvis jeg er heldig får jeg stilt det ut på Høstutstillingen. Kanskje hvis jeg maler det i mensblod med kusehårspensel? Og understreker dette poenget tydelig nok for dere hvor viktig og uunngåelig sivilisasjonens fall er?