Va t'en Kitty!

Noen ord om Hello Kitty og alle dens djevelskapsbaserte effekter, enda jeg veit jeg ikke burde. Man skal ikke oppmuntre uønsket adferd ved å gi oppmerksomhet, ikke engang av det negative slaget. En kjapp runde på google viser at det ikke finnes én eneste ubrukelig dings som ikke finnes i Hello Kitty-versjon. La meg illustrere: Min mor har kjøpt Hello Kitty håndvifter(!) som også er et slags sukkertøy til mine barn. De ser ut som små vindmøller, går på batteri og blir ødelagt når de setter seg fast i småjentehår. Jentene elsker dem, selvfølgelig, men det gjør ikke jeg. Ting som er rosa, inneholder sukker, e-stoffer og elektronisk søppel, og bærer bildet av den idiotiske, uttrykksløse, dåsete og markedskapitalistsymolistiske møkkakatta gjør at jeg ikke får puste. Heldigvis kommer det straks en unge ilende til med en vifte hver gang jeg begynner å hyperventilere og spør "Trenger du litt luft, mamma?", så jeg kan ikke nekte for nytteverdien av svineriet. Å gjøre seg selv uunnværlig på den måten er min drøm. Så det er mulig jeg bare er sjalu. På en japansk lekekatt. Og veit dere hva det verste er? Det er ikke den dummeste jenta jeg har vært sjalu på i løpet av livet, og iallefall ikke den dårligste grunnen for sjalusi jeg har hatt.