En dag i nærmeste framtid

Det begynner å regne.
-Tyyypisk, klager dusten. -Det er så tyyypisk at det begynner å regne akkurat når vi har gått ut, liksom. Men bare vent til jeg får tatt på meg regnjakka, da slutter det nok igjen!
Viktigperinnen gir dusten en varm ørevaffel. Veldig varm. -Nå klapper du igjen, sier hun.
-Jeg er så lei av det drittpratet ditt. For det første er jeg lei av at du klager på været. Det er smålig og fantasiløst, i tillegg til fullstendig nytteløst, å klage på været.
Dusten ser fornærmet og vantro på henne og skal til å si noe til sitt forsvar. Hun bæpper ham umiddelbart.
-Og forresten, fortsetter hun, akkurat litt for høyt så den sinte stemmen hennes blir en smule skingrende, -så er det latterlig å anta at din selvoppfattede ulykke her i verden styrer været. Det blir ikke regn bare fordi du har ferie. Du skjønner det, ikke sant? Du skjønner at det ikke blir regn bare fordi du har tatt på deg sandaler, og at det ikke blir sol bare fordi du er forkjøla og ikke kan gå ut? Sånn EGENTLIG?
Dusten henger med geipen. -Jada, sier han mutt.
Hun eksploderer.
-JA, SÅ DU SKJØNNER DET?! roper hun rasende.
-HVORFOR GÅR DU RUNDT OG PLAGER ALLE MED DET DRITTPRATET DA? DET VIRKER IKKE SOM DU SKJØNNER NOEN TING!
Hun gestikulerer opprørt, og klarer ikke motstå fristelsen å knipse dusten hardt på nesa. Hun treffer perfekt, og øynene hans fylles av tårer.
-Det er ikke morsomt eller selvironisk, skjønner du, sier hun nedlatende, med rolig stemme nå, og hun klarer så vidt å ikke sette fast sine siste ord i halsen, men uttale dem med et utsøkt skinn av falsk omsorg: –Lille venn.
Så snur hun på hælen og går.
Tilbake står dusten med et fårete blikk.
-Tyyypisk, tenker han. –Så jævlig tyyypisk at jeg alltid skal møte på de gale psykopatene.